Bokelskere.no

Hei DQ-samlesere, da er vi i gang! I denne tråden ble vi enige om å lese Cervantes' fortale til leseren til 1. mai 2011, så nå åpner jeg en ny tråd der vi kan lufte våre førsteinntrykk. Noe sier meg at denne fortalen er en forsmak på hvilke fortellergrep Cervantes ikke vil gjøre i selve boken - med andre ord at vi får en mer rett-frem berettelse enn datidens lesere åpenbart var vant med. Hvilke tanker har dere andre gjort dere - etter denne introduksjonen?

Etter å ha slitt meg gjennom et ordrikt og kjedelig forord av Ben Okri (som fikk meg til å vurdere å la være å lese boka), fikk fortalen meg raskt på andre tanker. Den er definitivt fornøyelig og jeg må si at jeg har stor sans for sonettene. Av den grunn gir jeg fullstendig blaffen i leseplanen (ikke det at jeg har meldt min interesse tidligere) og leser videre for egen fornøyelse i mitt eget tempo (er godt ute i juni måned allerede i følge leseplanen). Av den grunn kommer jeg sannsynligvis neppe til å delta særlig aktivt i diskusjonstrådene (selv om jeg nok kommer til å lese gjennom dem). Har riktignok merket meg et sitat til en av de senere trådene, så jeg får se om jeg finner igjen det når tiden er inne.

Det synes jeg høres flott ut - at du har fått så til de grader sansen for DQ at du halser i vei "på egen hånd", lover veldig bra for oss andre og våre utsikter til å trives i DQs selskap. Super tilbakemelding, takk skal du ha!

Men bare for å ha sagt dét og: det vil være veldig hyggelig å "høre fra deg" utover om du har lyst til å prate DQ i bolketrådene etter hvert - kos deg uansett videre med Don Quijote og kompani!!!

Det er jo supert at den har fenget deg sånn! Jeg ligger også litt foran foreløbig, men leser andre bøker parallelt. Sonettene sliter jeg med, ellers er jeg enig i at det er ganske fornøyelig.

Fornøyelig og underfundig, og det gir meg lyst til å lese videre. Likte veldig godt hvordan han kommenterer sitt eget verk og disse luretriksene som avsløres, som jeg ser også andre medlesere har kommentert.

Dette tror jeg blir bra!! :)

Er ikkje denne introen i ganske stor grad ei form for latterleggjering av den omstendelege skrivemåten, med fotnoter og henvisningar til Aristoteles?

Jo - åpenbart! Gledet meg stort over at Cervantes åpenbart ville spare oss for dét i fortsettelsen, å dømme etter harselasen i fortalen. Jeg er nemlig ikke så sterk hva gjelder Aristoteles og de gutta der...

Endelig er vi gang :-)

For en åpning på en fortalt til leserene sine. Det har jeg aldri før opplevd at en forfatter gjør.

"Velvillige leser, du kan tro meg på mitt ord når jeg sier at jeg skulle ønske at denne boken, dette barn av min tanke, skulle være den skjønneste, den gjeveste og klokeste som tenkes kunne".

Forfatterens fortale får en virkelig til å glede seg til å høre hans beretning om Don Quijote :)

Når du nevner fortale kom jeg til å tenke på "Nordlands Trompet" av Petter Dass.
Dikterpresten blir ofte benevnt som Norges store barokk-dikter. Han levde fra 1646 (ca.) til 1707, dvs ca. hundre år etter Cervantes (1547-1616).
Kanskje det var en slags 'mote' å intodusere sine litterære verk på på den tiden.

Noen som har greie på om det forholder seg slik?
Og kan Cervantes også kalles barokk-dikter?

Jeg er klar over at de såkalte stilperioder kan tidfestes forskjellig i ulike land, og som regel lå vel Norge litt (eller mye) etter andre europeiske land.

Når det gjelder "Nordlands Trompet" har den både en "Fortale til Bogen!":

"Min Bog naar du den Ære faar,
At du forinden Døren staar
Hos Ober Secreterer,
Naar hand dig i sin' Hænder tar,
Og som Patron i sin Forsvar,
Dend Gunst du høyt skatterer."

og en "Erindring til Læseren":

"Merk fromme Læser, giv det agt,
At alt hvis her er bleven
Om Nordland og den kalde Tragt
I denne Bog indskreven,
Det har jeg efter andres Mund,
I Pennen ladet føre,
Om Auvel, Eng, om Jord og Grund,
Og hvad der er at giøre.
Vel er jeg selv een Nordlands Mand,
Og Nord-Land har mig klædet,
Men Norden for mit Helgeland
Min foed har aldrig trædet."

Forskjellen er at Cervantes skrev sin fortelling i ubunden form
(romanen "Don Quijote"), mens herr Petter brukte en svært bunden form i hele sitt verk ("Nordlands Trompet).

En av de store gledene med å lese bøker er at det ene fører til det andre, assosiasjoner og erindringer om tidligere møter med verker og forfattere yngler.
Men nå skal jeg konsentrere meg om don Quijote (og (keiser) Julian).

Jeg fant frem min "Verdens litteraturhistorie" (Francis Bull, 1947), og ut fra den å dømme må det være riktigere å klassifisere Cervantes som renessansedikter. England og Spania var de førende innen renessansediktningen (ifølge Bull, som riktignok i akkurat følgende sitat fremhever dramatikken):

(D)et virkelige, levende renessansedrama er ikke italiens, og heller ikke fransk. Det hører hjemme i Spania og England, ved slutten av det 16de og begynnelsen av det 17de århundre.

Så fremhever Bull spanske Lope de Vega (1562-1635) som "(d)en frodigste, mest fantasirike og produktive av de spanske dramatikere". Han omtaler Calderon de Barca (1600-1681), og tar oss så over til England, for, sier Bull, "(d)en engelske renessansedramatikk begynte i 1580-årene, nettopp samtidig med Lope de Vegas første skuespill, og strakte seg over et kortere tidsrom enn den spanse - knapt halvhundre år".

• Men så, når barokken "setter inn" utover på 1700-tallet, er det (fortsatt ifølge Bull)

i de germanske land barokkpoesien utfoldet seg rikest og holdt seg lengst. De første betydelige dikterpersonligheter i hollandsk og svensk nasjonallitteratur hører hjemme i denne tid og følger dens stilretning; i Norge har Petter Dass til en viss grad gjort det samme, og Danmarks store salmist Thomas Kingo er både i sin religiøse og sin verdslige diktning en av barokkpoesiens mest fremtredende representanter. I Tyskland har man i de senere år med nasjonalistisk iver prøvd å løfte en halvglemt og foraktet tysk barokkdiktning frem i dagen; men den rikeste og mest levende lyrikk fra det 17de århundre hører hjemme i England.

Men altså: barokken er senere enn Cervantes (og Shakespeare).

Avrunder denne harangen av resirkulert lærdom med å nevne at Bull sier at Cervantes åpenbart ikke har visst helt hvor han skulle da han startet å skrive om Don Quijote - det starter med en litterær satire over ridderromanene, men blir etter hvert mer av en pikaresk-roman.

Eg reknar, som deg og Bull, Don Quijote som renessanse, men eg har sett ei spansk litteraturhistorie som vil ha verket plassert som barokklitteratur. Det er ikkje vanskeleg å finne barokktrekk, for retningane glir jo over i einannan. Dette kan vi jo sjå på etter kvart.

Ja, Bull og jeg, du - vi er et skikkelig radarpar... Du må gjerne fortsette å nevne oss i samme åndedrag! :-D

Jeg støtter deg ellers i at dette spørsmålet sikkert er noe vi med fordel kan vende tilbake til når vi har lest litt videre - for min del vil jeg nok være helt avhengig av ymse støttelitteratur om jeg skal kunne uttale meg om litteraturteori, men jeg er svært motivert til å lære!

Vi har sett at det fyrste bindet om Don Quijote opnar, i tråd med tidas skikk og bruk, med eit brev til ein adelsmann, i dette tilfellet hertugen av Bejar, som boka blir tileigna. Den hertugen var ein reell person, har eg lese, men store delar av teksta har Cervantes faktisk kopiert frå eit anna verk. Så kjem “fortalen”, retta til lesaren, også dette eit kjenneteikn på tida. Ikkje utan grunn alluderer forfattaren her til den store Lope de Vega når han uttalar seg negativt om seg sjølv og boka (mange meiner at de Vega var like stor som Shakespeare, men at han skreiv på “feil” språk). Han legg òg inn sitat frå m.a. Ovid og også frå Bibelen, som jo var på latin den gongen i den katolske kyrkja. Og så finn vi ein samtale med ein venn, og vennen kommenterer dei latinske sitata.

Det er no så. Men Cervantes ber ikkje – etter skikk og bruk – lesaren om å unnskylde dette makkverket, for lesaren er fri, seier han, til å vurdere sjølv. Dette er nye tankar i ei verd som fram til no hadde vore meir guds- enn menneskesentrert! Vidare nemner han andre forfattarar og kjem inn på at romanen “i sin helhet” er “et angrep på ridderromanene”, ein dominerande sjanger på Cervantes’tid.

Dette er, skulle eg tru, noko av hovudpoenget: Cervantes går til åtak på ein sjanger som ikkje lenger svarar til den nye epokens verdiar, og han vil at lesarane skal vurdere verket fritt. Vi er i ei ny tid!

Men det er, ser vi, framleis vanleg å ha med dikt som kommenterer sider ved romanen. Interessant er ein allusjon til Orlandos galskap i Ariostos verk Orlando furioso. Ein artig vri er det fyrste diktet, der linjene ikkje er fullførte.

Eg liker òg diktet som nemner “skjøn Dulcinea av Tobo –“. Her er dikt til Don Quijote, til Dulcinea, til Sancho Panza og også til Rocinante – ja, til og med ein samtale mellom Babicea og Rocinante kan vi lese her; riktig fornøyeleg, er det.

No skal eg vere bortreist nokre dagar, men eg lurer Don Quijote, Sancho Panza og Rocinante med i bagasjen, så får vi håpe det beste for den vidare lesinga …

I samtalen mellom Babicea og Rocinante sier Rocinante til slutt:

"Hvor finner jeg, min stakkar, mat og drikke
når husbond' selv og væpner'n med sin vom
er like store øk som Rocinante?"

Fornøyelig, og vel et lite frampek om hva slags roman dette er ....

Ja. Grønvold og Kjær er ikkje borte, dei heller:

"Jeg får ei mat, dessværre." (Es que no como.) / "Så skyld på drangen." (Queajos del escuerdo.) / "Heller vil jeg skrante. (No es bastante.) / "Ri hvortil nytter det min nød at klage, (¿Cómo me hed de quejar en mi dolencia,) / når hushovmesteren og dreng og herre (si el amo y escudero o mayordomo) / er vel så store øk som Rocinante?" (son tan rocines como Rocinante?).

Eg synest at begge versjonane legg seg godt opp til originalen, særleg med tanke på at dette skal rime. Dette med Rocinate skal eg komme tilbake til.

Jeg er fortsatt skeptisk, men hadde sansen for den litt underfundige måten dette forordet ble fremlagt på. Tror jeg må venne meg til skrivestilen.

Jeg leste først den gamle oversettelsen til norsk (fra 1916), og må innrømme at da slet jeg litt - selv om jeg trodde jeg var trenet i å lese "gammeldags norsk". Ble mye greiere da jeg tok frem den engelske oversettelsen min etterpå. Husker jeg riktig, har du den nye norske oversettelsen (Arne Worren), men jeg tror prinsippet blir det samme: det kan ta litt tid å omstille seg til skrivestilen, som du sier - men jeg har stor tro på at "plutselig" så er man innenfor! Krysse fingrene for både deg og meg og oss - jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jeg er ferdig med kapittel V, og jeg må si at Don Q er en type person som falt i smak så langt. Med sin ukuelige tro på ridderordenen og sine handlinger og ikke minst det utstyret han bærer på og med seg, er virkelig fornøyelig. Jeg sitter å flirer når jeg tenker på når han satt i vertshuset/slottet og prøvde å få i seg mat og drikke med visiret på.

Du ligger et hestehode foran de fleste av oss, Karin - så gøy, det betyr sikkert at du ikke klarte å legge fra deg boken da du først satte i gang!(?) Må innrømme at jeg nesten hoppet litt i stolen og ropte "spoiler alert" da du "avslørte" det der med visiret - har jo ikke kommet så langt, jeg da, så jeg har ikke lest det der ennå! Kan være at vi har en utfordring fremfor oss, om boken viser seg å virke sånn på oss alle at vi bobler over av begeistring og plumper ut med festlige scener fra kapitler som leseplanen ikke har "kommet til" ennå.... Men jeg gleder meg til å komme på vertshus med DQ! :-)

Ja, jeg tenkte faktisk på om jeg måtte ha en spoiler, men så tenkte jeg det var for så vidt bare en liten note i forhold til resten av det jeg har lest til nå.
Jeg drar på en ukes ferie derfor har jeg lest mer og dette stoffet liker jeg. Jeg må jo være klar til neste økt når jeg er tilbake for jeg tar ikke gigantboka med.
Tror det er viktig å "få tak på" og bli kjent med DQ nå i begynnelsen, da tror jeg vi vil følge han videre på sin ferd med glede.

Skjønner godt at DQ ikke får plass blant pakkenellikene - han er henvist til hjemmesitting hos meg også. Supert å høre at du liker stoffet - jeg pleier å ha sans for det du liker, har jeg sett, så nå håper jeg det holder stikk med DQ også. God ferie!

Har lest både forord og sonetter, så nå er jeg klar til å bli bedre kjent med ridderen, øket, våpendrageren og mange andre i Cervantes persongalleri.

Dette tror jeg blir en givende og morsom leseøkt.

Oppdaget da jeg sjekket den norske 1916-utgaven at den hadde sonetter som min engelske oversettelse ikke har - den engelske går rett fra fortale til bok I. Jaja - synes det er litt sent å endre leseplanen nå for å få smettet (smuttet?) inn sonettene; foreslår at det blir valgfritt å lese sonetter eller ikke, og at vi holder oss til leseplanen mens vi krysser fingrene for at planen holder vann videre. Enig med deg at vi ser ut til å ha en givende og morsom leseøkt fremfor oss!

Jeg må innrømme at jeg droppet noen av sonettene. Blir litt for rart for meg som vanligvis ikke leser denne type litteratur eller lyrikk. Håper ikke jeg blir uglesett av den grunn..

Jeg droppet også noen av sonettene når jeg leste. Men så kom jeg på at jeg også har den som lydbok og satt den på til gulvvasken. Det er Duck Mai-The som leser og han fant faktisk rytme i disse strofene og gjorde dem mer forståelige. Anbefales!

Og jeg skumleste bare sonettene. Selv om jeg leser noe lyrikk, er det ganske forskjellig fra dette. Synes det blir for uvant og vanskelig tilgjengelig. Jeg likte for så vidt fortalen, og jeg har lest videre fram til kapittel VI, men jeg skal ikke foregripe begivenhetene som kommer...

Eg har veldig lyst til å lese boka, og har gått gjennom leseplanen og plotta inn mine sidetal - og antall. Eg leser på engelsk - bibelsider i min utgave - men satser på at det skal gå greit:-)

Jeg leser på engelsk, jeg også. Skulle ikke være noe problem - rent bortsett fra at jeg tok en titt på fortalen i den norske 1916-oversettelsen også, fant ut at jeg liker den engelske oversettelsen mye bedre, og derfor nå er veldig nysgjerrig på hvordan Arne Worren har løst "oppgaven"! Men det blir nok til at jeg holder meg til den engelske jeg allerede har, ja. :-)

Eg går også for engelsk utgåve. Eg har lese lengre utdrag frå Anne Worren si omsetjing tidlegare.

Jeg fikk enda mer lyst til å lese boken etter forordet. Har ikke hatt noe veldig inntrykk av boken fra før, annet enn at den skal være så flott. Det har nesten vært litt skremmende, så jeg var litt redd den skulle være tung og vanskelig å forstå. Ut i fra forordet tror jeg ikke at jeg trenger å bekymre meg for det veldig mye lengere. :)

Jeg måtte smile da jeg leste det, jeg har aldri lest noe lignende forord. Miguel (se, vi er på fornavn allerede! :p) virket som en jordnær fyr. Fikk sansen for ham. Nå gleder jeg meg veldig til å begynne på det første kapitlet!

Jeg óg! Første kapittel - here I come! Ellers koste jeg meg godt over alle de "gode tipsene" om hvordan forfatteren kan bløffe sine lesere til å tro at han er mer lærd enn han er...

Fornøyelige greier. Husker jeg holdt ut ei god stund sist jeg prøvde meg på denne boka. Denne gangen har jeg ei plan om å holde motet oppe hele veien. Store deler av denne fortalen legges i ordene til en venn - dermed får han kommentert sitt eget verk utenfra på en fiffig måte, og som annelingua sier, avslører han mange luretriks. KjellG tar tak i sentrale aspekt ved samtida - den nye tida. Det hele er en parodi på ridderlitteraturen, og behovet melder seg for å lese litt av den også... Jeg leste sonettene og lo faktisk litt, selv om jeg som regel bare skummer slike gamle dikt. Nå er den miserable lavadelsmannen på vei til å bli slått til ridder, og jeg vurderer å finne fram boka på originalspråk.

I helga har jeg sett en vindmøllepark på nært hold, og reisefølget ble enige om de egentlig er vakre. Vi må jo bare innrømme at elektrisiteten vil vi ikke oppgi, og et sted må den tas fra. Så nå skal jeg finne fram visiret, sale øket og kjempe for vindmøller :)