Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Essayene i denne samlingen kretser omkring det man med en fellesbetegnelse kan kalle det ondes problem. Forfatteren insisterer på kunsten og litteraturen som et område hvor alminnelige moralske regler ikke gjelder, et sted der både forfatteren og leseren kan utforske yttergrensene av den menneskelige erfaring, uten de bånd og forpliktelser som ellers holder oss tilbake. Stig Sæterbakken viser stor spennvidde i sine kunnskaper og interesser. Og hans resonnementer er preget av dristighet, et skarpt kritisk blikk, og ikke minst en stor kjærlighet til litteraturen.
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2001
Format Heftet
ISBN13 9788202201623
EAN 9788202201623
Språk Bokmål
Sider 212
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Enda ei bok der Sæterbakken viser sitt enorme format som forfatter. Jevnt og tett kommer de, formuleringene og betraktningene som gjør at jeg sitter og rister på hodet og tenker at dette er eliteserien, noe utover det vanlige. Jeg får lyst til å sitere alt! Samtidig må jeg innrømme at nesten halve boka er for høytsvevende og vanskelig for meg. Jeg behersker simpelthen ikke språket som benyttes, og er ikke nok innsatt i temaene. Det kan også være, naturlig nok, at enkelte av essayene ikke vekker tilstrekkelig interesse til at jeg makter å lese oppmerksomt nok. Det var essayene i første halvdel av boka som traff meg best. Det er vel riktig å si at essaysamlinga først og fremst handler om litteratur.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAlene blir han ikke forstyrret, men han blir heller aldri korrigert.
Det onde er ikke nødvendigvis vold. Men det blir vold i det øyeblikk det ikke kan artikuleres.
For å kunne skrive må jeg være den jeg er. For å kunne skrive må jeg være en annen enn den jeg er. Og det er når jeg får disse to til å møtes, og bare da - og da bare kanskje - at det oppstår, som jeg i ettertid, på avstand betraktet, kan velge å kalle litteratur.
Å være seg selv i sannhet, for å bruke Kierkegaards ord, er ikke å fortape seg i troen på dette selv som enhet, entydighet, men å makte å inkludere og la høre alle sine motsetningsfylte og selvmotsigende stemmer. Meningen er kanskje slett ikke å finne ro. Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte. Å være sensitiv nok til å plages av denne indre uro er en forutsetning for all kunstnerisk virksomhet. Ingenting skapes fredfylt.
Å skrive er ikke å realisere seg selv. Å skrive er å undergrave seg selv, for å realisere et annet jeg, et jeg som først og fremst er tekstens jeg, som er bekjent av sitt opphav, men som også er fremmed for det, som står tilstrekkelig fjernt fra det til at det uten videre skrupler kan gi seg i kast med den erfaringen som jeg selv, mitt virkelige jeg, ikke ville kunne gjøre uten å kollapse, bryte sammen, ødelegge meg selv og mitt liv.
Verden henger sammen, men limet er giftig.
For det er en av angstens forbannelser, at den aldri når utover den angstridde. Den kan ikke betroes noen eller overføres til noen, den kan ikke gjøres rede for eller forklares overfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på den måten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensomhets sykdom. Det er det øyeblikket da man møter seg selv og vet at man er alene, at det er det man egentlig er. Når vi i et anfall (eller en tilstand) av angst står ansikt til ansikt med det vi frykter, er det alltid oss selv vi ser. Vi ser noe forferdelig, noe uutholdelig, som er en del av oss selv. Ingenting er pådyttet utenfra. Våre redsler springer alltid ut fra oss selv.
Hvilken verden er den mest reelle? Når er det man ser sitt eget liv for hva det virkelig er? Er det når man ligger under for en tung depresjon, eller når man bæres på gullstol av et overmåte godt humør? Når er man nærmest seg selv? Når man ser mørkt på det, eller når man ser lyst på det? Når er man mest observant, mest sensitiv? På sitt dystreste eller sitt aller gladeste? Schopenhauer ville kanskje ha sagt det første, Jens Book Jenssen antagelig det siste."