Her blir vi konfrontert med grusomheter av verste slag, men også med masse humor. Som i forrige bok har vi samspillet mellom de to svært så ulike personene Carl og Assad. I tillegg har avdeling Q blitt beriket med en sekretær, Rose, en ytterst foretaksom ung kvinne som Carl nærer en dyp mistro til, til tross for at hun stadig beviser sin kompetanse ved å fore ham med nyttige opplysninger. En annen person som mean vil huske fra denne boka, er Kimmi, uteliggerkvinnen med overklassebakgrunn. I begynnelsen kan man ikke fri seg fra å heie på henne der hun klarer å lure alle forfølgerne som vil ha kloa i henne, men etter hvert går det opp for leseren hvor ødelagt hun egentlig er. Det jeg imidlertid likte mindre bra, var slutten. Er det nødvendig å dynge på med så mye action? Sluttscenene på eiendommen til Florin overgår enhver sannsynlighet.
Sist sett
