Før jeg går nærmere inn på hva jeg synes om boka er det viktig å understreke at jeg har lest noen få av verkene til Nuruddin Farah. Farah er , for de som ikke vet det fra Somalia ( akkurat som meg). Han har levd i eksil i snart førti år, selv om han har vært på korte besøk i Somalia.
Romanen handler om Cambara, en mislykket somalisk-kanadisk skuespiller som etter sønnens død, reiser tilbake til hjemlandet for å ta tilbake familiens hus fra en krigsherre, samtidig hun går med en drøm om å sette opp " et skuespill for fred" i en av, om ikke DEN , farligste byen i verden.
Bak i boka har forlaget skrevet følgende " Farah gir oss en innsikt i et land alle nordmenn burde gjøre seg kjent med. Han skildrer en virkelighet som vil gjøre det lettere for mange å forstå hvorfor man ikke bare kan ta imot flyktninger og stable dem inn på mottak uten å følge opp historiene og traumene deres."
Først til det positive: Nuruddin Farah er utrolig flink til å sømløst binde fortid og nåtid. Han er også en forfatter som evner å bruke karakterens drømmer som et forvarsel uten at det nødvendigvis minker min nysgjerrighet. Karakterene virker å leve i en evig malstrøm av usikkerhet og fare. En handling som har en viss betydning fra et ståsted har en helt annen betydning for en annen karakter, og mistenksomheten overfor den andre , hva dennes handling betyr og analysen av dette er gjennomgående i romanen.
Jeg kan med hånden på hjertet si at denne boka er en av disse bøkene som jeg ikke har nærmet meg med glede. Den var ok i de første kapitlene, men deretter begynte det å gå nedover bakke og helt frem til side 400 hadde jeg et inderlig håp om at det skulle skje noe som ville redde boka i mine øyne. Men desverre gjorde det ikke det.
For en somalier som meg er bokens første problem at jeg ikke opplever karakterene som troverdige i det hele tatt. Det første spørsmålet som enhver leser kan spørre seg er hvorfor Cambara reiser tilbake til et land som har vært herjet av en langvarig borgerkrig ? Jeg fant ingen svar på det i boka bortsett fra at Cambara vil komme seg så langt unna som mulig fra mannen/eksmannen. Men hvorfor reise til Mogadishu ? Er hun på en selvmordsmisjon ? Nei, ingenting tyder på det.
Det andre store problemet er den skrikende mangelen på konflikt. Før jeg begynte boka trodde jeg ikke at dette skulle bli et problem siden historien finner sted i et av de farligste stedene i verden. Men der tok jeg grusomt feil!
Det siste problemet jeg vil nevne er sluttens problem. Dersom jeg hadde lest Twilight-serien, særlig bok fire ville jeg vært forberedt på en slikk skuffelse av denne begredelige sorten. Jeg var stolt av meg selv for å fullført boka, men samtidig var jeg virkelig inderlig skuffet.
Dersom jeg ikke hadde lest andre bøker av forfatteren, så ville jeg sverget på å aldri lese han igjen. Men siden jeg har, og faktisk liker det andre som har skrevet ( Lenker, Maps, Secrets etc) så kommer jeg nok til å lese hans neste bok. Men ikke med glede.
Til slutt er det bare å si at året bare er såvidt i gang, men dette er det absolutt verste som jeg lest frem til nå i år. Så dersom du er på jakt etter følgende, så styr unna denne :
1) Lære noe meningsfylt om Somalia 2) Få innsikt i traumaene somaliere bringer med seg til Norge 3) En god historie med et minstemål av konflikt og payoff 4) Troverdige karakterer 5) Troverdig dialog ++++++
Dersom du har lest denne boka skjønner du hva jeg mener. Hvis du ikke har, styr unna. Jeg har hørt at maling som tørker er spennende å glane på i mai. Prøv det.
Viser 4 svar.
Hmmmm ... Jeg sto med denne boka i hånda i lunchen i dag, og det var på nære nippet at jeg kjøpte den. Etter å ha lest din omtale, er jeg glad jeg ikke gjorde det. Samtidig har du overbevist meg om at jeg bør lese forfatterens øvrige bøker!
Jeg holder nå på å lese "Knuter". Synes boken forsåvidt er grei lesing, ikke som "Lenker" som var en fantastisk bok. Cambaras motivasjon for å dra tilbake til Somalia, og som du sier, kanskje verdens farligste by, er etter min mening at hun må gjøre noe for sin døde sønn. Hennes samvittighet er stor, hun angrer bittert på at hun lot sønnen bli med faren på en utflukt der sønnen dør. Videre trenger ikke alle karakterene i romaner være troverdige, de kan være sammensatt av forskjellige personligheter. Jeg synes "Knuter" som en roman er helt ok å lese, men ikke det beste Farah har skrevet.
Fin og fyldig omtale, men kan du si noe om hva som gjorde "Lenker" bedre enn "Knuter"? Jeg har selv lest "Lenker" og likte den godt, og har vurdert å prøve meg på "Knuter", men nå ble jeg jo litt usikker.
Jeg vil si at Knuter og Lenker har en del ting tilfelles. F.eks dukker noen av de samme karakterene opp; Bile, Rasta etc fra Lenker. Rasta er en fotnote mens Bile har en mer fremtredende rolle også i denne boka.
Det som gjorde det vanskelig for meg å skjønne meningen med denne boka var at det ikke er helt klart hva som motiverer Cambara til å reise til Somalia. Vi får ikke vite det.
I Lenker skjedde det også "ting". Jeg følte Jeebles usikkerhet mot både byen og menneskene enn jeg gjorde med Cambara.Etter noen få kapitler blir hun kjent med en del folk, faller i en slags rytme i tilknytning til disse menneskene og slik fortsetter boka helt til siste side.
Jeg må nesten stoppe her før jeg ødelegger boka for deg dersom du likevel har lyst til å lese den. Jeg kjenner at jeg raskt blir varm av en smådirrende harme over boka.
Dersom du ønsker et råd så er mitt råd å ikke lese denne boka. Men det er nå mitt syn. Det kan hende, og det er nok mer sannsynlig at du har en annen smak, og at du vil komme frem til et annet standpunkt.
Hilsen Mohammed
Sist sett
