Denne boka får meg til å mimre til barndommen, og på et hus i (min venninnes nabolag) som ryktes å tilhøre en mann som hadde blitt gal av å lese for mange bøker. Denne historien var utrolig fasinerende på meg, men dessverre hadde jeg ikke nok guts til å oppsøke "den gale".
Ellers finner jeg meg til å være enig i det mange sier her. Jeg synes historien så langt er fornøyelig, men jeg tror jeg synes mest synd om hovedpersonen og personene rundt ham til å kunne le av det. Jeg tenker også på scenen som Strindin nevner med avsky. Har vi misforstått eller drepte han faktisk de - skal jeg le av det?
Viser 1 svar.
Vi skal ikke le av mord, nei. Brutalt var det også. Kanskje var dette bare en måte å vise hvor gal don Quijote faktisk er. Jeg vet ikke. Kanskje er det lettere å forstå etter hvert.
Sist sett
