2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Forlag Picador
Utgivelsesår 2012
Format Paperback
ISBN13 9781447202967
Språk Engelsk
Sider 256
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I denne forholdsvis korte, men likevel komplekse romanen, møter vi igjen Patrick Melrose - omtrent ti år eldre enn i Bad News. Rammen for fortellingen er en storslagen feiring av Sonny Gravesends fødselsdag på et gods utenfor London. Innledningsvis - omtrent halvdelen av boka - introduseres vi for vertskapet og et hav av gjester fra det som måtte være igjen av overklasse i England. Eller som en av festdeltakerne sier: «De er de siste marxister; de siste som tror at klasse forklarer alt -- lenge etter at doktrinen er oppgitt i Moskva og Peking.» (s. 166). En av de vittigste gjestene viser seg å være den høyst virkelige prinsesse Margaret.
Først midtveis avbrytes viddet og satiren når Patrick innleder en alvorlig samtale med en venn om de overgrepene han ble utsatt fra farens side under oppveksten. Selv om traumene har vært et sentralt tema i de forrige bøkene, er det først nå som han har passert tredve at han tør fortelle om dem. Vennen Johnny Hall viser seg heldigvis å være den mest empatiske lytter Patrick kunne ønske seg - og bidrar på sitt vis til å gi grunnlag for tittelen på boka: Some Hope. Det er to bind til i denne velskrevne serien.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket'I like heroin, cocaine, nice houses, good furniture, and pretty girls,' said Alexander, 'and I've had all of them in large quantities. But you know, they never made me happy.'
'My word, you're hard to please, aren't you?'
Neither revenge nor forgiveness change what happened.
He had one of those faces that ages prematurely but then goes on looking the same forever. He might even look young in another twenty years.
When you're young it makes a difference to meet people who are kind, however rarely [...] Incidents of kindness get thrown into sharp relief.
Most people either feel regret at staying with someone for too long, or regret at losing them too easily. I manage to feel both ways at the same time about the same object.
The scale was wrong, like places remembered from childhood and dwarfed by the passage of time.
Switchblades of memory that had flashed open all his life reappeared and silenced him.
It was a terrible shock to me when I realized I was getting too old to die young anymore.
To forgive someone, one would have to be convinced that they'd made some effort to change the disastrous course that genetics, class or upbringing proposed for them.
He knew that however much trouble he put into repairing himself, like a once-broken vace that looks whole on its patterned surface but reveals in its pale interior the thin dark lines of its restoration, he could only produce an illusion of wholeness.