Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«en årstid vi kastet klærne på oppfordringen fra asketrærne som felte blader i en brente jords taktikk for ikke å etterlate noe til vintertankene og søkte inn mot det innerste av hverandres kroppsvarme av yttertøy og undertøy og muskler og sener og slikket knoklene rene for ikke å overlate noe til depresjonen til de tomme hagene i januar i en meditativ tilstand i en ren hodeskalle ingen arkeologs pensel kan børste frem den varmen igjen» Paal Maage Elstad (f. 1990) bor i Bergen. Han debuterte i 2015 med diktsamlingen Kun en liten del av universet, som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris. I 2017 kom diktsamlingen Lysmøkk. Elstad ble tildelt Bokhandelens forfatterstipend i 2018. Det litterære råds begrunnelse ved tildeling av Bokhandelens forfatterstipend: «Hos Elstad kan enkeltlinjer romme så mye at de fremstår som egne, små dikt. Eller sammenstillingen av dem krever så store sprang i leserens bevissthet at ett tdikt kan oppleves som flere samtidig.»
Forlag Vigmostad Bjørke
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788241950032
EAN 9788241950032
Språk Bokmål
Sider 125
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketden ensomme hagestolen
har i misunnelse
snudd ryggen til de to
skjortene på klessnoren,
som omfavner hverandre i vinden
I uthuset til mine besteforeldre, finner jeg hjertet til Aristoteles, i en kasse med reservedeler til fordums gressklippere. Jeg rekker å kjenne det slå kraftig og taktfast i neven min, før jeg faller inn i det.
Inne i hjertet til Aristoteles vokser syndene og angeren tett i form av fargerike, løvmettede trær og busker. Jeg tar meg frem gjennom kratt, der kroppen rispes av torner, og løv kleber seg til sårene. I et forlatt trostereir ligger hjertet til Virginia Woolf og kvitrer.
Jeg seiler nedover elven som renner gjennom Woolfs hjerte, på en flåte satt sammen av kadavrene til alle utvalgte mennesker, dyr og planter som Virginia noen gang elsket. Masten er et nakent, bladløst almetre, men med et seil av sammensydde ark fra manuskripter og dagbøker. De håndskrevne sidene er vasket uleselige av blodstormene. Paul Celans hjerte kommer flytende motstrøms oppover elven.
I Celans hjerte letter petroleum og plankton fra havet i et omvendt regn, og legger seg som et beskyttende skall langs himmelhvelvingen.
[...]
jeg tror på gud, og
på det ubevisste,
men
aldri begge på samme tid
generasjoner av engler
graver seg gjennom
en mørklagt jordverden
mens evolusjonen
sakte vingeklipper dem