'As I was saying we shall never agree, I suppose, upon this point. No man and woman, would, probably. But let me observe that all histories are against you - all stories, prose and verse. If I had such a memory as Benwick, I could bring you fifty quotations in a moment on my side the argument, and I do not think I ever opened a book in my life which had not something to say upon woman's inconstancy. Songs and proverbs, all talk of woman's fickleness. But perhaps you will say, these were all written by men.'

'Perhaps I shall. Yes, yes, if you please, no reference to examples in books. Men have had every advantage of us in telling their own story. Education has been theirs in so much higher a degree; the pen has been in their hands. I will not allow books to prove anything.'

An unhappy alternative is before you, Elizabeth. From this day you must be a stranger to one of your parents. - Your mother will never see you again if you do not marry Mr Collins, and I will never see you again if you do.

'My God! how you frightened me, Amine. I thought by their firing that you had shown yourself at the window.'

'Indeed I did not; but I thought that when you fired through the door they might return your fire, and you be hurt; so I went to the side of the casement and pushed out on a stick some of my father's clothes, and they who were watching for you fired immediately.'

'Indeed, Amine! who could have expected such courage and such coolness in one so young and beautiful?' exclaimed Philip, with surprise.

'Are none but ill-favoured people brave, then?' replied Amine, smiling.

Livet er ikke sørgeligt. Livet er latterligt - og det kan ikke bæres.

My dear Eleanor, the riot is only in your own brain. The confusion there is scandalous. Miss Morland has been talking of nothing more dreadful than a new publication which is shortly to come out, in three duodecimo volumes, two hundred and seventy-six pages in each, with a frontispiece to the first, of two tombstones and a lantern—do you understand? And you, Miss Morland—my stupid sister has mistaken all your clearest expressions. You talked of expected horrors in London—and instead of instantly conceiving, as any rational creature would have done, that such words could relate only to a circulating library, she immediately pictured to herself a mob of three thousand men assembling in St. George's Fields, the Bank attacked, the Tower threatened, the streets of London flowing with blood, a detachment of the Twelfth Light Dragoons (the hopes of the nation) called up from Northampton to quell the insurgents, and the gallant Captain Frederick Tilney, in the moment of charging at the head of his troop, knocked off his horse by a brickbat from an upper window. Forgive her stupidity. The fears of the sister have added to the weakness of the woman; but she is by no means a simpleton in general.

Så satt de da videre de to kvinner i det halvmørke rom, der stillheten ble forstørret ved rokkehjulets snurr. Og ofte forekom det jomfru Rikka, der hun selv satt med hendene i skjød, at den annen trådte ennu en rokk, og tråden som hun der spant, spant hun av gull, blod, ondskap og fine trevler av kjøtt. Og rokken var jomfru Rikka.

'Passer man nøye på å fastholde det nåværende', sier hun, 'vil man først ha riktig glede av det overleverte, for man ser lett at de beste tanker allerede er uttalt, de mest verdifulle følelser allerede er uttrykt. Gjennom dette får vi fortåelse for den harmoni som mennesket er kallet til, som det ofte mot sin vilje må finne seg i, da alle mennesker så lett innbiller seg at verden begynner forfra igjen nettopp med dem selv.'

Etterpå er det jeg som ser på Welhaven, jeg som står i Welhavens rom med de sotete restene av Norges Dæmring i hendene, det er i den boka han hamrer løs på alt som er norsk og nå har Norge hevnet seg. Jeg ser på at Welhaven gråter. Jeg vil ut på gata igjen, finne flere, slå dem ned, slå dem ned på vegne av Welhaven og Dæmringen og diktets vesen og hva det nå er alt sammen. Men synet av den forkullete boka, tanken på at det er hans bok de hiver på bålene, er for mye for Welhaven. Det er som om han har gitt opp, som om han har gitt etter, sluppet taket. Han har tålt spyttingen, hånen steinkastingen og forfølgelsen han har tålt sult og kulde og fornedrelse, ja, han har til en viss grad maktet å snu det hele til en slags fordel, han er blitt herdet i krigen, styrket, selv om det har kostet. Men at de brenner bøker! Tårene strømmer og snørret renner og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, vet ikke hva jeg skal si, annet enn glem bøkene, glem bøkene, jeg tok dem jo, jeg tok meg av de helvetes bøndene, det så du vel?

O, du sørgelige By, hvor man er fordømt til evig at tømme Erindringens Berme! Eier du ingen Drik for Haabet og Glemselen! Den, der engang i dit Skjød er bleven hjerte-bedrøvet, kan aldrig blive glad mere. Overalt, hvor man gaar, støder man paa Kors, der betegner, hvor en Glæde, en Illusion ligger jordet. Overalt spøger de omkring, disse hvileløse Aander. De svæver dig forbi paa Trapperne, de møder dig paa Gade-hjørnerne, de vinker dig fra Vinduerne snart fra dette, snart fra hint Hus, som selv staar der som et Monument, øde og for-stenet ---

“All’s right!—all’s right!” he cried. “It’s a mere rehearsal of Much Ado about Nothing. Ladies, keep off, or I shall wax dangerous.”