Caleb Witting og Lottie, storesøsteren hans, bor et sted på prærien sammen med faren, Jacob. Caleb og Lotties mor døde da Caleb kom til verden, og siden den gang har Caleb og søsteren vært morløse og faren koneløs.

Likevel er familien lykkelig. Barna er sunne, veloppdragne og barnlig eventyrlystne. Jacob selv har med årene lært seg å mestre foreldrerollen og klart å fostre opp to oppegående barn uten at utfordringene som kommer med det å være enslig forelder, har fått ham til å bli håpløs av å stå i spagat mellom det å være omsorgsperson og det å være en mann på slutten av 1800-tallet. I en tid da det var vanlig at menn forlot barna hos den nærmeste kvinnen i slekta, eller giftet seg med en gang de de la den døde kona i graven, er Jacobs valg om å være både mor og far for Caleb og Lottie ikke bare uvanlig, det er også lite troverdig.

Lenge truer boka med å gjøre Jacob til en utradisjonell mannlig karakter, men så skifter historien kurs og blir veldig tradisjonell. Det skjær når naboen lykkes med å hente en kone fra Tennessee. Både barna og Jacob blir vitner til hvor høyt naboen og husholdningen hans blir løftet høyere opp av konen. Jacob ser også noe i barnas øyne, en slags lengsel, og sammen med sitt eget behov for et kvinnelig selskap, blir denne avgjørende.

Jacob skriver et «ektefelle søkes» brev i avisa, og mot alle forventinger, får han et svar fra Sarah Wheaton, en elegant, kompleks kvinne fra Maine. Sarahs positive svar og senere, flytting til ingenmannsland for å gifte seg med Jacob, er bokas andre «usannsynlighet». For det første, sies det, svarte Sarah ikke av interesse, men desperasjon.

Broren, William, som hun bodde med, giftet seg, noe som gjorde Sarah en fremmed i eget hus. For det andre; hvor sannsynlig er det at en kvinne som er vant med å bo på et stort sted, elsker havet og er hobbymaler, søker en mann å gifte seg med på landsbygda?

Fordi Sarahs første valg er så svakt motivert, kjøper man heller ikke hennes vakling mellom å bli eller dra tilbake til Maine i siste halvdel av historien. Når dette lite spennende valget likevel utgjør bokas dramatiske hjerte, kunne boka ikke annet enn å skuffe meg.

Det er lite å rose her. Språket er greit, karakterene gjør ikke inntrykk på en og slutten er like kjedelig som begynnelsen og midten.

Styr unna.