Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette var en lavmælt, vakker bok som traff meg sterkere enn jeg hadde regnet med. Du kan si dette er "Stoner"s undervurderte tvilling.
Boka handler om en gammel og snart døende prest i de amerikanske sørstatene en gang på 1900-tallet, men samtidig handler det om noe mer allment enn det: Om det vi har til felles som mennesker, om ensomhet og kjærlighet, om tro og tvil og liv som utvikler seg annerledes enn det vi kanskje trodde. Boka fortelles i brevform fra presten til sin unge sønn, ment for at sønnen skal lese dem etter at faren er borte, og vi får et innblikk i hans liv og tanker, men også i familiens - og gjennom den USAs - historie. En heroisk bestefar som likevel var et dårlig menneske, en landsbyslyngel som viser seg som en av samfunnets modigste og som står opp for kjærligheten og mot diskriminering, og en prest som tidvis tviler.
Jeg er ikke religiøs, ikke amerikansk, ikke mann og ikke gammel, men likevel føles denne boka om en gammel mann og prest relevant også for mitt liv som 25 år gammel kvinne i Norge. Rett og slett fordi den handler om mye som vi alle kan kjenne oss igjen i.
Denne tankefulle og så utrolig vakkert skrevne boka har havna på favorittlista mi, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Marilynne Robinson.
Måtte gi meg halvveis. For mange klisjeer på samme sted, kjedelige karakterer, kjedelige situasjoner...
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketIt is an amazing thing to watch people laugh, the way it sort of takes them over. Sometimes they really do struggle with it. I see that in church often enough. So I wonder what it is and where it comes from, and I wonder what it expends out of your system, so that you have to do it till you’re done, like crying in a way, I suppose, except that laughter is much more easily spent.
I feel sometimes as if I were a child who opens its eyes on the world once and sees amazing things it will never know any names for and then has to close its eyes again.
For me writing has always felt like praying, even when I wasn’t writing prayers, as I was often enough. You feel that you are with someone. I feel I am with you now, whatever that can mean, considering that you’re only a little fellow now and when you’re a man you might find these letters of no interest.
And I can’t believe that, when we have all been changed and put on incorruptibility, we will forget our fantastic condition of mortality and impermanence, the great bright dream of procreating and perishing that meant the whole world to us. In eternity this world will be Troy, I believe, and all that has passed here will be the epic of the universe, the ballad they sing in the streets.
Any human face is a claim on you, because you can’t help but understand the singularity of it, the courage and loneliness of it.
I remember walking out into the dark and feeling as if the dark were a great, cool sea and the houses and the sheds and the woods were all adrift in it, just about to ease off their moorings. I always felt like an intruder then, and I still do, as if the darkness had a claim on everything, one that I violated just by stepping out my door. This morning the world by moonlight seemed to be an immemorial acquaintance I had always meant to befriend.