Jeg skal aldri lese Knausgård igjen. Ikke fordi han er dårlig, for det er han virkelig ikke - han er fantastisk. Grunnen til at jeg ikke vil lese ham mer er at han tråkker så nær. Det er som om setningene hans berører meg på en ekkel måte. Han stiger inn, går forbi det personlige, forbi det private og helt inn til skammen. Alle vonde tanker jeg har hatt om andre, alt vondt jeg har ønsket dem, og ikke minst de egoistiske grunnene til det kommer veltende frem igjen. Alt dumt jeg har gjort, alle de dumme grunnene jeg hadde til å gjøre det. Knausgård tvinger meg til å blottstille meg overfor meg selv.
Viser 4 svar.
Jeg vet jeg har skrevet om denne boka før i en annen tråd, så du kan jo sjekke der hva andre mener om boka. Det du skriver om at han tråkker for nær er også det jeg synes er vanskelig med bøkene hans, men jeg har lest dem alle (unntatt "Engleboka").
Når man leser Knausgårds "Min Kamp" ser man at det meste av det som skjer i "Ute av verden" kommer tilbake i Min Kamp-bøkene. Tanker jeg gjør meg i den forbindelse er om Knausgård ikke klarer å "dikte", men om han er nødt til å skrive om ting han selv har opplevd. Det virker sånn!?!?
Anbefaler deg å lete opp intervjuet med ekskona, det setter ting i perspektiv, nettopp om det tema du skriver kan være vanskelig. Intervjuet ligger på NrK sine sider tenker jeg, - la ut linken den gangen det kom ut.
Eg har lese dei tre fyrste Min Kamp-bøkane før eg ga meg ut på Ute av verden og eg har gjort nokre av dei samma tankene ang. at han skriver om ting han sjølv har opplevd. Særleg tykkjer eg at korleis han framsteller farspersonane er interessant.
Og dessuten er dette den beste boka Knausgård har gitt ut.... Likevel synes jeg du bør lese flere av bøkene hans, særlig med grunnlag i det du sier her. En gang i tiden anbefalte jeg denne, Ute av verden, som obligatorisk lesning for alle lærerstudenter, fordi gjenkjennelsesfaktoren er så stor. Og dessuten skriver Knausgård helt fantastisk.
Sist sett
