Mit liv blev et halvt århundrede kortere / da du døde og efterlod mig / foran supermarkedet ved frakørsel 17.

Sent en ettermiddag mens jeg satt alene og lot tankene fare, ringte det på døren. Jeg åpnet og der sto Henriette, hun var naken og så ut som om hun hadde løpt. Hei, sa jeg. Hei, sa hun. Kan jeg komme inn? Klart det, sa jeg, har du lyst på kaffe? Jeg vil heller kysse deg over hele kroppen, sa hun. Det er greit for meg det, sa jeg. Kaffen kunne vi jo drikke senere. Men etterpå oppdaget jeg selvfølgelig at jeg ikke hadde kaffe. Det var noe jeg bare hadde foreslått i ørska, kan man kanskje si, uten å være klar over konsekvensene. Skuffelsene, nederlagene. De vil ingen ende ta.

jeg skriver et nytt dikt i stedet for å lete etter en jobb

moren min lærte meg noe / er dette slutten på diktet / nei da, slapp av / jeg brukte 20 minutter på dette diktet

Men jeg får denne følelsen av at hver og en av oss er helt ubetydelig i den store sammenhengen, jeg kunne vært en kineser på stranda, og egentlig er vi alle kinesere, eller var det sosialdemokrater.

«Nå får jeg jo mer tid til å være sammen med deg,» sa jeg. «Men jeg er jo på jobben,» sa Epsilon. «Ja, men i tankene,» sa jeg. Epsilon strøk meg over kinnet. «Jeg er verdens beste kone,» sa jeg.

Hvordan forholder man seg til ingenting? Man venter. Man tenker. Man røyker, drikker, gjør vanlige ting som om alt er normalt. Man er like ved å forsvinne, bli borte for alltid, kanskje, og likevel oppfører man seg som om man skal fortsette å leve, som om man ikke kan dø. Man røyker og drikker, man sitter og venter, og man vet ikke hva man venter på.

Pappa er manisk depressiv. Det betyr at han tatoverer en rune på høyrearmen når han drar til Island; at han begynner å røyke når han er førtisju; at han iblant gir flere hundre i driks når han er på restaurant; at han ler høyere enn andre og gråter stillere. Men stort sett betyr det ingenting.

Jeg knytter meg raskt til dette brødstykket. Vi blir venner. Jeg later som om brødet er et levende vesen, litt som en søt liten hare eller et ekorn, og jeg vugger det fra side til side slik at det ser ut som om det kan gå. Etterpå lar jeg det sitte på skulderen min og se ut gjennom vinduet. Men så, mens det vakre lille vennskapet vårt ennå er i startfasen, kommer en flyvertinne og rydder bort maten, og dermed også vennen. Et øyeblikks uoppmerksomhet fra min side, og så er brødstykket borte. Min aller beste venn. Borte. Det er nesten ikke til å fatte.

i dag startet jeg et band / tenkte du kanskje var interessert / øyafestivalen 2010 er mulig / pitchfork music festival 2010 er mulig / woodstock 69 ... / fniser litt / må hjem til foreldrene mine og hente gitaren først / tenker på rommet jeg vokste opp i / dette er seriøst, tror jeg / husker ikke hvem vi skulle være influert av

føler meg som en skikkelig grinete gubbe når jeg sitter på trikken / maks to holdeplasser / jeg løper resten av strekningen / kaster meg ned på senga og skriker inn i puta så fort jeg er kommet hjem / seinere på kvelden drikker jeg grønn te / og hører på en lydbok av hanne ørstavik / iblant kjøper jeg melk og brød på bensinstasjonen / ingenting hindrer meg i å leve livet

I "Oder" skriver Fernando Pessoa til Chloe og Lydia, i "En følsom tid" skriver Rune Christiansen til Kristin og Heidi og Marianne, i "Fødselsdagbrev" skriver Ted Hughes til Sylvia Plath, i "Ariel" skriver Sylvia Plath til Ted Hughes, i "The pill versus the springhill mine disaster" skriver Richard Brautigan til Marcia Pacaud fra Montreal, i "Los conjurados" skriver Jorge Luis Borges til Maria Kodama, i "Moy sand and gravel" skriver Paul Muldoon til Dorothy, i "Det omöjliga" skriver Göran Sonnevi til Lena, i "Isla negra" skriver Pablo Neruda til Terusa og Rosaura og Delia og Josie Bliss og her skriver jeg til deg, søta.

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.