Ingen hylle
2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Da jeg lå våken av reisefeber i natt, tenkte jeg at det er det samme i meg som vil sove, som gjør at jeg ikke får sove, og det er det samme i meg som vil være i verden, som gjør at jeg lukker meg ute fra verden, og det er det samme i meg som ikke vil skrive, som gjør at jeg skriver".
Kjersti Annesdatter Skomsvold er en av de viktigste stemmene i nyere norsk litteratur. Da hun begynte å skrive for femten år siden, visste hun ikke hva det ville si å være forfatter, men hun visste at hun måtte skrive en roman, hun hadde ikke noe valg.
For Skomsvold handler skrivingen om løsrivelse og lengsel etter noe annet. Å lese og skrive er et forsøk på å utvide verden. Med utgangspunkt i hvor hun befinner seg, i livet og i forfatterskapet, reflekterer Skomsvold over hvorfor hun skriver, hva stedet har å si for det som blir skrevet, og hva det vil si å skrive sant.
I serien "Lese, skrive" inviterer Forlaget Oktober utvalgte forfattere til å skrive om lesing og skriving. Enkelte tekster kan være oversatt eller utgitt i andre sammenhenger. Felles for alle tekstene i serien er at de sier noe vesentlig og særegent om det å skrive, det å lese.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2019
Format Heftet
ISBN13 9788249520886
EAN 9788249520886
Serie Lese, skrive (4)
Omtalt person Kjersti Annesdatter Skomsvold
Språk Bokmål
Sider 100
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSå dro vi på biblioteket, og å være på biblioteket er som å svømme, det rensker også vekk støyen fra omverdenen.
Å sovne er å vende seg vekk fra verden, å skrive er begge deler, å vende seg vekk fra verden og å omfavne verden.
Jeg skjønner ikke hvem jeg er, eller hvordan menneskene skal klare å leve med alt som kan skje oss, og det skjønner jeg vel ikke når jeg skriver heller, men da forsøker jeg i alle fall å finne ut av det.
Selv om båten jeg sitter i er i ferd med å synke, så hjelper det på roen å ro, og for meg vil det si å skrive.
Hva romanen handler om, hva romanen er, hva romanen betyr, forstår jeg ikke mens jeg skriver, da ville jeg jo ikke behøvd å skrive den. Om jeg hadde visst det, ville det vært som om jeg var en sekretær og bare skrev ned noe som jeg ble diktert.
Jeg husker hvor stressa vi var midt i flyttekaoset, og en morgen ble jeg ganske irritert. Jeg sa til Olve at når jeg spør om hvilke klær vi skal pakke i esker og hvilke vi skal pakke i kofferter, så må du hjelpe meg, det er som å rope i skogen å snakke med deg, sa jeg. Så gikk jeg ut på balkongen, for jeg orket ikke å være sånn som jeg var, jeg var helt urimelig.