Har du sett den der svenske serien om svenske dialekter? Den fulgte jeg med stor interesse - og fra den lærte jeg blant annet at svenskene kan si "en deprimert nordmann" og le høyt og hjertelig - fordi de synes at vi høres så glade ut bestandig, så det er liksom absurd at vi skal kunne være deppa... Årsaken er naturligvis at nordmenn går opp i setningsmelodien på slutten av alle setninger - mens de fleste svenske dialekter går ned mot slutten av setningene. (Unntaket er f.eks. göteborgaren - han går også opp på slutten. Og derfor synes andre svensker at folk fra Gøteborg også høres gladere ut enn andre svensker... (årsak til denne forskjellen, ifølge dialekt-programserien: språkhistorisk forbindelse, Västgötaland var jo norsk lenge, helt til - tja, var det på 1600-tallet?????) Så ja - der spant jeg videre på digresjonen din; mer skal det ikke til for å gi meg vann på mølla.
Språk er gøy, dét er det i alle fall ingen tvil om! (Jo, det er det sikkert - men ikke for oss, da, vel?)
Ad "Norsk er et fattig språk"-påstanden/myten: mener at Helene Uri i en av sine språkbøker imøtegår den påstanden rett og slett med statistiske data, der hun sammenligner ordtilfanget i engelsk og norsk. Husker ikke hvor den boken har gjort av seg, ellers skulle jeg saktens slått opp... Også en bra bok om språk, for øvrig: en liten orange en. .... Ja: Hva er språk heter den rett og slett - og den var visst ikke så orange som jeg husket den...
:-)
Viser 2 svar.
Tusen takk for ditt utfyllende svar.
Nei, jeg har dessverre ikke sett serien du referer til. Og ja - språk er artig!
Skal prøve å komme tilbake til saken, men nå må jeg ta kvelden :-)
Sist sett
