Mia Berner er visst en slags akademias Wenche Foss. Jeg visste ikke hvem hun var før jeg tidligere i år leste en anmeldelse av denne boken i Klassekampen, noe som gjorde meg nysgjerrig på å sjekke den ut, og det med god grunn, for dette var en bok jeg likte. Den var morsom og sjarmerende, men også litt trist. Jeg kjenner at jeg ikke kan forstå at en mor kan være som Mia Berners mor i denne boken.
Viser 1 svar.
Denne leste jeg ut i ett strekk i kveld! Mia Berner skriver så tilforlatelig og lett om sine erindringer som ungjente at sidene glir glatt unna. Men så plutselig får man vondt i hjerte og bare "Gud, hva hendte nå??" og man må riktig lese om igjen noen linjer for å skjønne at man leste hva man faktisk leste. Historiene har et slør over seg, en illusjon av at hendelsene ikke har heftet ved Mia. Men slik er det naturligvis ikke.
Og hvorfor har jeg ikke hørt om dette spennende mennesket før?? Takk til Morten A. Strøksnes for glitrende etterord! Jeg siterer litt: Dagen før hun døde, fikk hun antatt en ny diktsamling. Da jeg tok farvel med henne, uttrykte hun et ønske om å møte sjefen i Gyldendal for å pushe en annen utgivelse, halvveis fra det hinsidige. Det er denne boken du holder i hånden.
Sist sett
