Bokelskere.no

Jeg blir litt lei av å lese om at folk her inne forandrer mening og ikke lenger liker en bok.

Ikke fordi det ikke er lov å forandre mening, mennesker forrandrer seg hele livet og godt er det :)

Men hvorfor gå tilbake å "angre" på at man har likt noe. Mange av forfatterne som er representert her inne skriver for å underholde. Nå diskuteres det nok en gang om Dan Browns Da Vinci-koden. Han skriver som om man skulle sett på action film mener jeg. Han er god på å få med snedige detaljer og ivrig etter å knytte det til et kjent litt "mystisk" fenomen fra virkeligheten.

Twilight er en underholdningsroman om et kjærlighetforhold. Det er tenåringskjærlighet, det er altoppslukende og det er en morsom vampyrramme på det. Bellas innerste tanker blir brettet ut og mange kan relatere til dette.

Jeg er egentlig ikke interessert i om folk liker det eller ikke. Men hvorfor denne trangen til å forsvare seg? For det virker på meg at mange gjør det. "Jeg ble helt revet med når jeg leste det, men nå skjønner jeg det ikke, for språket er dårlig og historien tynn." (Liksom-sitat men gjengir kjernen til min frustrasjon)

Hvorfor gjør dere dette? Fordi dere leser de igjen og ikke blir revet med, noen som kan ha mye å gjøre med at dere nå vet hvordan det slutter? Den er grei nok. Eller er det fordi andre har "snakket boka ned"? Uansett mener jeg at leseropplevelsen man fikk første gang man leste boka ikke er endret.

Får sikkert pepper nå... men... Jeg mener ikke at det ikke er lov å forandre mening. Jeg mener ikke at det ikke er lov å mislike en bok. Jeg vil bare vite hvorfor denne trangen til trekke tilbake følelser fra første leseropplevelse. (Har lurt på dette en stund og nå må jeg bare spørre... )

Jeg angrer ingenting, men jeg kan innrømme at jeg ikke lovpriser bøker som jeg vet mange synes er dårlige. Tror det er en modningsprosess for mange å lese "enklere" bøker. Jeg vet at i min begynnende karriere på bokelskere skrev jeg noen innlegg om at jeg leste kun for å underholdes og for å lære litt. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av språk, men har ingen problemer med å se hvorfor andre kan la seg fascinere av gode skildringer og formuleringer av en litt mer kreativ type.

Har nok lært en hel del av å lese andres kommentarer her inne om bøker jeg har lest og bøker jeg har hørt om.

Mulig at mine vansker med å få med meg språknyanser har med at jeg "slurver" litt når jeg leser, hopper gjerne over enkelte passager når jeg synes det blir vel mye skildringer og svulstig språk. Når jeg lytter til lydbøker synes jeg det er enklere å få dette med seg. Tenker det er en god løsning for meg som ikke er så glad i å lese "gammelt språk". Nå er jeg vel litt utenfor tema, men jeg kom på dette mens jeg skrev;)

Angrer ikke, men har nok blitt mer bevisst på hva som regnes som kvalitet i litteraturen. blir jo litt overrasket når en kan lese om en bok at noe en person mener er "dameroman" er for andre en klassiker. Det viser vel at det er mangfold i smak, og ikke nødvendigvis alltid vedtatte sannheter.

Det er mange klassikarar som blir rekna som "dameromanar". Det er tradisjon for at kvinner skriv om kvinner og for kvinner, medan menn skriv for begge kjønn. Mange av bøkene som er skrive om og for kvinner, er likevel viktige. Og ein klassikar er vel strengt tatt bare ei bok som er skriven for meir enn ein generasjon sidan og som framleis har stort nedslagsfelt. Så svært mange klassikarar har kvinner som målgruppa si.

Det er litt interessant å sjå på forfattaren sitt kjønn, evt. hovudpersonen sitt kjønn og lesevanar. Ta Siri Hustvedt og Trude Marstein, som er kvinner og som gjerne skriv om mannlege hovudpersonar - eg har eit inntrykk av at dei i langt større grad blir lesne av begge kjønn, enn kvinner som skriv om kvinner. Så sjølv om forskninga seier at dei store kjønnskillene i lesarvanar er i ferd med å løyse seg opp, trur eg det framleis er mange menn som ikkje les kvinnelitteratur.

Står for det jeg mener, okke som. :)

Det ser ut som alle her er enige om at vi vokser i alder og visdom - og dermed forandrer smak. "Ungpikebøkene", som det het den gangen i steinalderen, ga meg stor leseglede, men det kunne ikke falle meg inn å lese dem om igjen nå. Jeg tror jeg ville mislike dem intenst. Platt språk, antikvarisk kvinnesyn og forutsigbar handling.

Derimot hender det jeg finner fram ei bok jeg syntes var kjedelig i yngre år - og oppdager at der tok jeg feil! Så dette fenomenet slår begge veier.

Man sukker over grått hår og rynker og later som man ønsker seg tilbake til ungdommen. Hvis det innebærer lesning av Evi Bøgenæs-romaner, vil jeg heller være gråhåret, - mange takk.

Jeg klarer egentlig ikke å forstå at man kan avvise bøker man tidligere likte? Uansett årsak. Som Heffalumpen sier: leseropplevelsen man fikk første gang man leste boka er ikke endret. Jeg kan i dag se (språklige) svakheter ved bøker jeg tidligere likte, men jeg elsker dem likevel på grunn av opplevelsene de gav meg og ville ikke vært de forunt. Favorittbøkene mine er for all tid skrevet i sten!

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men det er en hake ved det hele:

Jeg tenker i alle fall at her på disse sidene diskuterer vi bøker. Vi diskuterer hva som skjer med oss når vi leser den ene eller andre boka. Vi diskuterer også hva vi tenker når vi gjenleser en bok vi leste for lenge, lenge siden. Noen ganger faller en slik gjenlesning heldig ut, andre ganger ikke. Jeg synes i alle fall at det er interessant både for egen del og når jeg diskuterer med andre, om en bok "holder mål" fremdeles når denne leses i godt voksen alder. Er det det samme som å gå i forsvar når man erkjenner at neimen om jeg helt skjønner eksakt hva det var med den eller den boka som bergtok meg slik i min ungdom? Jeg synes ikke det. Derimot er det en del av diskusjonsprosessen å komme med denne type informasjon om egne leseopplevelser.

Hva skal vi med disse sidene dersom vi ikke kan komme med denne type ytringer også? Så kan vi selvfølgelig være enig eller uenig i det ... Jeg er for øvrig enig med deg i at det kan virke litt pussig dersom noen endrer oppfatning om en bok de har elsket tidligere - uten at de har gjenlest den - nærmest fordi man er litt flau over at man tok litt av i sin begeistrings rus og kanskje har falt ned på at man var litt naiv som likte akkurat den boka ... Men her er det sikkert ikke alle som er enig i dette heller.

Jeg har selv mange, mange bøker jeg elsket i min ungdom. Lange serier hvor jeg førte sirlige lister for ikke å miste oversikten over hva jeg hadde lest i aktuelle serie og hva jeg ikke hadde lest. I dag ville jeg ikke drømt om en gang å gidde å lese dem om igjen. Ut fra min nåværende lesesmak holder de rett og slett ikke mål. Her er ikke gjenlesning nødvendig for å fastslå dette. Historiene i bøkene var så til forveksling like at man godt kan si at dersom man hadde lest 5-10 stk., så hadde man i realiteten lest dem alle.

Uansett mening - folk må få mene det de vil om hvilke bøker de vil. Jeg personlig vil fremdeles steile når jeg leser påstander ala at Twilight er den beste serien som noen gang er skrevet, men mitt engasjement er heller ikke slik at jeg anser det verdifullt verken for meg selv eller Twilight-elskere å delta i diskusjonen om dette verkets fortreffelighet (eller mangel på sådan). Alt til sin tid! Jeg kjøper for øvrig gladelig Twilight-bøker til tenåringene i heimen - glad for at de leser! Glad for at de er entusiastiske og har oppdaget bøkenes fortryllende verden! De som jeg kommer etter hvert til å utvikle seg videre - og så vil Twilightbøkene helt, helt sikkert alltid ha en spesiell plass i deres hjerter.

Jeg tror vi forstår hverandre.

Dette var aldri en diskusjon over kvalitet. Twilight og Da-Vinci koden ble brukt som eksempler fordi jeg mener de er i kategorien veldig underholdene, men nei de er ikke de bøkene som er beste skrevet i verden. Men det går fortsatt ann å elske de :)

Det var heller en følelse og bekymring jeg fikk over at folk føler de må "rettferdiggjøre" tidliger bøker de har likt. Eller ta avstand fra dem.

Smak forandrer seg heldigvis, men er vi klar over hvorfor. Er det et press her inne eller en natulig progresjon?

Når du snakker om å reflektere over en bok holder mål er det en "god" type av smaksforandring vil jeg si. Et tegn på at en utvikler seg som person.

Men jeg syntes heller ikke man kan stikke under en stol at media og andres meninger trenger inn i ens egen oppfattelse av ting, som bøker. På godt og vondt.

(Ble litt engasjert i går så derfor dro jeg på i orginalinnlegget. Pleir vanligvis å være mer rolig i min debattering :)

Som ein liten digressjon: Det er vel kanskje ikkje noko i vegen med utvikling heller.

Mitt livs største filmoppleving og den kinoturen eg hugsar best, er "Kamilla og Tyven 2". Ikkje fordi det er ein så god film, men fordi det var første gong eg var på kino i heile mitt liv. Eg såg "Kamilla og Tyven 2" om igjen i voksen alder. Det var filmatisk sett ein heilt elendig film.

Er det forresten nokon som har sett "Frida med hjertet i hånden" om igjen i det siste? Eller "Døden på Oslo S"?

Jeg er ikke flau over min tidligere smak for bøker, og jeg vet ikke hvorfor noen skulle være. Man går videre. Min hengivenhet overfor litteratur er en nokså ensom affære; jeg forholder meg kun til meg selv og til de verdidommene jeg selv har tilegnet, verdier som herdes for hver bok jeg leser; og hva mer, jeg mener man skal hevde dette, for jeg hører for ofte at forfattere som – la oss si – Thomas Mann trekkes ned f.eks. med ordene "kjedelig", "tung" og "lite givende", mens Coelho visstnok skal være en stor filosof. Med andre ord, problemet for meg er ikke at folk liker Twilight, men at de hevder det er verdens beste bokserie.

Men jeg tror vi er enige. Når jeg 'etter langt om lenge' får en sønn eller en datter, kommer jeg nok til å lese Tolkien for dem, nettopp fordi jeg ennå bærer i meg en varm og genuin leseropplevelse og nok ikke kommer til å kaste fra meg mitt fortidige selv.

Mumler stille noko om Coelho sin filosofi

Jeg bryr meg svært lite om snobberi, og står for min mening om at all lesing er bedre enn ingen lesing. Om noen trives best med å lese Shopoholiker-serien, er det helt greit for meg, og de møter ingen fordømmende blikk av den grunn, selv om dette ikke er bøker som fenger meg. J eg har selv lest mye underholdningslitteratur, og boksosieteten skuler nok litt på meg av den grunn. Men dette er meg revnende likegyldig - jeg leser ikke for å imponere, men fordi det skal gi MEG noe.

Selv om man leser "platt underholdning" istedenfor gamle klassikere vil det uansett ha fordeler man ikke får ved ikke å lese. Man får som regel utvidet noen horisonter, lærer noe, eller man får i det minste utviklet leseferdigheter og språk. Å skulle kritisere andres bokvalg og å skulle måtte forsvare positive leseopplevelser vil bare drepe leselysten, og jeg ønsker ikke å påføre verken meg selv eller andre dette.

Jeg er selv veldig bevisst på at jeg forandrer smak. Det kan dras mange paraleller.

En gang var Highlander 2 den beste filmen jeg hadde sett. Da jeg nylig så den igjen ble den raskt degradert til en av de dårligste.

Før syntes jeg cognac var et nærmest udrikkelig fusel, nå synes jeg det er en av de mest sofistikerte og beste smakene jeg vet.

Jeg er av den mening at et en en gang god leseropplevlse kan degraderes til en dårligere leseropplevlse over tid. Dels fordi jeg utvikler meg, dels fordi de virkelig gode leseropplevlsene er de som vokser i deg og blir bedre over tid, som en god vin.

Jeg har kun sjelden sett noen her inne være direkte ufine i diskusjoner. Jeg har vært med i flere diskusjoner som går på kvalitetslitteratur kontra underholdningslitteratur og jeg har hele tiden vært krystallklar på hva jeg mener: Folk må få lese hva de vil, alt annet kan drepe det som finnes av leselyst.

Det jeg har sett av ufinheter, har til gjengjeld vært ganske drøye saker, hvor man istedet for å kritisere en bok går løs på de som liker boken. Og det er mulig at de som ikke er så sterke i utgangspunktet kan bli usikre på sin egen smak da.

Men jeg må få si at jeg synes sånt forekommer sjelden har inne i forhold til hva jeg har sett på enkelte andre forumer. Jeg lurte selv rundt i kulissene en stund før jeg tok sjansen på å kaste meg inn i en diskusjon, og grunnen til at jeg turte å gjøre det var fordi folk virket så hyggelige. Og det er de jo også, stort sett.

Det eksemplet du nevner, det liksom-sitatet, høres for meg egentlig mer ut som en helt normal kritikk av en bok, heller enn et behov for å forsvare seg, eller at man er flau over egen lesesmak. Jeg har også opplevd å bli oppslukt av en bok, selv om for eksempel språket ikke er så bra, og i min omtale av boken vil jeg da skrive det. Jeg mener det da ikke som annet enn min helt oppriktige mening. Hva andre mener med det de skriver vet jo ikke jeg, men for meg virker ikke sånne utsagn som noe annet enn noe helt normalt.

Eg er veldig einig. Ein eller annan litteraturteoretiker (eg hugser ikkje kven) beskreiv ein gong litterær kvalitet som ein kombinasjon av faktorar som intensitet, originalitet og kompleksitet. Og det går jo at å tenke at lesaropplevinga var intens, sjølv om boka verken var original eller kompleks. Eller omvent - boka var kompleks, men lesaropplevinga var så langt frå intens at ho var kjedeleg. Og det går an å like nokre aspekt ved boka og ikkje alle.

Ja, her er vi helt på linje. Jeg har lest bøker med godt språk og original oppbygning, men hvor historien ikke fenget i det hele tatt. Og jeg har lest bøker hvor jeg ble helt oppslukt av historien, men språket var platt og plottet ikke særlig originalt. En bok er ikke verdt å lese kun om den står til mer enn godkjent på alle faktorer, noen faktorer kan være oppfylt, og like fullt kan man få noe ut av å lese den. Det er ikke nødvendig å like alt ved en bok, noe kan falle i smak, mens annet kan man synes er helt elendig, og det er ikke noe galt eller rart med det.

...også går det jo an å seie at dette var ei middels god bok, eg likte ho verken veldig godt, eller veldig dårlig.

Ja, det er selvsagt også helt lov.

Helt enig. Jeg kan bli oppslukt i en bok hvor jeg samtidig synte språket er enkelt og historien noe tynn. Da "kjøper man pakka" enkelt og greit.

Det var mer et spørsmål om det finnes et press her inne som gjør at folk føler de må forsvare tidligere leste bøker. Eller om det er en utvikling av lesemak fordi man blir oppmerksom på så utrolig mange nye og spennende bøker.

Mener at man ikke skal føle behov for å forsvare tidligere likte bøker, selv ikke ovenfor seg selv :)

Jeg mener fortsatt at det ikke er press her inne, jeg har i alle fall ikke opplevd noe selv, og jeg er ikke den som alltid leser de "riktige" bøkene. De bokomtalene jeg ser her inne er stort sett enten velskrevne med gode begrunnelser for det ene eller det andre, eller av typen bra bok/dårlig bok. Jeg vet ikke om noen vil kunne føle press eller usikkerhet av en bokomtale som sistnevnte, siden jeg ikke kjenner noen har inne, men jeg antar at de fleste voksne mennesker er i stand til å stå for det de mener.

Den typen omtale der man sier at man likte en del av boken, for eksempel historien, ser jeg på som en helt vanlig omtale, og tror ikke det har noe med press å gjøre. Men igjen så kjenner jo ikke jeg noen her inne, så jeg får bare anta, men jeg kan si at personlig hadde ikke jeg orket å være medlem på et nettsted hvor jeg følet et kontant press for å være noen jeg ikke er. Derfor velger jeg å tro at det ikke handler om at man forsvarer seg når man forandrer mening og smak.

Jeg har også sett at folk her kan være usaklige på grensen til mobbing, og da sier jeg i fra, for sånn ønsker ikke jeg det skal være her inne. Ufinheter kan jo skape et visst press, men så lenge det er så lite av det her inne, så kan jeg ikke riktig tro de få tilfellene (som jeg har sett) skal være et problem.

Jeg mener dette er et veldig godt forum og vil gjerne beholde det fint.

Så hvis jeg tråkket på noen tær nå så beklager jeg det på det sterkeste. Det jeg mente er at nettopp slike uttalelser hvor det går på person og ikke bok kan virke sårende.

Jeg er derfor interessert i om kjernen ligger i at man utvider horisonten og dermed forandrer smak. For dette er jo en positv ting. Uten forandring stangnerer vi jo som mennesker :)

Eller ligger det et press her inne å lurer?

Når det gjeld det med press, vil det jo vere heilt opptil den einskilde om det er eit press eller ikkje. Eg har registrert at det er folk her som reagerer veldig negativt på kritikk av bøker dei sjølv liker godt. Og slike reaksjonar, kan kanskje føre til ei oppleving av konformitetspress. Samtidig tenker eg at i eit forum som dette skal det vere rom for å like ulike ting. Som eg skreiv i ein annan diskusjon om same emnet - det at eg liker sjokolade best og mannen min foretrekk potetgull har aldri vore ei kime til konfliktar i ekteskapet vårt. Og vi bør heller ikkje ta det personleg at nokon liker DaVinci-koden og andre ikkje gjer det (eller at nokon liker Edward og andre liker Jacob). Eg vil faktisk gå så langt som å seie at eg håper eg har evne til å gå i meg sjølv og sjå at det er mine haldningar eg må rette på, den dagen eg tar kritikk av ei bok eg liker som eit uttrykk for eit press om å skifte smak eller eit personangrep. Det må vere legitimt å argumentere for ulike saker.

Nei, du tråkket ikke på noen tær, det jeg ville ha frem var at jeg tror ikke det finnes noe press her inne. Men det er selvfølgelig hva man gjør det til, noen føler seg presset og blir usikker av minste lille, mens de fleste ikke tar seg nær av sånt. Om noen blir usikker på egen lesesmak som følge av helt vanlige omtaler, så kanskje ikke personen er moden eller sterk nok til å være en del av et forum. Altså tror jeg det handler om at man utvikles, for det gjør man stadig, og en bok kan gjøre seg godt i en livssituasjon, og så bare et år senere når livet har endret seg, så endrer man også syn på boken.

Det er bra :) Og noe av det jeg vil frem til er jo om det finnes et slikt press her inne. Noe det ikke tyder på av de som har svart.

Jeg tar meg ikke nær av om noen liker eller ikke liker en bok jeg liker, men kunne kanskje gjort det når jeg var tenåring.

For meg handler det mer om å huske at den boka ga deg noe som leseropplevelse når du lesten den og det skal man ikke behøve å forsvare.

Jeg er som sagt helt enig i at man forandrer seg og kan endre syn på en bok. Men den første leseropplevelsen vil ikke være endret. Derfor reagerte jeg på at folk sier de direkte misliker bøker de elsket før. Er det da fordi de er flaue? Mitt poeng er ikke vær flau fordi di har likt noe :)

For meg er det stor forskjell på det å bli oppslukt av ei bok og på det å like ei bok. Eg skjønner ikkje at dette kan vere det same.

Ta Twilight-bøkene. Eg blei oppslukt. Eg las første og andre boka på kort tid, og fordi forfattaren gjer nokre grep som held spenninga, er desse bøkene veldig levande. Sjølv om eg vart fanga av spenningskurva og bladde frå side til side for å finne ut korleis det gjekk, snarast, har eg aldri likt Bella. Eg synest ho er naiv som kaster seg i armane på Edward og eg liker ikkje den kvinnerollen ho representerer. Ho er ikkje ein truverdig karakter, og eg identifiserer meg ikkje med henne. Det sa eg før eg hadde lese ferdig første boka. Likevel las eg New Moon og Eclipse også, for å finne ut korleis det gjekk med dei to. (Etter Eclipse, blei eg metta, men det er ein annan sak).

Det går an å bli oppslukt av handlinga i ei bok fordi boka er spennande og samtidig mislike ei bok fordi ho har dårleg språk eller ein lite truverdig hovudperson. Det er ikkje noko enten eller, her. I alle fall ikkje for meg.

Men da er du jo enig med deg selv. Du likte den ikke i det du lukket boken heller.

Jeg mener at det er lov å si man ikke liker noe. Og at man ikke liker noe lenger, nettopp fordi man forandrer seg. Men jeg sliter med følelsen jeg får av at folk "trekker tilbake" følelser. Man kan jo ikke gå tilbake i tid...

Jeg har også lest bøker hvor jeg vet at språket er dårlig og innholdet tynt, uten at det må ødlegge leseropplevelsen.

Har bare merket en trend her inne hvor mange ikke skjønner hvorfor de likte ting før. Men som jeg har sagt i et annet innlegg. Det er helt greit å forandre seg, mitt poeng er at man ikke bør glem at den boka ga deg en positiv opplevelse.

Eg likte boka då eg lukka ho. Det er jo nettop det som er poenget mitt. Eg liker at ho er spennande og at eg blir oppslukt av romansen mellom Bella og Edward. Men eg liker ikkje Bella og måten ho er framstilt på. Så eg liker nokre sider av boka og misliker andre sider ved boka. Og eg skjønner korfor eg las ho - på grunn av handlinga og spenninga - sjølv om eg ikkje kan fordra den kvinnerolla Bella representerer.

Det går an å seie at eg hadde ei positiv oppleving av å lese ei spennande bok, sjølv om ein ikkje sett boka på topp ti lista si.

Det å seie at ein ikkje skjønner korfor ein likte ting, er noko som er nytt for meg. Der kan eg ikkje svare på korfor folk gjer som dei gjer. Men det kan jo hende dei ikkje skil mellom intensiteten i lesaropplevinga (som ofte gir ei god oppleving der og då) og andre kvalitetstrekk dei sett høgt (for meg, ein truverdig hovudperson). Når ein då begynner å tenke gjennom at hovudpersonen er lite truverdig, vekter ein kanskje det over intensiteten i lesaroppelvinga.

For meg er det stor forskjell på bøker som gir ei intens lesaroppleving (som i og for seg er eit kvalitetsteikn, men ikkje aleine) og bøker som fortel meg noko nytt om verda. Det er to ulike boktyper. Men det er nok dei siste eg hugser best. Og det er også dei det er lettast å sette ord på korfor eg liker.

Jeg er vel en av de som har forandret mening om en bok eller tre. Og DaVinci koden er en av de bøkene jeg har forandret mening om. Jeg kan i dag med hånda på hjertet ikke forstå hvordan jeg ikke så gjennom språket i boka. Men den gangen, i den livssituasjonen jeg var i da, så elsket jeg den. Og jeg er ikke negativ til den i dag fordi den er underholdende. Jeg elsker lettleste underholdende bøker. Jeg bare synes han repeterer seg selv litt for mye i bøkene.

Er det så sikkert at det handler om å "trekke tilbake følelser" da? Handler det ikke heller om at folks smak utvikler seg, modnes og endres?

Mange bøker jeg satte stor pris på tidligere misliker jeg sterkt i dag, og om jeg skulle skrevet noe i samme gate som det du beskriver, ville det vel neppe vært noen slags forsøk på å forsvare meg. Det ville snarere dreid seg om at jeg i dag ikke helt forstår hvorfor jeg en gang likte disse bøkene. Om det for noen faktisk er et slags forsøk på å forsvare seg, fordi de føler at det de har lest og likt ikke er "bra nok", så er jo det bare trist, men som oftest tror jeg altså ikke at det er det som er tilfelle.

Jeg liker ikke Berlinerpoplene lenger, og selv om jeg kan forstå at den appellerer til andre, skjønner jeg heller ikke helt hvorfor jeg på noe tidspunkt syntes at den var bra. Likevel synes jeg jo at det er positivt at Ragde ga meg fine leseropplevelser på et tidspunkt, selv om hun ikke gjør det nå lenger. Egentlig handler det vel bare om at jeg har forandret meg en hel del siden starten av tenårene, og at jeg ser etter helt andre ting i dag enn jeg gjorde da jeg var tretten. Når folk skriver sånt tror jeg kanskje at de har lest noe og likt det, endret smak, og så sitter de kanskje igjen med en følelse av at de ikke helt forstår hva det var som appellerte. Likte jeg virkelig dette noen gang? Har jeg forandret meg så mye siden da? Det er kanskje like mye en slags søken etter forståelse som det er noen slags form for forsvar.

Og det er som nevnt greit, å forandre seg. Men jeg har også lest at folk kan føle at litteratur de har lest her inne ikke er bra nok, for å bruke det begrepet, og hvis vi er på vei dit er det synd.

Jeg poengterte at man ikke må like det samme hele livet, men den gangen man leste og likte en bok ga det en positiv leseropplevelse. Så derfor er det viktig å ikke trekke tilbake den meningen, selv om den ikke er den friskeste i ens minne.

Jeg håper bare folk klarer å ta vare på den følelsen de har når de klapper sammen en bok. Er en ikke sterk nok kan man bli farget av andres meninger på det området. Det er greit å forandre seg, men det betyr ikke at det en følte den gangen var feil. Ergo man trenger ikke forsvare det :)

Jeg ser ikke helt hvorfor man ikke skal kunne trekke tilbake meningen. Man har forandret syn, og liker ikke boka lenger, hvorfor skal man ikke da kunne si at man ikke lenger forstår hva som appellerte?

Positive opplevelser fører til at man fortsetter å lese, og dermed utvikler seg, og det synes jeg det er viktig å huske på, men når det er sånn at man faktisk har forandret syn, synes jeg ikke at det virker rimelig at man skal fortsette å stå inne for noe man ikke lenger mener. Å trekke tilbake meninger ser jeg altså på som helt harmløst, men å glemme viktigheten av positive opplevelser tror jeg kan være veldig uheldig.

Javisst endrer vi oss over tid - og å lese ei bok på nytt kan gi en ny opplevelse. Greit hvis man kanskje gir en liten forklaring på hvorfor man endrer oppfatning om ei bok?

Og er vi beviste på hvorfor vi forandrer oss?

Dette nettstedet har utvidet min horisont og min "skal lese" liste enormt! Og det er jeg glad for. Men det er trist hvis en endrer seg etter et følt press etter å lese "riktig" litteratur.

Kankje det har med formulering i innlegg å gjøre? :)

Hvis et visst "press" fikk meg til å utvide min horisont, og kanskje gi meg unike og flotte leseropplevelser som jeg ellers ikke hadde fått, ville jeg ikke ha følt det som veldig trist:)

Flott hvis du utvider horisonten din. Det har absolutt jeg gjort her inne.

Men synd hvis et "press" får deg til å føle at dine tidligere leseropplevelser er du bør være flau over. Dermed spør jeg om folk er klar over hvorfor de forandrer smak.