Boka tar utgangspunkt i en hendelse mange år tilbake i tida. Spedbarnet Gustav dør plutselig. Hendelsen blir katalogisert som krybbedød. Men søsteren Kari Helene så hva som egentlig skjedde. Farens narkomane venn, Hans, var på besøk. Han sølte narkotikapulver på gulvet, og dette fikk spedbarnet i seg. Faren, John Gustav, dekker over dette og forteller sin kone (som ikke var til stede) at Kari Helene drepte lillebroren ved å holde en pute for munnen hans. I årene etterpå har Kari Helene fortrengt hele hendelsesforløpet. Hun har tidvis vært stum og lider av en grotesk form for ”spisegalskap”. Men plutselig en dag, under et konditoribesøk (da sukkerstøv drysser utover) kommer minnene tilbake. Hun hinter noe om dette til foreldrene og sender en tekstmelding til en bekjent hun stoler på, nemlig kripossjefen, Martin Egge. De to avtaler et møte, og kripossjefen henter ut mappa med politiets sakspapirer. Men så blir Martin Egge påkjørt og havner hardt skadd på sykehus. Kort tid etterpå erklæres han død. Obduksjonen viser at han ikke døde av skadene fra påkjørselen, men at han ble kvalt. En besøkende må være gjerningsmannen. En av de som i smug besøkte Egge på sykehuset var politikvinnen Marian Dahle. Hun har vært et av ”åstedsbarna” som den barnløse Egge viste stor omsorg. I en periode bodde hun til og med hjemme hos Martin og kona. For Marian blir ”reservefarens” død et ekstra stort sjokk. Enda verre blir det fordi Cato Isaksen ikke vil ha henne med i etterforskningsgruppen på grunn av den personlige tilknytningen til saken. Men Marian lar seg ikke stoppe. Hun foretar sin egen etterforskning, og her er det hennes egne, helt uortodokse metoder som følges. Og ikke bare det – hele tida ligger Marian flere skritt foran den offisielle etterforskningsgruppa. I mens opererer bokas store skurk videre på nåtidsplanet. Da kona har fått anelse om hva som skjedde i fortida, må han først drepe henne og deretter et vitne til denne forbrytelsen. Og bak det hele er det store narkotikapenger som florerer….
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å lese denne boka. Jeg følte meg passelig lei Unni Lindell. Men så slo jeg likevel til da jeg fant boka på biblioteket, og jeg ble positivt overrasket. Hvorfor? Jeg tror det har noe med intensiteten å gjøre. Det er en sterk uhyggestemning som råder her, og et skikkelig driv over handlinga gjennom korte kapitler der det hele tida skjer noe nytt, og stadig skiftende synsvinkler. Men i første rekke skriver intensiteten fra personen Marian Dahle. Hun er dynamisk og utrolig handlekraftig, og her er hun i tillegg på et mentalt bristepunkt på grunn av tapet av en person som har stått henne svært nær og fordi hun blir nektet å være med på å etterforske drapet på ham. Dette må altså være en av Lindells beste bøker. Så får det ikke hjelpe at også her er det mye oppkonstruert, som at det ikke er én skurk, men to. Så snart den ene (med sine kumpaner) er blitt overvunnet, dukker den andre opp. Her synes jeg forfatteren blander sammen to helt forskjellige krimsjangre. Den klassiske handlingsgangen med spor som legges ut underveis, passer ikke helt inn her.
