Jeg ble anbefalt denne boka med ordene: "Dette er dette århundres beste norske bok", og jeg tenkte jøss det var tidlig. Noen måneder senere fant jeg fram boka og begynte å lese med samme forventningene til denne boka som til andre som har blitt skrytt opp i skyene, f.eks. Bokhandleren i Kabul, Tusen Strålende Soler eller Ut og Stjæle Hester. Disse bøkene som mange mange elsker, men som jeg ikke kan fordra. Jeg forventet å ikke like den, men to kapitler uti boka var jeg fortsatt bare mildt interessert.
Jeg følte aldri at jeg ble revet med eller spesielt engasjert, men før jeg viste ordet hadde jeg lest boka ferdig, mye raskere enn jeg pleier. Og da jeg tenkte meg om kom jeg på alt jeg hadde unlatt å gjøre i min daglige rutine for å få tid til å lese mer.
Det underlige med denne boka er at jeg ikke følte meg spesielt engasjert eller en nærhet med karakterene, men jeg klarte bare ikke å legge den fra meg. Dette er det som gjør en bok fantastastisk, når du bare ikke kan legge den bort, men er nødt til å vite hva som kommer til å skje.
Viser 1 svar.
Jeg vil anbefale deg å gå videre med "Himmelblomstreet" og "Afrodites basseng". Jeg likte spesielt godt Afrodites basseng.Disse tre bøkene henger sammen.
Sist sett
