Dette sitatet gjorde meg nysgjerrig på boken (egen oversettelse):

"Vår menneskehets kulturuttrykk – inkludert filosofi – er skapt gjennom dyp, kontemplativ oppmerksomhet. Kultur forutsetter livsbetingelser der dyp oppmerksomhet er mulig, men slik fordypet refleksjon blir i stadig større grad erstattet av en helt annen type oppmerksomhet: hyperoppmerksomhet. Denne oppsplittede bevisstheten preges av hyppige skifter mellom ulike oppgaver, informasjonskilder og arbeidsprosesser. Siden den også tåler kjedsomhet dårlig, tillater den ikke en slik grunnleggende uvirksomhet som gagner kreativt arbeid. [...] Et hektisk jag skaper ikke noe nytt, men reproduserer og fremhever det som allerede finnes."

Byung-Chul Han er en koreanskfødt filosof og kulturteoretiker som bor i Tyskland og skriver på tysk. Ingen av bøkene hans er så langt oversatt til norsk, men denne (Müdigkeitsgesellschaft, 2010), som er den mest leste og oversatte boken hans, finnes på både svensk og dansk.

Den engelske utgaven presenteres slik av forlaget:
"Our competitive, service-oriented societies are taking a toll on the late-modern individual. Rather than improving life, multitasking, "user-friendly" technology, and the culture of convenience are producing disorders that range from depression to attention deficit disorder to borderline personality disorder. Byung-Chul Han interprets the spreading malaise as an inability to manage negative experiences in an age characterized by excessive positivity and the universal availability of people and goods. Stress and exhaustion are not just personal experiences, but social and historical phenomena as well. Denouncing a world in which every against-the-grain response can lead to further disempowerment, he draws on literature, philosophy, and the social and natural sciences to explore the stakes of sacrificing intermittent intellectual reflection for constant neural connection."

Byung-Chul Han påpeker hvordan arbeidstakere tidligere i historien ble utnyttet, men på en måte som gjorde det tydelig hvem som hadde ansvaret for utmattelsen det medførte. Man kunne ha hardt og slitsomt arbeid, men man hadde også en tydelig definert fritid. Hver dag ble arbeidet avsluttet.

I vår tid mangler vi slike avslutninger. Vi føler oss frie fra ytre begrensninger, men vi har internalisert kravet om stadig å optimalisere oss. Begrepet livslang læring er en eufemisme for livslang produktivitet og utnyttelse, sier Han. I stedet for frie subjekter blir vi prosjekter som hele tiden skal forbedres og gjenskapes.

I en tale om denne samme tematikken, som Byung-Chul Han holdt for nyutdannete formgivere i Budapest sommeren 2022, refererte han til det nyliberale regimet og sa at det ikke undertrykker frihet, men utnytter frihet, en tanke som han utdypet ved å sitere Franz Kafka: «Dyret vrir pisken ut av hendene fra sin herre og pisker seg selv for å bli herre [...]» Dyret innbiller seg altså at det er fritt ved å piske seg selv. Og vi er ofre for en tilsvarende frihetsillusjon, sa Han. Vi utnytter oss selv i tro på at vi driver selvrealisering.

Evne til å si nei er noe av det viktigste vi mangler i prestasjonssamfunnet, ifølge Byung-Chul Han. Hvert individ må stadig overgå seg selv. Vi streber etter et ideal og blir sinte på oss selv når vi ikke når det. All multitaskingen vi driver med er ikke noe tegn på fremskritt, slik mange synes å mene, snarere tyder det på tilbakegang (regression). Et rovdyr må holde andre dyr borte fra byttet det spiser, samtidig som det passer på avkommet sitt og holder et øye med sin partner. Det er grunnen til at dyr ikke kan fordype seg i kontemplasjon, ifølge Han.

Men ligner vi virkelig så mye på selvpiskende dyr som Byung-Chul Han påstår med sin Kafka-referanse? Eller er det ikke slik at i mylderet av distraksjoner finnes det også muligheter til nettopp å handle fritt og bevisst?

Gjennom å påpeke hva som er galt med tiden vi lever i, ofte formulert kort og konsist i påståelige aforismer, men uten å si noe særlig om hva vi kan gjøre for å forbedre situasjonen, opplever jeg ham som frustrerende pessimistisk.