Jeg synes det er merkelig at jeg skal ha ord på meg for å være en så god forfatter, jeg som utelukkende behersker mitt eget morsmål.

Denne barten var åpenbart parfymert, man ble nesten fristet til å gå bort og lukte på den.

Forat leseren skal forstå meg, er det nødvendig at han blir min medskyldige.

«Jeg løper for helsens skyld.»
«Å, ja, vi vet alt om det,» og så satte de ham i arresten natta over, for ingen sprang etter veien i mørket for helsens skyld.

(06:52)

en slags lettelse i
å tenke på livet sitt som
en nasjon
som opprettelsen av en nasjon
eller en stat
et klassesamfunn
på en ellers øde planet
i en folketom galakse

et slags håp i
å tenke at alle statsoverhodene
bare er meg
at alt de krangler om
bare er mitt

at krig
og terror
og forfølgelser
bare er søvn

og snart skal jeg våkne

Ballade om månen, månen

Månen kom til smien
i krinoline av nardus.
Barnet stirrer og stirrer.
Barnet står der og stirrer.
I den urolige vinden
brer månen ut sine armer
og blotter, skamløs og ren,
to bryster av hardeste tinn.
– Flykt måne, måne, måne.
Skulle sigøynerne komme,
tar de ditt hjerte og smir det
til halsbånd og hvite ringer.
(...)

når du går deg bort, snubler du

jeg fant en dau fyr i det lange graset
rett nedafor begravelsesbyrået
en svær fyr som så ut som han hadde sovna
med kontrabassen ved siden av seg
og et digert hakk i huet
en treningsbag
som stinka bensin
jeg liker ikke lukta
den river i nesa og
føkker opp retningssansen min

Det finnes bare to slag, mennesker og ting
sier flyttemannen
Vi går på loftet

Du hav! jeg hengir meg også til deg ... jeg gjetter hva du vil,
Jeg ser dine krumme lokkende fingre fra stranden,
Jeg tror du nekter å trekke deg tilbake før du har følt meg nær,
Vi to må gå en runde sammen ... jeg kler av meg ... skynder meg ut av syne
    for land,
Bær meg mykt ... vugg meg i gyngende døs,
Dynk meg med ditt kjærlige skum ... jeg skal gi deg tilbake.

Galilei, som hadde funnet en betydelig vitenskapelig sannhet, avsverget den med den største letthet i verden straks den satte hans liv i fare. I en viss forstand gjorde han rett. Denne sannhet var ikke verd bålet. Om jorden går rundt solen eller omvendt, det er i høy grad likegyldig. Kort sagt er det et overflødig spørsmål. På den annen side ser jeg mange mennesker dø fordi de mener at livet ikke er verdt å leve.

Det var tarahumaraenes virkelige hemmelighet: De hadde aldri glemt hvordan det føltes å elske å løpe. De husket at løping var menneskehetens første kunstart. Lenge før vi risset bilder inn i hulevegger eller slo rytmer på hule trær, perfeksjonerte vi kunsten å la pust og hjerne og muskler arbeide sammen i harmoni for å frakte oss over ulendt terreng. Og da forfedrene våre omsider lagde sine første hulemalerier, hva var det første motivet? Jo – det løpende mennesket.

Hver gang jeg kom hjem, sto jeg litt i gangen og lyttet før jeg gikk inn, for å høre om noen gråt.

Jeg arbeidet. Som min far før meg, og hans far før ham, vi arbeidet. Vi arbeidet for å holde fattigdommen unna, denne familiesvakheten, denne konstante bekymringen for ikke å ha nok penger, for ikke å klare og forsørge en familie, den gikk i arv, vi var og forble en arbeiderfamilie, vi arbeidet for å tjene penger, og jeg skrev som om jeg var ansatt i en fabrikk.