Carl Frode Tiller tar ting på kornet og jeg ler inni meg. Av Jon som liksom truer med selvmord hele tiden (vi hadde en slik karakter på folkehøyskolen, hun endte riktignok med å sette fyr på skolen, så noe klarte hun jo å gjøre), men som aldri ville gjort det på ekte, til Oddrun som ser ned på de som jobber på kafeteriaen på Domus, som om det å jobbe i kaféen på kulturhuset og selge teaterbilletter er så mye bedre, som drikker en flaske rødvin på tirsdags formiddag, for det er ok å være alkoholiker når man er kunster, ikke sant, til Silje og Egils teite krangel som jeg kjenner meg igjen i, for sånn er det vel å bo sammen med kjæresten. Jeg får sympati med menneskene hans, ikke minst med presten Arild, samtidig som jeg tenker på hvor patetiske de er, på hvor menneskelige de er, og jeg tenker om dem som jeg tenker om mennesker i den virkelige verden, inklusive meg selv. Jeg gleder meg til å lese Innsirkling 2, for den skal visst være enda bedre!
Sist sett
