Bokelskere.no

Jeg tror myten om norsk som fattig språk kommer av mindreverdighetskomplekser som er lett å legge seg til som en utkantsprovins til Europa. Vi er relativt få som prater norsk og er raske til å hoppe over til andre språk - noe jeg synes er bra i og med at det gir oss muligheter til å kommunisere med folk over hele verden.

Jeg synes likevel det er litt trist å høre utsagn om at norsk er et fattig språk, for det stemmer så dårlig med min opplevelse av språket. Jeg er glad i å lese på flere språk, deriblant norsk, fordi det er mulig å si så mye vakkert, stygt, grotesk, poetisk, makabert, snedig, pussig og ikke minst originalt i tillegg til alle klisjeene vi også har i norsk.

Tenk så utrolig heldige vi er som kan lese Ibsen - en av de virkelig anerkjente innen verdenslitteraturen - på originalspråket, og han er god å lese, fordi ham leker seg med språket samtidig som han er en besk samfunnskritiker. Vi har Andre Bjerke og Halldis Moren Vesaas sine utrolig vakre gjendiktninger av Shakespeare - selv om William kanskje aller helst bør nytes i originalspråket er det likefullt en opplevelse å la seg omfavne i norske utgaver også. Alle bøker vil selvsagt og heldigvis oppleves forskjellig avhengig av hvilket språk man leser dem på uten at en versjon nødvendigvis er bedre enn andre, og bare det å lese samme bok på forskjllige språk kan jo være artig. Jeg har lest Bulgakovs Mesteren og Magarita på fire språk - det var interessant, for de er forskjellige. Selvsagt er det mest stas å lese på originalspråket dersom nærhet til forfatteren er viktig - så lenge man kan språket godt nok til også å nye innholdet.

Min drøm er at vi - alle nordmenne - lærer oss å sette pris på og være stolte av språket vårt, samtidig som vi så veldig gjerne må lære oss både engelsk og andre språk i tillegg. Når jeg går på oppdagerferd i det norske språket oppdager jeg stadig nye flotte ord og jeg vekker gjerne gamle litt umoderne ord til livet - det krydrer jo...

Det var da en underlig avslutning? Helt alvorlig - det var da ingen andre som begynte å snakke om nasjonalisme og "Norge i rødt, hvitt og blått" før deg - slik jeg leser alle de andre innleggene, dreier de seg om evnen til å kommunisere, ikke om hvilke(t) språk som er best/rikest/verst/fattigst/o.s.v. Jeg skjønner godt at Tone Løwe hopper litt i stolen av å bli omtalt som nasjonalistisk - det er ikke noe folk flest synes er hyggelig å få stemplet på seg, og særlig ikke når det kommer så uventet. Skulle det være deg som lot deg hisse opp i dette tilfelle - eller legger du noe annet i karakteristikken "nasjonalistisk" enn f.eks. meg?

Kanskje du skal lære deg hva "nasjonalistisk" betyr før du bruker ordet? :)

Jeg føler meg ikke spesielt patriotisk, ikke mer enn normalt i alle fall, men jeg er interessert i språk, både mitt eget og andre.

Når det gjelder norsk og svensk så synes faktisk svenskene ofte norsk er finere enn deres eget språk, de liker tonefallet vårt, de liker alle de ulike dialektene og de liker en del av våre uttrykksmåter som ikke finnes i svensk.

Beveger vi oss særlig mye lenger ut i verden enn Skandinavia så hører de fleste ikke forskjell på norsk og svensk. Mange av mine svenske venner har blitt spurt om de er norske i utlandet og jeg har blitt spurt om jeg er svensk. Grunnen til at utlendinger kan velge å lære svensk istedet for norsk er nok at svensk er et større språk, for å være nøyaktig finnes det omtrent dobbelt så mange som har svensk som morsmål som det er mennesker som har norsk som morsmål.

Må innrømme at jeg ikke helt har klart å hisse meg opp over din ytringer - jeg synes bare det er trist at vi ikke har større selvtillit på egne vegne.

Kjente likevel pulsen slå litt raskere når jeg blir utnevnt til nasjonalist - det er jeg nok ikke, sjøl om jeg tror jeg forstår hva du legger i det. Her vil jeg nok være litt mer språklig presis - jeg liker morsmålet mitt og synes det er et rikt og vakkert språk - nasjonalisme ser jeg nok på som noe annet mer i den retning av å elske sitt land - det får jeg ikke helt til. Det er mye jeg liker med Norge - patriotismen er ikke blant de tingene - språklig stolthet er i mine øyne noe helt annet...

Også pussig at du karakteriserer norsk som stakkato og kantete - utlendinger flest kommenterer gjerne at vi synger. Vi har jo en spesiell og litt artig intonasjon der tonefallet vårt går opp og ned slik at mange synes det høres ut som sang, men så er det jo ørene som hører.

Er også nysgjerrig på hvor du har opplysning fra om at mange flere lærer seg svensk enn norsk. Har ikke sett noen statistikk på det og siden jeg synes slikt er spennende, så vil jeg gjerne vite hvor du henter slike opplysninger.

Selv som flytende person er det tøft gjort å bevege seg ut på så dypt vann som dette.

Men det har vært en ganske oppfriskende diskusjon;)

Dette var et veldig bra innlegg Tone, har får du frem mye av det jeg har gått å grublet på når det gjelder denne diskusjonen, men ikke har vært i stand til å få ned på noen kort og grei måte.

I tillegg vil jeg nevne at jeg synes det er en rikdom i det at vi har to offisielle skriftspråk som ligner på hverandre, og også at vi har ganske store dialektforskjeller og at det er stuerent å bruke dialekt.

Jeg synes ikke selv at norsk er et fattig språk, og som deg liker jeg å oppdage nye ord jeg ikke kjente til, gjerne ord som nesten er utdødd.

Det er også blitt populært å lære norsk ute i den store verden. Ved universitetet i Beograd er det et av de mest populære fremmedspråkene, i alle fall var det det for et par år siden. Noe av forklaringen her er nok historisk, men det er like ofte at studentene vil lese de store norske forfatterne på originalspråket. Jeg har også fått tilbakemeldinger på at de som har et språk med velutviklet kasussystem som sitt morsmål synes det er fascinerende at man kan uttrykke seg så rikt som vi kan, med bare to kasus. Kasussystemet åpner jo for avledninger av ord, som blir til helt nye ord, så serbisk har et ganske stort vokabular, likevel synes disse studentene at norsk er et rikt språk, og det er vel noe å tenkte på...?

Takk for det - hyggelig med rosende ord. Jeg tror ikke rikdom i språk er avhengig av språksystem og at man med flere kasus uttrykker seg rikere - innimellom mer presist med færre ord. Jeg er så heldig å beherske russisk (heldig og heldig - jeg jobbet i grunnen ganske hardt for det, men utrolig artig å kunne) og har derfor også erfaring med kasusspråk. Det var tidvis artig å leite etter mening gjennom å rydde i kaususendelser når jeg leste poesi - det er etter mon erfaring ikke så mye mer rikdom i ord og uttrykk - mer frihet i ordrekkefølgen, noe som er glimrende for poeter som ønsker å rim og rytme i poesien. Morsommere på russisk (og dermed også på serbisk i og med at de er relativt like i oppbygging) er alle fiksen - særlig prefiks, men også infiks (altså stavelser som settes inne i ordet) - det gir mange avledninger av et ord og beriker i så måte i stor grad. Når de i tillegg bruker forskjellig verb i fortid alt etter hvilket aspekt hendelsen skjedde i (dvs langvarig eller gjentagende handling kontra avsluttet handling) gir dette selvsagt også større rikdom i antall ord og selvsagt større språklig presisjon, men lite vi ikke får fram på norsk ved bruk å uttrykke oss på andre måter.

Pussig også at noe av det som har gjort norsk språk så populært ute i den store verden er noe så fjernt for meg som Black Metal. Ikke min type kultur, men likefullt et festlig fenomen. Mange ungdommer i alle aldre ønsker å lære seg en del av tekstene på originalspråket, dvs norsk for en del av metallgruppene. Så det er mange innfallsvinkler til å lære språk...

Helt enig, et språksystem avgjør ikke om at språk er rikt eller ikke, men siden mange ser ut til å mene at siden engelske ordbøker generelt er tykkere enn norsk så må norsk være et fattig språk, så tenkte jeg de slaviske språkene med alle sine avledninger måtte være et godt eksempel i denne diskusjonen.

Jeg er så heldig at jeg mestrer serbisk, og akkurat som deg fikk jeg jobbe hardt for det, og ja det er morsomt å finne fram til de opprinnelige ordene inne avledningene. men jeg tror ikke at disse ordene, eller verbsystemet med perfektivt og imperfektivt aspekt for den del, gjør serbisk til et rikere språk enn norsk. At setningsoppbygningen er friere gjør det morsomt å lese, siden jeg liker å leke med ord, men heller ikke det gjør serbisk rikere enn norsk. Vi, nordmenn og serbere, er i stand til å uttrykke stort sett det samme, selv om vi i noen tilfeller må bruke forskjellige virkemidler for å få det til. Serberne har en rikdom i det at de kan bruke to forskjellige alfabeter, latinsk og kyrillisk, men til gjengjeld har de bare minimale dialektforskjeller, så der er norsk rikere.

Og jeg har forresten også hørt om de som vil lære norsk på grunn av tekstene til norske metallband, men det er helt ukjent terreng for meg.

Ja, det er ein ganske rocka gjeng som pleier å vere på sommarkurs på Blindern om somrane. Eg satt like ved språklabben og skreiv masteroppgåve ein sommar...

Ja. Eg har høyrt eit intervju med unge italienarar som har lært seg norsk nettopp på grunn av desse tekstene.

Jeg lurer på om det ikke er det intervjuet jeg også har sett KjellG, i tillegg har jeg truffet et par stykker i Bulgaria som ville lære norsk på grunn av disse tekstene.

Jeg liker forresten det nye profilbildet ditt.