KATEDRAL
himmelen bøyer seg over mitt hode som en
buegang
jeg går som en munk i verden, mens lyset danner
en sirkel
og under føttene mine buer seg jorden og blir den
himmel
jeg går på den himmel jeg ser på den buegang jeg lever i
og solen om dagen blir en bue som spenner seg og
vil briste
og månen om natten blir armer som bøyer lys mot
hverandre
verden blir en katedral som spenner seg over meg
menneske
og jeg går hvileløst frem og tilbake
jeg vil drikke vinen ete kjøttet høre orgelet
fjellene som krummer seg over havet og danner
begynnelsen
til en sirkel som skulle lukke det hele inne i en
omfavnelse
trærne som bøyer seg over en sandvei for å rekke
hverandre
grenene og lage et tak over menneskene som
vandrer mot lyset
to gresstrå som bøyer seg mot hverandre i vinden
som ville
de lage en bue over jorden en beskyttende
kjærlighet
katedral
verdens uendelige bueganger viser veien mot
alteret som er jeg
jeg som er den som går mot lyset
så faller jeg på kne og tilber stjernene mitt hode er
en sirkel
som speiler jorden og himmelen blomstene stenene
klodene
bueganger som hvelver seg frem som når havet
finner seg selv
ved strandkanten i bølgen som runder seg
som en portal og skyller seg over seg selv
katedral
bøyer du armene oppover rundt ditt hode lager du
en bue
en bue av lys med bevegelsen rundt og over ditt
hode
som ble det en bue en sirkel en sol over deg
sitter du ned og bøyer ditt hode mot jorden
blir også det en kirkegang en bue som lengter etter
å bli hel
tar du mine hender og holder dem fast bindes vi
sammen til
menneske
katedral
over oss buer alt og under oss buer alt og i oss
som blåklokken når den klinger sin blå tone mot
det grønne
gresset og luften som vandrer stille under
buegangen
men mest av alt blir buegangen virkelig og hel
når jeg går inn i meg selv og hører stemmene
det ruger i dem det synger i dem
jeg faller på kne og legger meg ned
og ber
Arne Falck

MYRSTRÅ VIPPER
Myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden
toer deres fingre.
Myggen synger,
danser gjennom luften,
blanke, kåte.
Mellem byene
hvor menneskene stimer på fortauene og ser hva de
andre har på sig idag og husmødrene vasker kopper
i varmt vann og setter dem på plass i skapene
efter hvert måltid,
og hvor vi kan kjøpe tannpasta og snipper og
grammofonplater i morsomme butikker,
ligger ødemarkene
hvor myrstrå vipper,
bøier seg mot øst og vest
og hvisker,
knikser blidt mot vinden,
bleker seg i solen.
Myggen summer.
– Femti år og andre bor i husene,
sporvognene har nye skilt og nytt
skinn på setene.
– Hundre år og bilene er stanset i lange
rekker, side om side står de i evige
karavaner, dynger seg op i store hauger,
ligger med hjulene i været som døde insekter.
– Tusen år og jernbjelken er en rød
stripe i sanden.
Myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden toer deres fingre.
Myggen synger,
danser rundt i luften,
blanke, kåte

NÆTENE VEKKJER DEG
nætene vekkjer deg
kallar til vandring
gjennom rom, som hev mist juniljoset
ikkje lenge er det
sidan jonsok
myrkret teppar seg
bak alle dører
snarfaren er vår sumars
døgerlange dag
ingen grip tidi
ingen held tidi fast
du tenkjer
atter alt myrkje næter
atter eitkvart
i vente

OLAV STEDJE PÅ BADET
det er
tjuetredje
oktober
nittensyttisju
det er
golvkaldt
viss eg ikkje
barberer meg no
får eg bart
det vert nok verre
å eta hamburgar med dressing
men damane vil koma
an mass
det er
tjuetredje
oktober
nittensuttisju
det er
golvkaldt
eg får bart

ONALILIA
Onalila
stiger opp
av sitt
svømmebasseng
naken
nesten naken

skinnende colgate
solsilkehår bølger
vektløst chanel
Floridagyllen
er Onalilas solsilkekropp
den drypper
av swimmingpooldugg
hvit er Onalilas bikini

gulv av krystall
glasshimmel
krystallkroner
topas pink frost
krystalltalismen
svever
på glassreol
gjennom speilgalleri
i Onalilas harem

Onalila
åpner sitt smykkeskrin
himmel
av indigo fløyel
onyx gull rubin
månestensamulett
brilliant horoskop
perler
smiler i rosa silke
Onalila
velger en platinaring
Kronjuvel glitrer
på sunsilkfinger

orkideer hyllet
i silkepapir
Pierre glir inn
naken
nesten naken lukker
Onalila
sitt smykkeskrin
sunsilkfallskjerm
folder seg ut
hvit
som heroin
er Onalilas seng

sunrise silver mist
maler Onalilas munn
regnbueøyne
gløder under
maskarahorisonten
nye øyne fra Pierre til deg
sval
som solregn i april
er Onalilas
pust
parfait amour
cherie

Onalila
smyger seg inn
i leoparden
fra Dior
duftende Lady World
synker hun ned
på svinelæret
i sin hvite
Pontiac Baracuda

ROMMET

Vi tror vi kjenner hverandre
Men plutselig og uforvarende
gjennom en dør på klem, får jeg se deg
slik du bare kjenner deg selv
Du sitter bakoverlent, sliten
med lukkede øyne, i ditt eget rom
Mens lyset siver ut av deg.

«Jeg tenker sytti år tilbake i tiden.
Min mor kom meg uendelig nær gjennom en nesten ubrutt årrekke i mitt
liv, til hun selv gikk bort. Hun var hverdagens holdepunkt og de små sorgers
trøst den gang vi var barn. Som voksen følte jeg meg en sjelden gang
på likefot, aldri foran, alt mens min hengivelse og aktelse for henne steg.
Marie – en stolt karakter, sterk og svak på samme tid, slik motsetninger
nå engang lar seg forene i et mottagelig sinn. –
Og han, Knut Hamsun, som hadde diktet om menneskesinnets mangfold
- Marie ble den eneste for ham. Men kjente han henne? Et dårlig spørsmål.
Ingen kjenner noen som helst, ikke engang seg selv. Men de våget reisen sammen.
Forskjellige, ofte motsatte både i styrke og svakhet, i temperament og
sinnslikevekt – bundet ble de til hverandre livet gjennom.
Det krevde forståelse, lojalitet og offervilje når det røynet på. Det brast vel mang
en gang, også før den tiden som ble den hardeste.
Intelligente mennesker finner sjelden lykken.»

«Hun fantes.
Den sære ubeskrivelige skjønnheten som kanskje også andre opplevde
(Hvordan kunne han vite noe om det?), når de så «sitt» ansikt, «sitt» menneske.
Han trodde gjerne på idealmål, og klassisk skjønnhet, skalaer fra en til ti,
hva som helst. Når det kom til stykket, var det ikke det som betydde noe.
Til idealene måtte en ha avstand. Å kjenne et menneske, og være glad i et menneske, gjorde idealene nærmest uinteressante.
Likevel – han syntes selvfølgelig at hun var noe av det vakreste som fantes.
Og at det ikke var en hildring, eller et selvbedrag."

DOMKJØRKJE

Ett må vi løfte synet vårt mot
-ett som er høgar´
enn innmark og utmark
vi går-fra om kvelden.
Ett må vi ha
som en takk i vår sjel
når vi vakner te dag
og sola stryk ut
over pløyd og sådd.
Ett
-som stig over alle møner
og skin over landskapet
-og kvølver seg trygt
over mold og merj.
Vi vil ha som e domkjørkje
for Gud.
Vår gud.
Har du sitt kornsilo´n
i Stange?

«Jeg er verken din skjebne eller djevelen!» sa jeg. «Se på deg selv! Kommer for å ta livet av det onde med bare hendene, og nå går du din vei uten mer ære enn en som er blitt feid til side av en Greyhound-buss! Og det er all den æren du fortjener!» sa jeg. «Det er det eneste enhver som erklærer krig mot den rene ondskap fortjener.
Det er mange gode grunner til å slåss,» sa jeg, «men ingen gode grunner til å hate uten forbehold, til å innbille seg at selveste Den Allmektige Gud hater sammen med en. Hva er det onde? Det er den store delen av mennesket som vil hate uten grenser, som vil hate med Gud på sin side. Det er den delen av mennesket som finner all slags heslighet så tiltrekkende.
Det er den delen av en idiot,» sa jeg, «som straffer og fornedrer og kriger med glede.»

FRAMTIDA BAK SEG
Han bestefar ber eit barn
på sin rygg
og humrar så velnøgd
og fegen,
for Veslegut bablar
i glede og frygd
med grågubben skrid
etter vegen.

Då skin det så ljosleitt
ein tanke fram,
og gamlingen gled seg
og ler:
«Det timest kje alle
å bera si framtid
bak seg
som bestafar gjer.»

VEIEN
Til Knut Hamsun (og Thorkild Hansen)
du tegner i dag dine stjernestreker
det er jo et skinnende speil
men ingen vil se dine strålende leker
for kunnskapen lukker det himmelske segl
skogen står stille Knut Pedersen stille
den står der med sprikende sår
som sultende skriker den ja som ville
den si la meg vokse i år
du får ikke vokse du får ikke gro
ditt frø var for ungt for all verden
de dreper og dreper ved lærdommens tro
det hjerte de glemte på ferden
men så midt i himmelen er det et jeg
som kunnskapens tre ikke kjenner
og det er den stjerneforgyllede vei
som Gud gjennom diktningen tenner

Lykke
Lykkelege hender!
det er hendene dine,
der du går vatnar
og steller med blomar,
og glattar på duken
og ordnar på bordet.

Lykklege føter
er føtene dine,
der dei går att og fram
over golvet -
alltid der du
har bod om å vera.

Lykklege augo
er augo dine,
for dei ser alt
som er vakkert og tyleg.
Dei skin som to soler
på engene mine.

Lykkeleg du
som kan smile så hugheilt,
vera så indarleg
eitt med livet,
mogne i sola
frå blome til frø.

Lykkeleg eg
som du smiler i mot,
eg som du kviskrar
dei mjukaste ord til,
eg som er signa
av kjærlege hender,
og som er lauga av strålande augo.

Lykklege er vi

Markedsøkonomi
Det variga
svara seg ikkje.
Det vare for lenge,
det variga.
Det solida
slides
for lite.
Det e tid
for det
forfengeliga.
Det e det
forjengeliga
som der e
solide
pengar
i.

Snøklokker
Det e pitlemann utroligt,
men me ser jo at de kan:
ud av kalla, hare jorå
komme snøklokkene fram!
.
Det e det fina med våren,
og det e et klart bevis:
nytt håb kan spira
onna møje snø og is.
.
Men mange myste håbe
når samfunnet bler kaldt,
og kjærligheten drebes
i konkurransen øve alt.
.
Se: snøklokker i hagen,
vokse alltid flerr i lag,
di vett å holla sammen,
når di strekke seg mod dag.

ASKELADDEN
Før va det Askeladden
som va helten vår.
Nå er det Per og Pål
som komme fysst i mål
og rope høgt: Skål! Skål!

De dele prinsesså,
selge arvesylvet
og sløse vekk
heila kongeriget.
Askeladden står
langt ute på sidelinjå,
som ein dårlig betalt hjelpepleiar
for galningar som tygge stein
og gamle damer
med lealause bein.

Han dele ut lefsene sine
og litt lunka kaffi.
Nå har han oppdagt
at det ikkje lenger e
någe fres i daue kråga.
Nå har han endeligt forstått
at me komme ingen vei
med å hjelpa andre.

Arm i Arm vi gaar

alle hvite Trehus

e et Hjem

hele Byen et Løfte

hvert Smau hvert Smitt

et Gjemmested

for oss med Kjøssety

hon med de vakreste Lepper

i Bergen By

Mrs. Hoyt var den første jeg kan huske som sa at det å kritisere en bestemt amerikansk president ikke var anti-amerikansk; at det å kritisere en bestemt amerikansk politikk ikke var upatriotisk; og at det å ta avstand fra vårt engasjement i en bestemt krig mot kommunistene ikke var det samme som å ta kommunistenes parti. Men disse distinksjonene gikk de fleste av Gravesends borgere hus forbi; det gjør de den dag i dag blant mange av mine forhenværende landsmenn.

OLAV STEDJE PÅ BADET
det er
tjuetredje
oktober
nittensyttisju
det er
golvkaldt
viss eg ikkje
barberer meg no
får eg bart
det vert nok verre
å eta hamburgar med dressing
men damane vil koma
an mass
det er
tjuetredje
oktober
nittensuttisju
det er
golvkaldt
eg får bart

Kyskhetsbelter for sjelen

Hun danser halling
blikket er armhulevarmt
halsen rund som en trestamme
den venter
på min munns tømmerhoggerhugg
jeg har vært en hjort i jakten på henne
med et gevir av klovnerier
og et jaktinstinkt av ulykkelig erfaring
hun begynner å danse dristigere
pusten av min person
begynner å heve og senke seg
i hennes lunger
nå må den risengrynsgrøtvarme
hallingdansen
vike for den tandoorivarme
magedansen
hallingsteg må vike for
rockeringrunde hoftebevegelser
som tilslutt skyver fram
i mine tankers tørre løvhauger
et virvar av het vind

inntil alle
kyskhetsbelter for sjelen
er nedsmelt