Bokelskere.no

Det skjedde noe "merkelig/morsomt" i går, når jeg var innom bokhandelen. Jeg vet så godt at jeg ikke trenger noenting der inne, men jeg må inn å se.

Uten å tenke meg noe særlig om plukker jeg med meg 3 bøker, og skal betale.

Én gang før i livet, har det skjedd meg; jeg huska ikke koden på kortet.

Det ble ikke noe bokkjøp på meg den dagen.

Huff da!! Kanskje greit for kontoen sin del;) ja, noen ganger står det helt stille oppi der...

Det er ikke menneskelig å huske alle pin-koder vi omgir oss med, jeg glemmer alle med jevne mellomrom, men ikke samtidig. Nå i påsken ladet mobilen seg ut, og jeg husket ikke koden, så jeg har vært utilgjengelig hele påsken... Men du kan jo alltids gå tilbake til den bokhandelen da og være sikker på å huske koden denne gangen...

Er det ikke deilig å være utilgjengelig ei stund? I gamle dager var vi det jo nesten alltid, og jeg tror vi hadde det atskillig mer harmonisk i hverdagen enn vi har det nå.

For meg er det litt sånn nja... Jeg har ingen jobb som gjør at jeg er overmåte busy, så de fleste som ringer til meg er venner og familie, eneste unntaket er selgere, men jeg kan jo svare for meg.

I tillegg er jeg evig singel, så høytider med mange fridager kan av og til fortone seg som et mareritt for meg, selskapssyk som jeg er. Det er grenser for hvor lenge jeg orker å lese av gangen, likeså er det grenser for hvor ofte det er morsomt å gå tur alene i parken og hvor ofte det er nødvendig å vaske gulvet.

Dessuten er mobilen den eneste måten folk kan få tak i meg om noe skulle skje, Om noen bli innlagt på sykehus (Gud forby) så sender de jo ikke mail. Dog i påsken gikk det greit, jeg holdt kontakt med alle venner og familie på nettet, og ingen er alvorlig syke.

Visst har vi ulike behov for kontakt. Jeg er av dem som trives fortreffelig i mitt eget selskap, med mine egne sysler og i mitt eget tempo - av og til tar jeg ikke telefonen en gang hvis jeg er opptatt med noe annet. Jeg minnes ennå ei tid da vi ikke hadde telefon. Skjedde det noe alvorlig, fikk vi alltid rede på det - men ikke nødvendigvis i det øyeblikket det skjedde.

Ja, det er interessant hvor forskjellige vi mennesker kan være. Jeg er en sånn som har behov for begge deler, jeg vil av og til intet heller enn å være alene, gjøre det som passer meg i mitt eget tempo. Å bo alene er mer eller mindre selvvalgt for meg siden jeg tviler på at jeg ville klare å forholde meg til et annet menneske hver dag, året rundt. Men med det følger også at jeg av og til blir akutt selskapssyk, at jeg bare må være sosial. Siden jeg har bodd alene så lenge har jeg også blitt litt paranoid, telefonen er mitt bånd til omverdenen om noe skulle skje meg også, om jeg skulle behøve akutt hjelp, men fortsatt være i stand til å melde fra om det.

Jeg tror det var meningen å vente litt jeg, Solveig. Hvis du hadde visst hvor mange bøker jeg har kjøpt de siste månedene, så hadde du fått sjokk.

Det hadde jeg sikkert ikke gjort, jeg har utviklet en ganske så høy toleranse siden jeg kjøper rimelig mange bøker selv.

Jeg er med på den, Solveig, men det har gått over alle støvelskaft med bokinnkjøp her i huset en periode.

Det er så mange bøker å glede seg til at jeg blir litt mett, kjenner jeg.

Ikke fortvil, Grethe. Jeg tror det er et høyst normalt fenomen. Jeg har opplevd det samme, stått i butikken og vært helt fortvilet. For ikke lenge siden fikk jeg ikke slått på mobilen fordi koden var "som blåst vekk" selv om jeg har hatt samme koden i årevis. Fikk ny kode, men dagen etter satt den som støpt igjen. Kanskje det ikke var meningen at du skulle ha de bøkene.....?

Nei, det var nok ikke meningen, Brit.