Denne boka fra 1951 ble i 1990 kåret til historiens beste kriminalroman av britiske krimfofatteres egen organisasjon CWA. I 1995 kom den på 4. plass i en tilsvarende kåring i USA.
Boken handler om en politimann, som fra sykesengen finner ut at den engelske 1400 talls-kongen Richard III har fått et ufortjent dårlig rykte. At boken er mindre kjent i Norge enn i England/USA kan skyldes at historien om kongen er barnelærdom der, men ukjent her.
De to sentrale buskapene i boken er at det er seierherrene som skriver historien, og at mennesker er uvillige til å korrigere det bildet de har fått av en person eller hendelse via sin tradisjon eller kultur, selv om det legges fram klare bevis på at bildet er feil.
Nedenstående sitat handler om det siste. Religion er jo et typisk eksempel.
Viser 1 svar.
Først: tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne boka! Selv om jeg har lest mye krim, må jeg noe beskjemmet innrømme at jeg verken hadde hørt om boka eller forfatteren før jeg leste din omtale. Det du skrev gjorde meg interessert og nå har jeg endelig fått lest Tidens datter selv.
Jeg er enig med deg i at boka setter historieskriving i perspektiv. Ikke er det bare seierherrene som skriver historien, de samme seierherrene har til og med hatt mulighet til å forandre det som tidligere er skrevet om motstandere, for så å sette seg selv i bedre lys. Boka stiller spørsmål ved historiske ”sannheter” og belyser problemet det er å forandre på disse ”sannhetene” når generasjon på generasjon har lest og lært om dem.
For meg var det spesielt interessant å lese om teoriene rundt Richard III, hans regjeringstid og person, siden jeg er stort fan av Shakespeare. Kilden mesteren fra Stratford benyttet seg av når han skrev sitt historiske skuespill om kongen var Thomas More, en historiker som levde under Henry VIIs regjeringstid og viss kunnskap og intensjoner det blir sådd tvil om i denne boka. Må si at det var forfriskende å lese om et annet syn på Richard III enn det synet Shakespeare – og More - forfekter. Historie og historieskriving er interessant og det er alltid deilig å bli påminnet om at dette faget og ”sannheten” vi alle kjenner til en gang har kommet fra enkeltmennesker, enkeltmennesker som var preget av sin samtid, sine ledere, sine motiver… Historikere og historiske kilder var/er bare vanlige mennesker og innehar alle de samme styrkene og svakhetene vi andre lider under.
Som krimfortelling er denne boka ganske stillestående og jeg tror kanskje at en del lesere kan finne den for lite actionpreget. For meg var dette likevel en liten perle, nettopp fordi jeg liker bøker som får meg til å tenke, fordi jeg er opptatt av historie og fordi jeg synes det er spesielt givende å lese om historiens store mennesker. Om noen andre fatter interesse for denne ganske korte boka (191 sider), er den å finne her
Avslutningsvis vil jeg si at jeg likte begrepet Tonypandy, tror det for meg kommer til å bli et begrep jeg vil benytte meg av hver gang det er noe muffens ved den historiske sannheten av det jeg leser…
Sist sett
