Bokelskere.no

Diagnosen i dag kalles DID . Og det er vanlig å bli mistrodd på at folk kan være så " jævlige" . Og at det må være falske minner . Godt hjulpet av spekulative Hollywood filmer. Og ikke minst er diagnosen flittig brukt som forklaring på mordmysterier i bøker og tv serier . Ikke lett å skulle fortelle at en har nettopp Did da. Ikke alle pasienter har like voldsomme opplevelser som barnet i vannlilje . Men et vært overgrep mot er barn er jævlig og for noen blir det å " glemme" å overleve . Helt til du ikke klarer glemme mer . Og er du heldig møter du noen som forstår hva du feiler . Hvorfor ting blir glemt , en gjentar alt en sier , aner ikke hvordan en har kommet seg fra et sted til et annet osv . De fleste får feildiagnose , feil behandling og mange tar sitt liv. Boka er ille å lese men det er verre å forstå at den hyggelige faren , bror , venn onkel eller naboen faktisk ikke var hyggelig men ødla livet ditt . Alvdal saken har vel vist at så jævlig kan folk være .

Jeg har hørt om DID, og jeg tviler verken på at den diagnosen finnes, eller at jenta i boka har blitt utsatt for overgrep. Men jeg ønsket å lufte muligheten for at minnene hadde blitt manipulert i terapirommet. Det er noe som dessverre ikke bare skjer på film, men som man nå har god dokumentasjon for at har skjedd en god del mennesker. Altså at en viss type terapi kan forandre eller til og med skape fullstendig falske minner. Dette er noe jeg jeg tror kan være nesten like skadelig for en person, som om overgrepene hadde vært virkelig. Den såkalte Bjugnsaken er blitt nevnt i en slik sammenheng. Samtidig er jeg fullstendig klar over at ingen andre enn de involverte i slike saker vet hva som virkelig hendte.

Jeg mistror ikke at mennesker kan være grusomme. (Se min omtale av boka "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl") I "Vannliljen" er det helheten ved historien som blir fortalt, som gjorde at jeg begynte å sette spørsmålstegn ved autentisiteten. Beskrivelsen av bl.a hennes yngre tvillingsøstres oppførsel mot "Hanne" er et eksempel. Jeg vil hevde at det er svært sjeldent at to barn ,over så lang tid, er fullstendig blottet for empati med sin egen storesøster. Men det kan sikkert skje.

Det er fremdeles andre bøker jeg istedet ville ha lest, enn "Vannliljen", både for å vite mer om DID, og/eller overgrep mot barn.