Bokelskere.no

For meg er det litt sånn nja... Jeg har ingen jobb som gjør at jeg er overmåte busy, så de fleste som ringer til meg er venner og familie, eneste unntaket er selgere, men jeg kan jo svare for meg.

I tillegg er jeg evig singel, så høytider med mange fridager kan av og til fortone seg som et mareritt for meg, selskapssyk som jeg er. Det er grenser for hvor lenge jeg orker å lese av gangen, likeså er det grenser for hvor ofte det er morsomt å gå tur alene i parken og hvor ofte det er nødvendig å vaske gulvet.

Dessuten er mobilen den eneste måten folk kan få tak i meg om noe skulle skje, Om noen bli innlagt på sykehus (Gud forby) så sender de jo ikke mail. Dog i påsken gikk det greit, jeg holdt kontakt med alle venner og familie på nettet, og ingen er alvorlig syke.

Visst har vi ulike behov for kontakt. Jeg er av dem som trives fortreffelig i mitt eget selskap, med mine egne sysler og i mitt eget tempo - av og til tar jeg ikke telefonen en gang hvis jeg er opptatt med noe annet. Jeg minnes ennå ei tid da vi ikke hadde telefon. Skjedde det noe alvorlig, fikk vi alltid rede på det - men ikke nødvendigvis i det øyeblikket det skjedde.

Ja, det er interessant hvor forskjellige vi mennesker kan være. Jeg er en sånn som har behov for begge deler, jeg vil av og til intet heller enn å være alene, gjøre det som passer meg i mitt eget tempo. Å bo alene er mer eller mindre selvvalgt for meg siden jeg tviler på at jeg ville klare å forholde meg til et annet menneske hver dag, året rundt. Men med det følger også at jeg av og til blir akutt selskapssyk, at jeg bare må være sosial. Siden jeg har bodd alene så lenge har jeg også blitt litt paranoid, telefonen er mitt bånd til omverdenen om noe skulle skje meg også, om jeg skulle behøve akutt hjelp, men fortsatt være i stand til å melde fra om det.