"De to kan godt komme til å vinne." sa Gloria. "De er sterke som esler. Den vesle Alabama-gåsen er fødd opp på havre." De skyter jo hester, ikke sant, s. 46
Depresjonsårene, altså årene mellom børskrakket på Wall Street i 1929 og utbruddet av andre verdenskrig, var, mildt sagt, fæle år for verden.
Handelen sank som stein, arbeidsledigheten steg nesten overalt, selskaper og banker gikk konkurs, imperier fikk skudd på baugen, autoritære despoter tilranet seg en plass i solen og vanlige og desperate folk ble sendt på rotløs omflakking i sitt eget land, jaktende etter en livline som kunne bidra til å holde hodene deres over vann og gi håp om overlevelse, kanskje til og med en bedre fremtid.
De mest minneverdige bildene og assosiasjonene de fleste av oss, i hvert fall her i Norge, har til denne perioden (tør jeg påstå) er ikke fra Norge, de er fra USA.
Det skyldes for det første at krisen var så mye større i statene (et anslag over arbeidsledigheten i USA sier at mer enn en av fem og så mange som en av tre var arbeidsledige mot midten av 1930-årene, mens de fleste forskere anslår at ca. 10% var uten arbeid i Norge).
Men viktigere enn det, mener jeg, er at fotografier (som det av Florence Owens Thompson) og Hollywood-filmer (som «Of Mice and Men», «The Grapes Of Wrath» og delvis «Modern Times») dominert vår forestilling om disse årene.
Frem til noen uker siden, visste jeg ikke at det var en bok og en film som burde føyes til listen over de mest poengterte filmene om denne perioden. Boka og filmen som ble adaptert fra den heter begge «They shoot horses, don?t they?», og begge lærte meg om en ting jeg aldri hadde hørt om før; dansemaraton.
Fenomenet var ikke et barn av depresjonsårene, men derimot et avkom av de dekadente 1920-årene. Det gikk ganske enkelt ut på at par satte utholdenheten sin på prøve ved å delta i dansekonkurranser som kunne vare i flere titalls døgn og hvor det siste paret som sto igjen ble forespeilet flere hundre (ofte flere tusen, dollar).
Parene danset selvfølgelig ikke uavbrutt, i hvert fall gjør de det ikke i «De skyter jo hester, ikke sant?» Hver danseøkt består av én time og femti minutter. Og på slutten av økten, før parene får ti minutters pause til å spise, gå på do og sove, blir parene egget til å øke tempoet og nærmest sprintdanse. Og det er nettopp da at mange kollapser, deiser mot gulvet, slåss med partneren og ryker ut.
Bokas historie finner sted i midten av 1930-årene, og den økonomiske krisen henger som en mørk skygge over parene som deltar i konkurransen.
Hovedpersonene er fortelleren, Robert Syvertsen, og den relativ unge og mørksinnede Gloria Beatty. Syvertsen er en likedannes kar som arbeider på bar og som har et nokså jordnært syn på livet. Han er lik et fleksibelt tre som bøyer seg med vinden når det blåser kraftigst.
Gloria er det totalt motsatte. Men det har hun grunn til: hun mistet faren i krigen i Europa, ble antastet av onkelen som hun flyttet inn hos når hun ikke kranglet med kjerringa hans, rømte da hun ble lei, giftet seg med en greker av desperasjon, prøvde å begå selvmord ved å ta gift for å komme seg ut av ekteskapet og livet, overlevde, kom til Hollywood og fikk aldri det gjennombruddet som hun drømte om.
Nå klinger hun seg til to desperate håp: at hun og Robert vinner konkurransen og 1000-dollarspremien, og at regissørene, studiedirektørene og kjendisene som kommer for å se konkurransen, vil se noe i henne og rekruttere henne til en av filmene sine.
Siden historien finner sted i Los Angeles er dette en drøm hun deler med mange av konkurransedeltakerne. Og alle er villige til å gå over lik for å vinne en plass i solen.
Hvorfor du bør lese den
I min anmeldelse avJulian Barnes? «A Sense of an Ending», skrev jeg at refleksjonene og temaene som tas opp i boka, gjør boka langt større og mer vektig enn sideantallet antyder. Og det er sant. Men Barnes var ikke den første til å bevise at en ikke trenger å plapre i flere hundre sider for å si noe viktig. Langt ifra.
Hans bok, fantastisk som den er, er heller ikke en av de absolutt beste blant korte og vektige bøker. Den er likevel på lista, som forresten toppes av George Orwells «Kamerat Napoleon», en enda kortere bok. På lista er også «De skyter jo hester, ikke sant?»
Boka er godt skrevet, morsom, engasjerende og har en slutt som er poengtert og tankevekkende.
Uten tvil en bok alle som ikke har lest, bør lese.
Anbefales sterkt!
Tittel: De skyter jo hester, ikke sant?
Utgitt: 1976 (mitt eksemplar, utgitt i USA i 1935)
Forlag: Cappelen
Sider: 137
Terningkast: 6