«Sannheten er at jeg var syk, men ikke på noen lett forklarlig, influensaaktig måte. Min erfaring er at folk er langt mer medfølende dersom de kan se at du har det vondt, og for ørtende gang i livet skulle jeg ønske jeg hadde meslinger eller kopper eller en annen lettfattelig sykdom, for å gjøre det enklere for meg selv og også for dem. Alt ville ha vært bedre enn sannheten. Jeg stengte av igjen. Jeg ble helt tom. I det ene øyeblikket spant jeg rundt, i det neste slepte hjernen min seg i sirkel som en gammel, giktbrudden hund som prøver å legge seg ned. Og så sluknet jeg bare og sovnet, men jeg sov ikke sånn som man gjør om natten, Forestill deg en lang, mørk søvn der du ikke drømmer i det hele tatt.»

Hun satt i baktrappen. Et fly fløy over henne, og det var feil, helt feil, og søsteren visste det også, for hun klemte hånden hennes hardt, som om de begge ville forsvinne hvis hun ikke gjorde det.
Flyet fløy så lavt, flyttet seg så tregt over himmelen, man skulle tro det så etter det perfekte taket å lande på. De kunne høre motorlyden; det hørtes ut som om det var nærmere enn de ropende stemmene inne i huset. Søsteren strakte hendene opp, som om hun kunne røre ved flyet. Som om hun kunne henge seg på.
Jenta klemte søsterens hånd og prøvde å feste henne til trappen. Hvis du drar, tenkte hun, blir jeg med deg.

Da Cath så opp på Levi, glitret øynene hans, og han bet seg i underleppen. Hun dyttet til han og han brast i latter.
[...]
"Å herregud," sa Levi mens han fortsatte å klukkle. "Jeg klarer ikke mer..." Han begynte å gå ned trappen igjen, og så, etter et øyeblikk, kom han opp igjen og brøt ut i en ny latter krampe.

"Problemet med å leke gjemsel med søsteren din er at hun noen ganger
blir lei og slutter å lete etter deg.
Og der er du - under sofaen, i skapet, kilt inn bak syrintreet - og nekter å gi opp, for kanskje hun bare kjøper seg tid. Men kanskje
har hun også bare gått sin vei...
Kanskje hun sitter nede og ser på tv og spiser resten av potetgullet.
Du venter. Du venter til du glemmer at du venter, til du glemmer at det ikke er noe annet i deg enn stillhet og ro; en maur kryper
over kneet ditt, og du rører deg ikke Og det spiller ingen rolle nå
om hun finner deg - for bare det å glemme seg er nok. (Du vinner når
ingen finner deg, selv om de ikke leter.)
Når du kommer frem fra treet igjen, er det fordi du vil det selv. Det er som å trekke pusten for første gang etter å ha vært lenge
under vann. Kvistene knekker under føttene dine, og verden er varmere
og lysere.
Ready or not, here I come.
Here I come, ready or not."

The idea is that for ten minutes, we forget that we have feelings. And we forget about protecting ourselves or other people and we just say the truth. For ten minutes. And then we can go back to being lame.

She loved mysteries so much that she became one.

That's always seemed so ridiculous to me, that people would want to be around someone because they're pretty. It's like picking your breakfast cereals based on color instead of taste.

"I'm like. Like. I'm like a grenade, mom. I'm a grenade and at some point I'm going to blow up and I would like to minimize the
casualties, okay?"

My dad tilted his head a little to the side, like a scolded puppy.
"I'm a grenade," I said again. "I just want to stay away from people and read books and think and be with you guys because there's nothing I can do about hurting you; you're too invested, so just please let me do that, okay? I'm not depressed. I don't need to get out more. And I can't be a regular teenager, because I'm a grenade."

If my life is going to mean anything, I have to live it myself.

Der man legger det beste man har;
fins hemmeligheter og gåtens svar

Er du helt kylling, din hønsehjerne?

Jared begynte å sparke i gresset han gikk på med skoen. Et høyt ugress pilte vekk.

Hvem som helst kan leve så lenge. De må bare la være å dø.

Vent! Kom tilbake, ropte puken.
Det er noe jeg må fortelle dere.
De snudde seg.
Hva er det? spurte Jared.
Fare lira-lare, sa puken presist.
Var det du ville fortelle oss?
Nei, slett ikke, sa puken.
Ja, hva var det, da? ville Jared vite.
Det en forfatter ikke vet, kan fylle en bok, sa puken.
Og med de ordene sparket kroppen dens seg oppover i treet til den ble borte.

Litt av magien med livet er å ikke alltid vite, å ikke alltid kunne styre alt.

Det lå bøker på kjøkkenet og på do, oppå tv-apparatet og i klesskapet, små stabler, store stabler, tykke, tynne, gamle, nye... bøker. når Meggie sto opp lå de med sidene innbydende slått opp på frokostbordet og hilste henne god morgen, de drev kjedsomhet på flukt på gråværsdager og noen ganger snublet man over dem.

Sidene raslet løfterikt da hun åpnet den. Denne første hviskingen var forskjellig hver gang, syntes Meggie, alt ettersom hun visste hva boken kom til å fortelle henne eller ikke

Det er en god følelse å ha med seg sine egne bøker når man er på fremmede steder

Tro meg, bøker er som fluepapir. Det er ingenting minner har lettere for å klistre seg fast i enn boksider