Fordømte forventninger! Etter nylig å ha lest "Amsterdam" og "On Chesil Beach" så jeg virkelig frem til denne. Jeg sparte det jeg trodde skulle være konfekten til slutt, men nå sitter jeg her med en litt flau smak i munnen.
Ikke så at det er en dårlig bok. McEwan er en ordsmed av rang, og det er ingen fare for at han mister håndlaget mellom bøkene. Det finnes dessuten mange morsomme og finurlige episoder her.
Så hva er problemet? Det er ikke ett, men mange. Jeg er forbauset over at flate karakterer er blant dem, for er det noe som har kjennetegnet de andre bøkene jeg har lest av McEwan, så er det troverdige personligheter beskrevet med innsikt og eleganse. Her vandrer de fleste rundt som slunkne sekker med adjektiver. Neste store problem er manglende progresjon. Det gjør seg gjeldende i protagonisten - noe som, om det hadde vært løst bedre, kunne vært et poeng i seg selv, men som ikke fungerer for meg her. Vel så ille er det at også plottet mangler utvikling. Rettere sagt går det nærmest i revers, og selv ikke McEwan er god nok til å slippe godt fra en historie som følger en jevn, nedadgående kurve, fra en lovende opptakt til en skuffende avslutning.
Det største problemet er kanskje hovedpersonen selv, professor Michael Beard. Ikke at han er usympatisk, fet, selvsentrert og utilstrekkelig på de fleste av livets områder. Det synes jeg faktisk er et glimrende utgangspunkt. Men jo bedre jeg lærer ham å kjenne, jo mindre liker jeg ham. Og verre: jo mindre engasjerer han meg. Dette er en av svært få bøker hvor forfatteren kunne brutt en av romanformens grunnregler og tatt livet av hovedpersonen midtveis, uten at det nødvendigvis hadde skadet fortellingen. Det er alltid et varsku til forfatter og redaktør...
Som sagt er McEwan altfor dyktig og dreven til å skrive en direkte dårlig bok. Det er mye fornøyelig å finne her, og underholdningsverdien er slett ikke verst. Men for meg var den ikke i nærheten av å innfri de forventningene andre av McEwans bøker har skapt hos meg.
Sist sett
