Bokelskere.no

Da jeg var ungdom opplevde jeg flere ganger at ei bok hadde evnen til kunne å "ta" meg på en annen måte enn nå. Jeg kunne regelrett nesten slutte å puste fordi historien "tok" meg. Jeg har ikke opplevd dette de siste årene. Har lest mange gode bøker, og noen av bøkene griper meg veldig, men jeg opplever likevel ikke å bli så fullstendig oppslukt av ei bok, så jeg nesten glemmer å puste. Jeg blir oppslukt, men ikke like oppslukt som før. Hvordan er det med dere der ute? Er det forskjell på dine leseropplevelser nå i forhold til da du var ung, eller yngre enn du er nå:):)

Siste boka som klarte å få meg til å "glemme meg" og sitte våken til kl 4 om natta, var vel "On the road" av Kerouac. Den deilige følelsen av å sitte i senga med en bok til armene og føttene sovner, men ikke hodet!,og hive i seg vekselvis osetepops og sjokolade-helt ubevisst, hehe-og ikke gå på do fordi de fysiske behovene står i bakgrunnen, tisse tenker man ikke på når man er så oppslukt ;) eller så tar man med boka på do, heh...

Lesesmaken – eller i det minste en selv som leser – blir jo herdet med tiden, eller mer presist, gjennom møter med litteraturen (ikke av alder, men av . . .erfaring? refleksjon?). I det minste synes det slik ikke hvis man sluker en bok, men hvis man tar den inn over seg. Det finnes idag filmer og bøker jeg nær sagt får spasmer av å nærme meg, skjønt jeg tidligere fant glede i dem, endog stor glede. Jeg har aldri hatt like store vanskeligheter som leser som da jeg befant meg i etterdønningene etter Don Quijote, et antiklimaks eller en avgrunn etter en høy kneik, et slags paradigmeskifte for meg, hvor jeg ikke klarte å plukke opp og nyte den type bøker jeg leste før.

...man har mer liv å reflektere i forhold til sier Inger Johanne, nydelig sagt! Og man har mer bøker inne som man reflekterer i forhold til som blant andre gretemor og AnjaE er inne på. Man blir rett og slett mer kresen, og jeg er enig med dem under her som anbefaler klassikere til Tao.

Selv har jeg hatt denne nesten miste pusten-følelsen i vinter da jeg leste Hamlet og Othello og nå når jeg holder på med King Lear. (Ja, beklager, Shakespeare-reklame igjen!)Men dette er ikke tekster som kan slukes, de må leses sakte, flere ganger, tygges på, fordøyes, jeg må se personene for meg slik de står overfor hverandre og reagerer i forhold til hverandre. Det er noe med opplevelsen av noen grunnleggende ting, tanker, mekanismer, følelser osv i menneskers liv som er felles for meg og Shakespeares figurer som han skrev om for 400 år siden som er så utrolig gripende at jeg har følt det fysisk på kroppen innimellom. Jeg har ledd og grått, da jeg leste Othello frøs jeg, nå får jeg vondt i magen av hvordan Lear behandles av sine døtre. Men man må rense hjernen og ta seg tid når man leser slik litteratur, og nei, det er ikke vanskelig eller ligger for høyt, det er ikke uforståelig eller irrelevant for dagens hverdagsmennesket, bare for å komme noen mot-argumenter i forkjøpet ;) Det kan derimot være avhengighetsskapende, fordi man kommer til å fortsette å jakte på denne følelsen i framtida.

På den annen side, jeg ligger ikke hele natta og leser Shakespeare, det må jeg være våken og oppmerksom for å gjøre, men jeg kan la meg oppsluke av en god krim og timene bare forsvinner. Jeg kan lese sakprosa, historie for eksempel, og leve meg inn i en annen tid.

Jo, med alderen forsvinner kanskje noe av evnen til å umiddelbart la seg fange inn i en fortelling, men det oppveies av hvordan verden blir større jo eldre man blir. Man ser hvor stort og variert kakefatet er, slik at man ikke bare velger sjokoladekake hver gang, men varierer med både gulrotkake og knekkebrød innimellom.

Helt fra jeg lærte å lese, har jeg blitt like oppslukt av ei god bok.

Det er jo kjempebra:)Misunner deg nesten litt:)

Det skulle bare mangle at kravene til litteratur forandrer seg etter som en blir en mer moden, erfaren og kravstor leser. I ungdommen var historien det eneste viktige for meg, nå setter jeg også blant annet krav til språket forfatteren fører. Ofte velger jeg bøker jeg MÅ dvele ved, ikke sluke, for å kunne få med meg flest mulig nyanser. En slik tilnærming til verket vil kanskje gå på bekostning av den altoppslukende begeistringen, eller kanskje mer riktig: feberen jeg tidligere ofte følte? Må si jeg setter pris på å ta skikkelige dypdykk inn i litteraturen, en tilnærming som på en måte er voksen. Jeg har fått mange gode leseopplevelser på grunn av dette, selv om jeg velger å legge boka fra meg og dvele ved den, i stedet for å lese den i ett jafs.

Samtidig.. Jeg er fremdeles en svært entusiastisk og begeistret leser. Enkelte ganger dukker det opp bøker jeg rett og slett ikke greier å legge fra meg. Sist ute for min del var The Book Thief, som en annen bokelsker utfordret meg til å lese. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var ei bok for meg, men da jeg endelig kom i gang med lesingen, greide jeg ikke legge boka fra meg. Det endte med at jeg måtte gå på jobb etter en natt fullstendig uten søvn, men en leseopplevelse rikere. Riktignok er ikke boka en av mine favoritter, men skulle jeg vurdert den kun som leseopplevelse, ville den nok kommet opp på topp 20. Det er deilig å legge alt annet til side og bare leve og ånde for boka en har framfor seg.. Den evnen har jeg heldigvis ennå ikke mistet ;)

Mulig det er hva noen mener nedenfor, men i tillegg til at det skal mer til å imponere en livserfaren person og at en med årene har mer i hverdagen som engasjerer en, så tror jeg det at man har mer liv å reflektere i forhold til, en stopper opp når en leser og gjør små tankesløyfer til noe man har lest om eller opplevd eller levd nær, og så er dette med på å binde en til egen virkelighet selv når en leser en fengende bok. (En stopper vel ikke alltid opp når en gjør disse tankesløyfene, heller.)Jeg kan fortsatt gråte over ei bok. Enda ofterte le. Og så skriver jeg ned sitater og deler med venner som jeg tror kan knytte det til sine livserfaringer.

Jeg er forlengst over min første ungdom men kan faktisk fortsatt la meg rive med av en bok slik at det nesten blir "lyse morgen" før jeg legger den fra meg. Er for øvrig enig i mye av det som skrives her, og ser klart at alder/erfaring er en viktig faktor Hvis du er nysgjerrig på hvilke bøker som har fenget meg slik at jeg blir helt oppslukt kan jeg nevne: "Balansekunst, Pillars of the earth (Ken Follet), Til musikken og Elven(K.Bjørnstad). Har flere på lager også.

Har lest "Stormenes tid" av Follet. Likte den veldig godt, og leste den for noen få år siden. Har den blant mine favorittbøker. Men leseopplevelsen av den boka kan likevel ikke sammenlignes med "Mio min Mio" da jeg var barn, eller andre bøker jeg senere leste i tenårene....

Det hender jeg lurer på om det har noe med internett å gjøre. At man blir vant til øyeblikkelig tilfredsstillelse og hvileløs flakking mellom korte tekster. Ellers - da jeg var yngre var jeg bare konsument. Nå skriver jeg selv også, og tar meg selv i å sammenligne plott og skriveferdigheter med egne og andres tekster. Savner å være mer ukritisk, å bare nyte historien.

Ikke bare internett, LeaMaria, men like mye den tiden vi lever i. Alt skal gå så forbanna fort.

Oi, oi.. dette var ille...
Jeg anbefaler deg å gå til klassikerne; Johan Falkberget, Sigrid Undset - og Tove Janssons mumiunivers. Dette er bøker jeg oppfatter griper oss/meg på tvers av generasjonene. Det handler om å gå i dybden.

Ett eksempel er Undsets "Kristin Lavransdatter". Jeg leste den som ungpike og identifiserte meg totalt med Kristin. Jeg leste den som 40-åring og hadde full sympati med foreldrenes bekymringer for Kristin og sjarlatanen Erlend. Falkberget er av samme kaliber.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til - og lesegleden tilbake! La oss få høre hvordan det går.

Det skjønner jeg godt at det er bekymringfullt. Jeg har vært inne og sett hvilke bøker vi begge har felles her inne. Vet at det ikke bare er å gi deg boktips når du har den følelsen . Da må du kanskje lese bøker du er nogelunde sikker på at du vil like. Bruk Google før du begynner på ei bok så du kanskje slipper du kanskje nok et nederlag, det må ikke fortsatt forfølge deg, denne skuffelsen.
Jeg ser du har "Spør støvet" av John Fante som "skal lese" bok. Den boka overrasket meg positivt, ta å les kommentarene her og gjør deg opp en mening om du vil begynne på den.
En annen bok er "Kilden" av Gabriel Scott, vet du hva, den boka gjør godt langt inni sjelen å lese. Det går liksom ikke an å bli skuffa over den for den har slik et syngende poetisk språk. Det er den boka jeg ønsker du bør ta deg tid til å lese.
Det viktigste er at du ikke velger bøker i blinde, ta gjerne eldre klassikere som du vet mange er begeistret over.
Kanskje du finner nåla i høystakken fortere enn du aner. Dette var bare et lite tips fra en bokelsker til en annen som snart er klar for å bli glad igjen i bøker.
Lykke til Tao :)

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg tror at jo eldre man blir, jo mer skal det til for å "slå pusten ut av en". Jeg opplevde det med Sookie Stackhouse bøkene nå nylig, og jeg kjente jeg har savnet den følelsen. For bøker som tok meg på den måten før, gjør det ikke lenger. Jeg tror det har med livserfaring og utvikling å gjøre. Når vi er yngre så tenker vi (ikke alle så klart, men de fleste) ikke så mye på språk, oppbygginger og sånt. Og vi tror fremdeles at kjærlighet er som i filmverdenen, vi er litt mer naive egentlig. Så når vi vokser opp og ser realitetene i livet og lærer mer om språk og sånt, så mister vi den betattheten som vi så fort fikk før. Ble litt knotete skrevet det her, men håper du skjønner hva jeg ville fram til.

Skjønner godt hva du ville fram til:)

Jeg tror det er uunngåelig at dette skjer, vi får mer erfaring, har sett mer og opplevd mer og kanskje blitt litt blaserte. Som unge ser vi alt med nye friske øyne, når øynene har sett mer vil det også kreve mer å for å gjøre oss målløse.

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, jeg blir ikke like revet med lenger, selv om jeg leser bøker som er rent av fantastiske. Mens som barn og ungdom hadde jeg leseropplevelser som sitter i fortsatt i dag. Grunnen er nok at vi utvikler oss gjennom livet, både på godt og vondt.

Synes egentlig det er litt synd. Jeg savner de leseopplevelsene jeg hadde da jeg har helt ung, og egentlig tror jeg at jeg ubevisst leter etter/eller håper å kunne finne akkuart DEN boka som kan gi meg den leseopplevelsen nå. Kanskje jeg må senke forventningene. Men veldig gøy å høre hva dere andre sier om det....

Jeg tror det er nødt til å være sånn, Jorunn. Når vi er unge, er alt nytt og spennende og vi har evnen til å la oss totalt oppsluke.

Etter hvert som vi lever, lærer og erfarer, så tar vi dette med oss. Leser rett og slett gjennom andre briller.

Fordelen er at vi nå har verktøy til å være mer kritiske, og fordi vi har mange flere referransepunkter, er det mer tilfredsstillende å være en voksen leser.

Jeg kjenner meg helt klart igjen i dette, jeg blir fremdeles bergtatt av enkelte bøker...men det er lenge mellom hver gang. Når jeg var yngre så var jeg som det du beskriver, jeg ble enklere oppslukt av bøker, og det var enklere for meg å grine og å le hysterisk av bøker. Den følelsen av å slutte å puste mens du leser, har jeg hatt...bokstavlig talt. Husker spesielt en bok som fikk meg til å holde pusten, og som sakte men sikkert bygde opp en klump av tristhet og gråt i mellomgulvet mitt...og tilslutt grein jeg. Den boka heter "Den store festen" av J.L.Nixon, den er bok nr. 4(trur jeg) i en serie...leste bare denne, men den bare reiv meg over ende. Og er igrunn ganske sikker på at hvis jeg leser den igjen i dag, så vil den ikke gi et SÅ stort inntrykk. Og siden jeg ikke vil ødelegge dette minne og disse følelsene, så tørr jeg ikke lese boken om igjen heller.

Var inne på profilen din å så. Så at du holder på å skrive din egen bok. Lykke til, og håper vi får lese den en dag:)

Takk for det :)

Husker da jeg var i 14/15 års alderen. Da lå jeg gjerne langt utpå natta (nesten morgen mange ganger) fordi jeg klarte ikke å legge fra meg boka, og jeg kunne le av noe i et avsnitt, og le like godt da jeg leste det på nytt. Idag vet jeg ikke hvor spennende eller bergtatt jeg må være av ei bok for å lese langt utover natta... men selvfølgelig hadde jeg ikke jobb, mann og barn da. Så livssituasjonen er en helt annen i dag:) Jeg elsker bøker like mye dag som da selv om opplevelsen ikke er like altoppslukende som før:)