Bunny Munro er en cocksman, en salesman og snart en deadman. Bunny lever for kortvarig gleder. Rus og sex. Bunny Munro II har ingen hemninger. Han selger kosmetikk og har sex. Det er det han kan. Døgnets timer brukes på å ha sex, fantasere om sex og/eller runke.
Denne infantile måten å leve på går på et vis. Helt til kona hans tar livet av seg. I en slag skyldfølelse og et forvirrende fluktforsøk tar han med seg sin niårige sønn, Bunny Junior, ut på en salgsturne. Bunny sliter med å sile vekk fantasiene og han mister grepet om virkeligheten. Han blir vrengebildet av Dorian Gray.

Det er mørkt og det er vridd. Litt Lynch, en bit Burroughs og en dæsj southern gotic ala McCarthy. Humoren er bitter som kald kaffe. Bunnys verden er møkkete og glorete på samme tid. Se for deg 70- talls porno. Mye hår og nærbilder. Og det er kaldt. Rått engelsk regn og en hjerteløs hovedperson. Jeg frøs når jeg leste denne boka.

Historien sier mye om å være misbruker. Om å være høyt oppe på amfetamin og sprit; å være en Duracellkanin (om å være gira enten det er på dop, alkohol eller sex). Cave skriver bra om å være rusa og fornedrelsen etterpå. Skamstanken. Og veien videre nedover, den deliriske reisen mot slutten; fornektelsene. Og øyeblikket en skjønner at en er en drittsekk! Rake veien til helvetes bakporter

Som ofte i Caves tekster er Djevelen tilstede og gjenferdene eksisterer. Cave himself har en cameo. Bibelske symboler og sangtitler er slengt inn i mixen. Teksten er et mekka for oss som elsker popkulturelle referanser. Det blir aldri det samme å lytte til "Spinning around" av Kylie.

Cave har mye han prøver å formidle. Noe om det skrudde med fokuset på sex i vår samtid. Alle plakatene med seksualiserte halvnakne tenåringsjenter som Bunny fantaserer til, beskrivelsene av kvinner kun basert på romper og pupper og de nedrige overgrepene. Men det ble for mye. Jeg gikk lei. Samtidig: om boka ble skrevet for å sjokkere var den for tam.
Og så det underliggende motivet om fedrenes synder. Tre generasjoner med navn Bunny. Må vi følge i våre foreldres fotspor?

Ingenting av dette gjør at jeg kjenner sympati med Bunny. Bunny er ikke bare en dårlig fyr, han er bare ikke en bra fyr. En helt vanlig mislykka fyr. Jeg brydde meg ikke om han angret og/eller fikk tilgivelse før han døde. Eller om han blir pult av djevelen som straff.

Utdrag: "Next to her is the seriously sexy Helen Claymore, who also gives Bunny nasty little looks, but Bunny can see that her heart isn’t in them and that she is clearly up for it. This is not an opinion but a statement of fact. Helen Claymore is dressed in a tight black tweed suit that does something insane to her breasts, militarizes them, torpedoes them, and something out of this world to her depth-charged rear end. Helen Claymore has been transmitting signals to Bunny in this way for years, and Bunny takes a deep breath and allows himself to open up to her vibes like a medium or spiritualist or something. He gives vent to his imagination and realizes for the millionth time that he has none and so he pictures her vagina. Bunny marvels at this for an unspecified moment. He sees it hovering before his eyes like a holy apparition and intuits the wonder of it and feels his dick harden like a bent fork or a divining rod or a cistern lever—he can’t decide which."

Boka kjennes noe unødvendig. The Death of Bunny Munro er ikke stor litteratur. Les boka for det såre portrettet av Bunny Junior! Han er perlen i alt det triste og kjedelige.
Boka er en bagatell i Nick Caves deilige vridde univers. Lytt til låtene hans isteden!
(I still love you, Nick!)

Omslaget er en vinner da!