Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid III – Veien til Guermantes Marcel Proust (1871–1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men samtidig led han av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1910 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen På sporet av den tapte tid. Verket var fra Prousts side opprinnelig tenkt som en roman i tre bind, men den franske forleggeren ga den siden ut i femten. Veien til Guermantes utgjør bind fem og seks – av i alt tolv – i den innbundne, norske utgaven. Med På sporet av den tapte tid var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. En sentral ledetråd blir hvordan den spontane erindring gjør det mulig å gjenopprette spor av fortid. For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden det eneste virkelige.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788205270152
EAN 9788205270152
Serie På sporet av den tapte tid (3)
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1900-1945 1850-1899
Språk Bokmål
Sider 677
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg værelset var forlenget innover med to toalettrom som var like store som rommene selv, og hvor man i det innerste, for å innsette med vellukt den form for meditasjon som ble praktisert der inne, hadde hengt opp en liftig rosenkrans av irisfrø; ...
For Francoise kjente sannheten; hun fortiet den og gjorde bare en svak bevegelse med leppene, som om hun var i ferd med å svelge en virkelig godbit. Fortiet hun den? Det trodde jeg i det minste en lang stund, for den gang innbilte jeg meg fremdeles at man formidler sannnnheten til andre mennesker ved hjelp av ord.
.. på samme måte som når man står overfor lysene fra et fyrtårn, som i materiell forstand bare er lysstråler, men som røber en menneskelig tanke som gjennomstreifer natten for å varsle skipene om mulige farer.