Jeg likte boka, dog ikke alt ved den. Skjønner hva mange ikke liker ved den, men å avfeie den som klissete, svulstige Coelho-banaliteter blir for enkelt. Coelho er ufrivillig komisk og kvalmende; det synes jeg ikke denne boka var.
Jeg synes det ble for utbroderte skildringer som virket ganske formålsløse av og til, særlig mot slutten, og jeg synes også at boka var litt klissete til tider. Men man trenger ikke like alt ved en bok for like den. For meg var den alt i alt et godt innspill om ensomhet (evt solitude (både solitude og ensomhet hadde vel sin representant i denne boka)), og å i tur tørre å møte seg selv og de valgene man har gjort. Og: en bok om å være snarere enn å gjøre; virkelig få med seg alt det fantastiske som omgir oss i all sin enkelhet. Er boka en mer voksen og orginal variant av "Spis, elsk, lev" (som jeg ikke har lest, men lest mye om)?
Hørte forresten på radio forleden at vi ikke har et godt norsk ord for solitude, altså positiv ensomhet. Vi har bare ensomhet, som jo er negativt ladet. Noen forslag?
Viser 2 svar.
Godt sagt om boken! Og så fint at det går an å skille mellom solitude og ensomhet! Vi har vel rett og slett ikke noe positivt ladet ord for ensomhet, men det trengs! Så det er nok bare å ta i bruk solitude da, - hvis ingen har noe bedre forslag?
Har lest begge bøkene.Og synes spis elsk og lev sier noe av det samme,men er lettere i tonen og har tydeligere budskap....og flere.Så da får la meg synge stille sanger fattigere.Men tror nok at det kommer ann på hvor du er i livet selv,og dermed får utav bøkene.Begge to ga meg mye,men på hver sin måte.
Sist sett
