2021
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Henning Hagerup (f. 1959) regnes som en av de fremste kritikerne og essayistene i sin generasjon. Han har gjort skjønnlitteraturen til sin livsoppgave, og hans leseradius er enorm: fra romantisk poesi til Walter Benjamin, fra Prøysen til Baudelaire, fra Dante til Donald, fra romerske satirer via spøkelseshistorier til moderne klassikere.
«Leseren. En samtale med Henning Hagerup» er et nærgående portrett av en kritiker, skribent og oversetter som forener historisk kunnskap med et aktivt syn på den nye litteraturen, som standhaftig forsvarer diktningens metafysiske og politiske dimensjoner, og som viser oss hvordan den gode litteraturen alltid utvider virkelighetsbegrepet. Dette er samtaler som hyller lesningen som kilde til stadig større forestillingskraft, livsglede og innlevelse i andre menneskers tilværelse.
Med årets bok følger Alf van der Hagen opp sine kritikerroste samtalebøker med Kjell Askildsen og Dag Solstad.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788249517503
EAN 9788249517503
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Henning Hagerup
Språk Bokmål
Sider 325
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Do not judge a book by its cover.... Men det var det , selvet coveret som gjorde at jeg tok ut denne boken fra hylla på biblioteket. Det var en spesiell opplevelse. Det lyste i mot meg et ansikt som fortalte om levd liv, stahet, følsomhet, .... Jeg så etternavnet Hagerup og tenkte jo da på Inger Hagerup som altså viser seg å være hans farmor. Jeg visste ingenting om han, og nå er jeg snart ferdig med boken som jeg har lest i løpet av gårsdagen og i dag. Jeg har grått, jeg har ledd, jeg har nikket av gjenkjennelse, jeg har lært så mye og og blitt inspirert til videre lesning. Hans liv er spennende lesning. Barndommen med foreldre som var kunstnere, og begavede, men ikke hadde kontroll på sitt alkohol forbruk, og ja.... meget sterk lesning. Hvordan han hadde det da og hvordan det påvirket hans liv både på godt og vondt. Hans møte med kreftsykdommen som nesten tok livet av han er virkelig sterkt beskrevet, og jeg har lagt fra meg boken for å la ting synke inn mange ganger.
Han skriver om livet som lesende menneske, som lidende menneske, om det å leve og overleve. Både som barn og voksen, og som kunstner. Og om hvordan lesningen faktisk kan redde deg. Men at det også kan bli altoppslukende slik at du står i fare for å glemme å leve i hverdagen. Det må vel finnes en balansegang.... Jeg opplever at det er noe av dette han vil formidle....
De store klassikerene presenterer han slik at jeg tenker, dette er jo ikke farlig, det er bare å begynne å lese. Jeg har lest Proust, og det var jo fantastisk.! Da skjønte jeg at det er noe snobbete over det å opphøye litterære verk slik at lesere blir skeptiske . For det er så mye som bare ligger der og venter. Jeg tror jeg har hørt navnet hans i forbindelse med bladet Vagant , men det er det eneste jeg forbinder han med.
Nå har jeg mye å se frem til!!
Han oversetter Donald Duck, og har gjort det i mange år!!! Det var så uventa..... og jeg blir så glad......
Jeg er ikke ferdig men jeg måtte bare skrive nå for jeg var inspirert. Jeg har bare noen sider igjen, og vet jeg har funnet noe verdifullt!!
Alf van der Hagen har valgt en særdeles passende tittel på denne boka. Aldri har jeg forestilt meg at et menneske kan ha en slik lesekapasitet - og attpåtil huske bortimot alt han har lest! Skjønnlitteratur fra "tidenes morgen" og fram til vår tid, filosofi, religion, essays om de forskjelligste emner. Teksten er lagt opp etter samme oppskrift som tidligere bøker av samme forfatter: En samtale der forfatteren sjøl er diskret til stede med spørsmål og kommentarer iblant, men der hovedpersonen er den som fører ordet.
Henning Hagerup er barnebarn av Inger; sønn av Helge og nevø av Klaus. Kanskje ikke så underlig at han endte opp som leser? Vi får del i livet hans fra barndommen og fram til i dag; et omskiftelig liv med gleder og sorger, seire og nederlag, men med litteraturen som kontinuerlig følgesvenn og lidenskap.
Jeg burde muligens ha gitt en sekser for gleden jeg hadde av å lese boka, men må innrømme at en god del av referansene gikk meg hus forbi siden jeg ikke er en leser av samme kaliber som Henning Hagerup. Men jeg har ingen problemer med å anbefale denne boka til alle som setter pris på god litteratur!
En bok som skildrer en oppvekst blant kunstnere. Rett fram og ærlig. En bok der forfatteren samtaler med Helge Hagerup. Spennende lesning. Mitt første møte med denne forfatteren. Det blir flere.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketBoken er et helt spesielt medium. Den består av ord som gir en sterk fornemmelse av at de taler direkte til deg. Det er bare deg og ordene. Det er ikke visuelt, det er ingen lyder, ingenting rundt deg, det er bare deg og din egen persepsjonsevne. Ordene som står der på papiret, kan ha eksistert mer eller mindre uforandret i to tusen år, og likevel er det som om de kommer fra et menneske som taler direkte til deg. Du møter faktisk et annet menneske. Det er det jeg mener med kjærlighet, med å sette seg i en annens sted. Du blir kjent med et annet menneskes bevissthet.
David Hume sier at det ikke er selve stedet man lengter tilbake til, men tiden man tilbrakte der. Jeg tror det er mer komplisert enn som så. Det er noe ved stedet også, en stedets ånd som oppstår, for du setter avtrykk av deg selv på alle steder du har vært. Og omvendt: Stedet setter sitt avtrykk i deg.
Visse ting hos tidligere tenkere og forfattere vil alltid støte an mot vår moral. Så vil noen peke på det og si at dermed er ingenting av det de sa, noe verdt i det hele tatt. Det er en vanvittig måte å tenke på. Vi skal selv bli prøvet på den måten der en dag, og da skal vi se hvor mye av vårt eget som blir stående igjen.
Hva er det litteraturen gjør med en leser? At den gjør oss til bedre mennesker, er kanskje å ta kraftig i. Men den sørger for å holde noe levende i oss, en refleksjonsevne og en følelsesmessig tilstedeværelse i verden. Det er noe helt eget med å lukke seg inne i en bok.
Jeg har hatt sjelelige kriser der jeg ikke har ant min arme råd. Opplevelsen av at nå er det bare to muligheter, jeg kan enten bli gal eller prøve å motstå dette. Så banalt som det. At litteraturen kan redde et menneskes liv, vet jeg. Det har den gjort for min del, og det har den gjort for andre jeg kjenner.
Hva er det litteraturen gjør med en leser?
At den gjør oss til bedre mennesker, er kanskje å ta kraftig i. Men den sørger for å holde noe levende i oss, en refleksjonsevne og en følelsesmessig tilstedeværelse i verden. Det er noe helt eget med å lukke seg inn i en bok. Du sitter der for deg selv, det er en merkelig situasjon, tenk deg det: Å lese inne i seg. Du husker kanskje Augustins beskrivelse av Ambrosius, der han satt med bokrullen foran seg uten at det kom en lys over leppene hans. Dette skjedde for mer enn 1600 år siden og er det først dokumenterte eksemplet for innenatlesning. I antikken praktiserte man jo høytlesning. Augustin og de andre vennene hans skjønte ingenting. De kunne se at Ambrosius var fordypet i teksten, men hvorfor kom det ikke en lyd? Der og da ble det en ny type inderlighet født, og den må vi for all del ikke miste.
Hvis jeg skulle sittet i en stol, eller som en Rodin-skulptur, ville jeg fått tenkt en tanke.