Jeg leser mye og mange kategorier, blant annet poesi. Det som er spesielt med poesei er at man får sagt veldig mye med veldig få ord. Poesi kan være lettlest som Jan Erik Vold;

så glir ditt hår ut av mine hender slik bølgen vender og glir i hav og lyset svinner langs disse strender mens sanden glir gjennom mine fingre som dager netter og år.

Dikt kan være morsomt som Andre Bjerke sitt: "

Syndefall

eller ha en dypere mening som "Barnet" av Andre Bjerke.

Jeg har sagt at fem av mine favoritt-poesiforfattere er, Andre Bjerke, Arnulf Øverland, Herman Wildenvey, Stein Mehren og Jan Erik Vold. Det er mange, mange fler. Det er så utrolig mange fine dikt jeg leser om og om igjen.

Jeg har vel tidligere her sagt at "Hvis av Kipling" er det diktet jeg leser oftest.

Jeg lurer på to ting:

Har du en diktsamling, diktforfatter eller dikt du elsker? Har et dikt betydd noe spesielt for deg?

Det ble mange spørsmål, men jeg har lyst til å diskutere litt poesi, få tips om gode dikt etc

Litt usikker på om jeg kan kalle dette er dikt.. men jeg liker det godt og tenker ofte på det!

Selvbiografi i fem kapitler
1.
Jeg går nedover gaten,
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg faller nedi.
Jeg er fortapt…. Jeg er uten håp.
Det er ikke min feil
Det tar en evighet å komme seg opp igjen.

2.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg later som jeg ikke ser det.
Jeg faller nedi igjen.
Jeg kan ikke fatte at jeg er på samme sted.
Men det er ikke min feil.
Det tar fortsatt en evighet å komme seg opp igjen.

3.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg ser at det er der.
Likevel faller jeg nedi…det er en vane.
Øynene mine er åpne.
Jeg vet hvor jeg er.
Det er min feil.
Jeg kommer meg opp med det samme.

4.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg går rundt det.

5.
Jeg går nedover en annen gate.

Fra ”Den tibetanske boken om livet og døden” (Sogyal Rinpoche)

DOGG
Har du kjent dogga
ein tidleg morgon?
Krulla tærne om grasstrå,
kjent dogga svala.
Har du sett dogga?
Krystallar på blad,
funklande
i den rennande sol?
Eit lite univers
speglar seg
i kvar ein dråpe.

Utdrag frå dikt av Ånund K. Homme

August

Slutten er vakrest
hvisker svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger

Forfatter: Arne Ruste

"A Soldier Dreams Of White Lilies" av Mahmoud Darwish (1967). Diktet kan leses her:

I asked him, but don’t you love the land? My love is a picnic, he said, a glass of wine, a love affair. - Would you die for the land? - No! All my attachment to the land is no more than a story or a fiery speech! They taught me to love it, but I never felt it in my heart. I never knew its roots and branches, or the scent of its grass.

Dette diktet handler om Darwish som er i samtale med en israelsk soldat. Jeg er veldig opptatt av Midtøsten-konflikten og særlig når det kommer til hvordan litteraturen (både palestinsk og israelsk) kan moderere en av de mest polariserte konflikter i vår tid.

For øvrig den nettsiden som har lagt ut diktet er siden til et litterært prosjekt "Identity of the Soul"(film) fra noen par år siden. Det gikk ut på å "blande" Mahmoud Darwish dikt og Henrik Ibsens "Terje Vigen" - altså en slik "Østen møter Vesten". Jeg har ikke selv sett filmen - men den har fått fått mye bra omtale.

Og et annet fint dikt av Mahmoud Darwish - Ana Yusuf. Fortellingen om profeten Yusuf (bibelske karakteren Josef) er også nevnt i Koranen (Darwish inspirasjonskilde for dette diktet her):

Gå meg ikke forbi

Du behøver ingenting å si
bare du ikke går meg forbi
Bare ett smil, et hei
ja, det er nok for meg
Men jeg skjønner du er litt redd
for som har skjedd
Men tenk da litt på meg
For det er meg og ikke deg
som lider og får svi
Så vær så snill, gå meg ikke forbi...

-ukjent (for meg hverfall)

Nydelig!

Mente egentlig å legge den inn i den andre tråden, men det får gå :-)

DE NÆRE TING

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer de nære ting, det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,
hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.

Tekst: Arne Paasche Aasen.

I hvilken diktsamling finner jeg dette diktet?

Takker, jeg så det da jeg var på let på nettet. :)

Jeg vet ikke, Kirsten, men det som slo meg, er at den kanskje ikke står i noen diktsamling.

Når jeg leste biografien til Kolbein Falkeid igår, og han ble spurt av Ketil Bjørnstad hvorfor han ikke hadde med noen av sangtekstene (Vamp) i diktsamlingene sine, så fikk jeg inntrykk av at de ikke var "høyverdige" nok. En vise er en vise, et dikt er et dikt, noe i den duren.

Tir n'a Noir står i alle fall beskrevet som et dikt på Wikipedia.

Tror du har rett. Skal sjekke det opp med Libris i Haugesund for Kolbein Falkeid er titt og ofte innom der.

På side 60 i boken jeg nevner, spør Ketil Bjørnstad: hvorfor har du aldri tatt med en Vamp-tekst i noen av diktsamlingene dine?
«Fordi det er sangtekster. De har et annet utgangspunkt enn diktene. De er stemningsbilder, og pretenderer ikke å ha samme litterære tyngde som poesien.»

Men for akkurat Tir n'a Noir later rekkefølgen til å ha vært motsatt- først Skrevet som et dikt, og så siden tonesatt av Øystein Staveland i Vamp.

Det kan godt hende, Oddmund, og kanskje har Kolbein Falkeid skifta litt mening også. Boka til Ketil Bjørnstad ble utgitt i 2009 og diktet/teksten til Tir n'a Noir ble skrevet lenge før.

Det han sier på s 61 er at han har ikke funnet noen av disse tekstene sterke nok til å kunne innlemme dem i samlingene sine.

Så er det slått fast.
PS har boken men har ikke lest den enda

Jeg bare gjetta/assosierte til hva Kolbein Falkeid svarte på Ketil Bjørnstads spørsmål om sangtekstene til Vamp.

Vær så snill å lese det jeg skriver så behøver du ikke spørre, Kirsten.

Jeg bare referrerer til hva som ble sagt i samtalen mellom ham og Ketil Bjørnstad i boken *Kolbein Falkeid - et nærbilde".

Jeg har funnet diktsamlingen i dobbel forstand. Fikk bestilt den på antikvariat.net - Arne Paasche Asen er blant mine favoritter - så da så!

Så bra!

Jeg fant - jeg fant; Fra diktsamlingen: SÅ HÖY EN HIMMEL utgitt 1946

Vet at det satt tone til dette diktet, samt Blåveispiken fra diktsamlingen Blåveisfamilien.

Ja, Kurt Foss og Reidar Bøe skrev melodien til "De nære ting" og "Blåveispiken", men om den finnes i noen diktsamling, er en annen ting.

Sånn jeg forstod det på Kolbein Falkeid, så var ikke de tekstene som han hadde skrevet for Vamp, dikt.

Poesitråden har blitt kjempelang og tregere enn tregest, men jeg kan ikke dy meg og fyller på med følgende gravskrift hentet fra

Andre Bjerkes
"Gravskrifter".

Over en litteraturforsker.

Her hviler forsker Finnerev,
professor Kildestrevs elev,
som skrev om hvorfor andre skrev.
Hva han av vitenskap bedrev,
har forskeråndens rette snev:
et fint og følsomt nesegrev
for dikteres private brev.
Og frukten av hans lange strev
er verd sin vekt i spindelvev.

Days

Daughters of Time, the hypocritic Days,
Muffled and dumb like barefoot dervishes,
And marching single in an endless file,
Bring diadems and fagots in their hands,
To each they offer gifts after his will,
Bread, kingdoms, stars, and sky that holds them all.
I, in my pleached garden, watched the pomp,
Forgot my morning wishes, hastily
Took a few herbs and apples, and the Day
Turned and departed silent. I, too late,
Under her solemn fillet saw the scorn.

Ralph Waldo Emerson (1803-1882)

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet med utålmodighet?

Bertolt Brecht

Med fem enkle linjer klarer Brecht å sette ord på noe jeg (og mange med meg) sliter med; Å være tilstede her og nå.

Det er bare så sinnsykt godt gjort!

NØKKELEN

Har du aldri funne nøkkelen
til den sjuande porten.
Leit under dei vises stein
leit i nattergalens hjarta
leit bak det mellomste håpet,
leit på det øverste trinnet
av draumars himmelstige.

Åse Marie Nesse

MORGON I MAI
Det er morgon i mai, og det eimar or mold.
Og sjå erla i plogfura der!
Ei erle, nei mange, dei trippar og trør
og finner si mette her.

Det er morgon i mai, og eg kjenner, eg veit
han er min denne utgamle gard.
Og åkeren her - det var morgon i mai
han gjekk her og sådde, han far.

Det er morgon i mai, og det vaknar i hus.
Det er onn, det er annsemd og strid.
Og plogen eg køyrer og kornet eg sår
ber minne om framfaren tid.

Johan Veka frå Eg ser, eg minnest...

Du ska itte trø i graset. Spede spira lyt få stå. Mållaust liv har og e mening du lyt sjå og tenkje på. På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå.

Du skal ikke røre reiret, reiret er e lita seng. Over tynne bån brer erla ut sin vâre varme veng. Pipet i den minste strupe skal bli kvitring over eng.

Du skal itte sette snuru når du sir et hara-spor. Du skal sjå deg for og akte alt som flyg og spring og gror. Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl en storebror.

Av Einar Skjæraasen.

Har likt dette diktet helt siden jeg var liten...

Kom mai du skjønne milde

Kom, mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Om Vint’ren kan man have
vel mangt et tidsfordrig;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om å springe -
det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Tekst: D. Jæger
Melodi: W. A. Mozart

Noen som vet hvem D. Jæger er ?

Mai
Jeg undres, om ennu der vandrer,
naar skygger paa veiene falder,
to mennesker, hvem livet bestråler,
og aanderne maner og kalder,
to venner kanhænde, to sjæle,
saa bløte som maimund, det møttes,
i blomstring, da barnet gik under,
og ynglingen drømmetaus fødtes.

Det er i de guldbleke nætter.
Og løvet, som nyutsprunget hvælver
i vemod de mørknende kroner,
nu smeltes det sammen og skjælver
av alt, som et hjerte kan rumme --
Og dog er de sorgfulde begge,
saa anelsesbævende stumme.

Der pipper en fugl under løvet,
en akerriks skarrer langt borte,
og skyggemykt -- hvilende tegner
sig aasene blaalige -- sorte.
En stjerne gaar op, og den dirrer
paa himlen saa mæktig alene:
Vær hilset, min stjerne, vær hilset
du drømmeens, du funklende rene!

Jeg hilser dig, stjerne i øster,
som utrofuldt varsler og lover!
Min ungdoms fortrolige er du.
Vaak du, mens hun smilende sover!

Det er i de guldbleke nætter,
da to, som av hjertet er venner,
dets helligste lønkammer aapner,
dets dypeste længsler bekjender --
dets haab, som med sitren i røsten
en andens forstaalse kræver,
dets tørst mot at elske og nyte
og fatte den drøm, at man lever,
den mystiske lysglans, som bølger
som skikkelser store og fjerne
og minder. saa myldrende mange,
besjælt av en eneste stjerne.

Og rundtom -- der sprætter og tror det,
saa høre en kan, det er sommer,
hin tid i vort liv, da vi aner
et under, som aldrig kommer,
hvor natten og dagen gaar sammen
og er lik to elskende ømme,
som ikke for lykke tør blunde,
men bare kan skinne og drømme.

Nils Collett Vogt

AT VÆRE

Hvor er det dejligt at være
udenfot tid og sted
og bare ha luften og lyset
og vejret og vejen med
og bare være som sten og trær
og skyer og græs og jord
en tid som ingen ved grenser for
et sted som ingen ved hvor.

Piet Hein Frå Digte fra alle årene

Jeg finner ikke teksten, men "den sinnsyke tanten" skrevet av Gunvor Hofmo er et av de få diktene som virkelig huskes og sitter igjen. Google is not my friend!

Diktet fant jeg på tidsskriftet.no

DEN SINNSSYKE TANTEN

Sort piano, hvite nips.

Pianoet spiller ikke,

barn leker ikke.

Luften er aldri svanger

av kjærlighet.

Livets groende kimer

finner ingen jordbunn her.

Dagene tærer henne.

Nettene ruller, ruller

over de stirrende øyne

som tordnende tog.

Pannen blir alltid hvitere,

øyenlokkene sortere,

munnen mer forvridd.

Dufter hun ikke har åndet,

menn hun ikke har kjent,

liv hun ikke har levet

brenner hennes sjel til aske.

Hun var den livredde ensomhet

som ingen befridde.

Hun var den bitreste lengsel

som ingen stillet.

Hun møtte den dødelige kulde

og gikk under.

Så bra at du fant det, Vibeke! Jeg lette, men fant ikke.

Da var det flaks at jeg fant det :-)

Vi trenger flaks av og til.

Jeg har ryddet og vasket på hytta (tid som kunne ha vært brukt til lesning, ifølge annelingua), men det førte i hvert fall til at jeg fant dette utklippet, et dikt av Kolbein Falkeid:

Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Ikke dårlig, dette. Hedvig, hvor er det blitt av deg?

Det diktet har jeg skrevet av og hengt opp på veggen.

Det er hverdager vi har flest av, ikke sant :-)
Det er vel grunnen til at jeg har klippet ut og tatt vare på dette.
Jeg blir rørt over at du også har hengt dette opp på veggen.

Kolbein Falkeid treffer meg på mange måter som Alf Larsen gjør. Som dette diktet, Lillevi. Jeg vet ikke helt hvorfor det kommer i det formatet som vist her, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forandre det. Diktet er uansett nydelig.

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Fra sommergrønne grenportaler et lite blad jeg hastig plukke fikk. Og ofte siden bladet til meg taler: hvor høyt de sang, de vakre nattergaler! Hvor grønn den var den skogen der jeg gikk!

Theodor Storm

JEG VELGER MEG APRIL

Jeg velger meg april! -
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder, -
dog fred er ei det beste,
men at man noget vil,

Jeg velger meg april
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter, -
I DEN BLIR SOMREN TIL!

Bjørnstjerne Bjørnson

Takk for at du minnet meg på Bj.Bjørnsons dikt. Jeg har en bok stående i hyllen som jeg har glemt helt ut. Sett slikt! Diktet liker jeg veldig godt - det handler jo om ny vår og at det nå kommer til å spirer og gror alle veier.

Det gjør jeg også, fyller år i april, og ikke minst, våren og hele sommeren ligger foran oss. Herlig.

Var ute på nettet på lykke og fromme og fant:

Du ska itte trø i graset.

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei meining
du lyt sjå og tenkje på.
På guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er ei lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut si vare varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte setta snuru
når du sir et hara – spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæråsens vakre dikt passer ekstra godt om våren.

Dette er et dikt som jeg liker veldig godt. Var så heldig i dag at jeg fant diktsamlingen ved samme navn på antikvariat, samt Den underlige våren fra 1941

Jeg elsker diktene til Ella Wheeler Wilcox. De er enkle, sanne og fulle av visdom, glede og optimisme. Det er dikt som fyller dagene med lys og varme:)

LOVE

The longer I live and the more I see
Of the struggle of souls towards the heights above,
The stronger this truth comes home to me-
That the Universe rests on the shoulders of love,
A love so limitless, deep, and broad,
That men have re-named it, and called it God.

And nothing that was ever born or evolved,
Nothing created by light or force
But deep in its system there lies dissolved
A shining drop from the great Love source;
A shining drop that shall live for aye;
Though kingdoms may perish and stars decay.

Ella Wheeler Wilcox

VINDHARPE

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Nydeleg dikt. Hans Børli er min yndlingsdiktar!

Kan ikke være annet enn å være enig med deg!

Det var utrolig nydelig. Har aldri hørt om han før, men nå har jeg nettopp bestilt "Hans Børlis beste dikt:1945-1972" fra biblioteket!

ENNO
Enno er det eld
i eisa her.

Enno er det glør
under oska
kvar morgon.

Ingebjørg Kasin Sandsdalen

Idag

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønnne år
og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave!

Inger Hagerup

STÆREN SIDDER.
Stæren sidder på skjulet
og fløiter så det er en lyst.
Og katten sidder i solen
og slikker sitt hvite bryst.

I bislaget står Hans Jørgen
og klorer sig i sit hår.
"Bevare meg, som det har tinet,
og det bare siden igår".

"Tænk, snaut for en uge siden
havde vi to alen sne,
og nu er det næsten ikke
en fanne på marken at se".

Hans Jørgen ruslet til skjulet
og haler kjærrene frem,
kikker på hjul og på axer,
og pudser og smører dem.

Og konen hans, Ane, åbner
hvert vindu som åbnes kan
og storvasker alle gulve
og strør dem med brisk og med sand.

Og linerlen tripper på tunet
og gjør seg så lekker og fin,
og blinker med begge øine,
og vipper med halen sin.

Wilhelm Krag

VISE 

Vi stod ei natt om våren
framfor eit oretre
Der skar vi inn med kniven
to namn i raude ved. 

Og seint om sommarkvelden
i seterstova sval,
vi skreiv med kol på veggen
to namn og årsens tal. 

Når isen la om hausten
på logne Venetjønn,
vi skreiv to namn der utpå
med kalde skeisejønn. 

Om vintren kom i lunden
ein stein av mørke grjot.
Eit einsleg namn er hoggi der
og lyser Gud imot.

Tarjei Vesaas

Det er så flott det diktet her.

Er egentlig ikke noen diktperson, men noen ganger kommer man over ett som treffer rett i hjertet :-)

EN STRIMMA HAV
Det är en strimma hav, som glimmar grå
vid himlens rand,
den har en mörkblå vägg,
som lignar land,
det är där min längtan vilar
innan den flyger hem.

Edith Södergran

Nydelig dikt!

DU
Lengten i mine
hender er du.
Lappspurvens varme tyngde
på den frosne grein,
den varme solrute på golvet
innanfor glaset,
gullet på fivreldvengjene
under skyenes kvite lam,
bølgjenes uskuldige tunge
mot glattslipt sandstein,
den underlege uro i greinene
til einsemdtreet,
honningen i gylne lindeblomar
er du.

Ingebjørg Kasin Sandsdalen

Kort og godt herlig dikt! Dikteren er for meg ukjent.

Det var helt nydelig! Så fint at du deler det med oss!

AMBITIONER

Hon var en god moder
en underbar, hetblodig älskerinna
förståelsesfull hustru
framgånsrik yrkeskvinna
politisk engagerad
med fasta tider i motionshallen.
Fönstren var nyputsade
mattfransarna kammade
och det doftade gott i hela huset
av nybakat bröd och hemlagad apelsinmarmelad
- när ambulansen stannade utanför.

Lena Holstein

Sitter her og blar gjennom Sigbjørn Obstfelders Samlede dikt. Mine øyner faller på diktet Dag.

Dag

Jeg er vågen.
En ny dag slår blomst ud over mig
med duft af soltanker.

Mine ører åbnet sig
for vovers og vindes viser
med ekko af fugles fryd.

Mine øyne har åbnet sig.
Himlen hvælver sig over verden,
som i hvælvets bund.

Jeg sov.
Min sjæl vanked, jeg ved ikke hvor.
Der var ikke sol der.

Jeg skjalv, da mørket kom.
Døden var derinde,
døden og hvislende tunger.

Nu er det jordens dag.
Biler myldrer frem af dens skjød,
boltrer sig i dens glade luft.

Hvor blev der af det sælsomme mørke?
Hvor veg det hen?

Nu er det stråler overalt!
Er verden af stråler?

At bade sit hår i dette lyshav!
som vælder ind i græsset
og kysser støvet
så det springer frem i farvemylder.

At lugte denne fødende luft!
som danser på min pande,
gynger på minde næsebor.

Funklende dag!
Du er Guds leende øie, hans sjæls speil.

Hans tanker
springer frem af dybderne,
fra hvælvene, fra kloderne,
i et flammende åndsmylder.

Har blitt litt inspirert av Ivar Aasen her inne ettersom eit ordtak frå han blir sitert nesten kvar dag. No fekk eg lyst å legge ut eit dikt av han som sikkert er kjent av mange (i og med det er melodi til det), "Dei gamle fjell i Syningom". Her syner han sin kjærleik til fjella, som alltid står der og aldri endrar seg. Uansett kva som skjer med alt det andre. Aasen har mange nemninigar for fjella; kollarne, kropparne, nutarne, merkesteinarne. Syns dette er så fint, det syner den respekten han hadde for fjella, og kan samtidig framkalle ein lengsel til fjella for alle og einkvar.

Dei gamle fjelli

Dei gamle Fjell i Syningom er alltid eins aa sjaa, med same gamle Bryningom og same Toppom paa. I Bygdom byggja Sveinarne, og Huset stender laust; men dei gamle Merkesteinarne dei standa lika traust.

Paa Fjellom er det leikande aa ganga til og fraa og kring um Toppen reikande so vidt um Land aa sjaa: til Havet kring um Strenderna med Skip som Fuglar smaa, og til Fjelli kring um Grenderna med tusund Bakkar blaa.

Der er so mange Hendingar i Bygdom komne til; me sjaa so mange Vendingar alt paa eit litet Bil. Dei hava snutt um Vollarne og flutt og rudt og bygt; men dei gode gamle Kollarne dei standa lika trygt.

So stod dei gjenom Tiderna, vel mange tusund Aar; og Graset voks um Liderna, og Lauvet kom kvar Vaar; og Vinden tok um Topparne og Vatnet tok um Fot; men dei gilde gamle Kropparne dei toko traust i mot.

Av Hav kom Sjomann sigande og lengtad' etter Land, daa saag han Fjelli stigande og kjendest ved si Strand. Daa kom det Mod i Gutarne, som saag sin Fødestad. Ja dei gode gamle Nutarne dei gjera Hugen glad.

BRYSTBEINET AV ET RÅDYR

Jeg ville så innerlig gjerne at
det skulle bli noe igjen etter meg.
Noen ord, helst,
Noen gyldige ord, en tanke, ett uttrykk. Noe
som mennesker i kommende år
skulle ta opp i seg
i glimt av gjenkjennelse.
Slik en bærplukker i skogen
brått kan komme over
ei værbleik beinknote i måsan.
Ta den opp
snu og vende på den
og tenke: Dette
er brystbeinet av et rådyr.

Hans Børli

Jeg så gradestokken nyss.
Det er en av vårens slags:
Når den får et solskinnskyss,
stiger kvikksølvhjertet straks.
Og hvert hjerte blir så
som været, bevares, svingende
når våren løfter vingene
mot himlen i mars.

Herman Wildenwey

Nydelig, Astrid, Wildenvey er en favoritt.

Ja nå kjenner jeg våren i luften når jeg er ute.

Sjå dagen sprett
i auster-ætt!
Han livet upp vil yngja.
Sjå skuggar fly,
og solglytt ny
no gyller sky,
og tusund munnar syngja!

Elias Blix

Dagen i dag

Dagen i dag er en merkelig dag
den er din.
Dagen i går slapp ut av hendene dine,
den kan ikke få annet innhold
enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen
har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med
eller råde over den.

Men dagen i dag er det eneste
du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil
benytt deg av det!

I dag kan du glede et menneske,
i dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen,
i kveld er glad for at du er til.

Dagen i dag er en betydningsfull dag –
den er din.

Georg Brandes

Var ikke klar over at han skrev dikt! Hvor har du hentet dette?

http://www.dikt.org/Dagen_i_dag!

KVA KJENNER FRØRT
Kva kjenner frøet
i klaka jord,
i frost og kulde
og kalde vindar
frå nord.

Kva drøymer frøet
som ligg og ventar
i vintersvevnen.

Kva kjenner frøet
når jordi mjuknar,
når safter strøymer
og sevja går.

Kva livnar opp
i den frosne hug,
i bekkjesusen
og fuglekvitret
og sus frå skog.

Jan Magnus Bruheim

Dette diktet likte jeg. Forfatteren er ukjent for meg. Ser han har diktsamlinger fra 1970-tallet. Hvilken samling er dette diktet fra? hehe som du kanskje vet så har jeg litt forkjærlighet for "frø"!

Diktet er frå Dikt i utval av Jan Magnus Bruheim.
Noregs Boklag 1981

Min absolutte favoritt vil alltid være Rudolf Nilsen. Fantastiske dikt, så og si alle sammen. Ellers er jeg veldig glad i Inger Hagerup og Edgar Allan Poe. Disse tre er poeter jeg kan ta fram om og om igjen. Av andre fine poeter vil jeg særlig fremheve Robert Burns. Flotte ting. Den skotske musikeren Eddi Reader laget en cd for noen år siden som hun kalte the Songs of Robert Burns. Her tolker hun flere dikt av mannen, som er kjempeflotte. En av mine favorittcd'er.

Jeg foretrekker at dikt formmessig er ganske tradisjonelle: med enderim og alt det der. Moderne dikt synes jeg ofte blir for sære i formen og ullne i tema, som om de skal bruke så mange allusjoner at den virkelige tematikken forsvinner i forvirringen. Jeg liker at tematikken kommer tydelig fram, og det synes jeg den best gjør når formen er tradisjonell. Ellers kan dikt handle om hva som helst, synes jeg. Romantikk eller politikk, det er det samme.

Av favorittdikt har jeg mange. Edgar Allan Poes the Raven er fantastisk, og et av de fremste diktene noensinne laget. Men siden det er så skremmende langt, gidder jeg ikke å poste det her; dere får heller finne det fram selv å lese det. Eller enda bedre, høre den ultimate Poe-tolkeren selv, Vincent Price, lese det her. Så får man virkelig utbytte av den helt utrolige rytmen i diktet.

Andre dikt jeg liker, poster jeg i postene under.

To flotte Inger Hagerup-dikt:

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev Jeg er det alltid brente brev Jeg er den ubetråtte sti Og tonen uten melodi

Jeg er den stumme leppes bønn Jeg er en ufødt kvinnes sønn En streng som ingen hånd har spendt et bål som ingen hånd har tent

Vekk meg, forløs meg løft meg opp av jord og berg, av ånd og kropp

Men intet svarer når jeg ber Jeg er de ting som aldri skjer…

To tunger

To tunger har mitt hjerte To viljer har mitt sinn. Jeg elsker deg bestandig, og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket fikk livet dobbel form der kurrer det en due der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte. Hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg og frels meg fra meg selv.

Rudol Nilsen-dikt jeg er kjempeglade i (jeg dropper å poste Revolusjonens Røst, Jeg hadde tenkt - og Gategutt her, for de fleste har vært borti dem):

Paula

Du suste forbi mig istad i bil. Men jeg fikk da et glimt av ditt smil. — Jeg kjente det ikke igjen! Før sprang det ut som en blomst fra din sjel, nu holdt du dig klar til å smile ihjel en eller annen venn.

Og håret ditt — krøllen, som før hang og slang over pannen og kinnet, så festlig og lang — nu var det blitt dannet og glatt. Og hendene dine, som før sydde sko med tempo: akkord! hos E. Schumann & Co., nu hvilte de trygt på et ratt.

Og pelskåpen! — Å, jeg kan huske et plagg, så frynset og flengt som et dyrekjøpt flagg, et forklæ du klædde så godt! Når a Paula kom plystrende hjem klokken fem var hverdagen slutt, og en sol danset frem i vår gate, hvor alt før var grått!

————————

E flokse! sa alle de gamle i gårn, for du fløi jo så mye med gutta om vårn: — En burte gi tøsungen svolk! Vær sikker, det bærer nok gæli avste, det går ikke lenge, så skal dere se, for sånt kan vel aldri bli folk!

Du likte visst mig? jeg kan huske en kveld du fortalte mig fremmede ting om dig selv, om drømmenes flukt i ditt sinn. Du fnyste mot gaten: — Så fattig og grå! Nei skulde jeg bli ber, da gikk jeg istå, da måtte jeg ønske mig blind!

En dag var du borte. jeg minnes det sved så forunderlig inne bak vesten et sted, den kvelden du ikke kom hjem. — Der suste forbi mig i bil nettopp nu en Paula fra West—End. Det var ikke du, nei ikke a Paula — men hvem?

Den nye dressen

Det er ikke vår mer enn en gang om året. Det er ikke hvert år en kjøper sig dress! Han står foran speilet og klør sig i håret og trekker i jakken og maler på låret og ymter en tvil om at tøiet er tess.

For klæsjøder bør en behandle forsiktig og ikke gi skinn av man liker et plagg! Han syns den er dyr, og han vet ikke rigtig... Og egentlig er det jo ikke så viktig ... Men hele hans sinn har forlengst firt flagg!

Og endelig får han et avslag i prisen som nok er beregnet på prutningsmonn! Da smiler han hemmelig: Heldige grisen! — Og sier sakkyndig til ekspeditrisen: Jeg synes den heller bør pakkes inn sånn!

Og hjemme har moren og broren og faren beundrende kringsatt den blendende fyr! — Ja, snittet, sir moren, men kjenn på den varen! — Og slit den med heisa, men pass på å spare 'n, sir faren: for jamen er 'n temmelig dyr!

Så slentret han ut til den hardeste prøve, for nede i porten står en han har kjær ... Men piken hun flyver i fryd mot sin løve og gir ham et kyss han har trodd han må røve, og hvisker: — Så fryktelig fin som du er!

Den förklarade häxan

Lärde män har räknat ut att Blåkullafärderna
för vilika häxor dömdes till bålet, i själva verket
var drömmar under bolmörtsrus.
Säg ut att vittnet ljög,
att domarns blick var skum.
Vi vet att häxan flög
helt enkelt i sitt rum.

Thy står en sanning fast
högt över bålets glans.
Hon brändes för en kvast
som faktiskt inte fanns.

Kunskap har askans färg.
Vi vet att häxor dör.
Vet vi det blåa berg
som vi skall brännas för?

Stiger ur tidens ström
en häxas hemlighet:
Vår kvast är nog en dröm
men bålet verklighet.

Stig Dagerman 1952

kjære Hedvig Vi som leser og skriver poesi gleder seg over innlegg som ditt..

Og vi holder nå på. Vi som fra tid til annen gir ut dikt. Og tror at det er noen der ute som vil fortsette å lese oss.

Og nå går jo diskusjonen høyt om hvorvidt "den smale litteraturen" (hva nå enn det måtte være) vil overleve - i et stadig økende krav om fortjeneste for de store kulturforlagene. Eller rettere: bokhandlene. Diktsamlingene blir stadig vanskeligere å få auge på blant alle krimbøkene.

Poesiformidling.. I tillegg til boka er jeg glad i lydkutt med dikt. Og legger fra tid til annen ut slike - under bloggen min. Denne siste er i tillegg prisnominert (noe jeg selvsagt er glad for). Dere må gjerne stemme fram poesien (eller ei annen bok). Lydkuttet får dere ved å trykke på "den røde avspilleren" her:

www.litteraturnett.no

LYKKA

Det er med lykka som
med ville dyr i skogen:
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din når
du ikke lenger jager etter den.

Hans Børli

NÅR DAG DET VAKNAR
Når dag det vaknar på kvite vidder,
og sola ror seg or austerleid.
På ski eg skrid her, og mo aleine.
Og heilag ro over høgan hei.

Og fjell i vester vert tårn, portalar,
på kvite, strålande tempelhall.
Og mjell er snøen. Og foss er frosen
og prydd med blåblanke iskrystall.

Her stig mot blåne mitt snøfjells-Noreg
med stilla stor over solstrådd tind.
Og med meg ber eg, når all er dagen,
dei kvite vidder i hug og sinn.

(Johan Veka, frå Eg ser, eg minnest...)

Dette er et dikt vi analyserte på vgs., det er utrolig flott.

TROLLDOM av Kate Næss Når du kommer åpnes det lukkede rom og slipper sjøene inn. Med trolldom rører du veggen og forvandler dem til lysende hvelv. Når du blir får stjernene vegger av ild som synker stille i tidløs solnatt og slår rot i havets bunn. Når du går blafrer usynlig vind gjennom rommet. Veggene faller sammen og fuktige stjerner stiger og folder seg ut med flyktende vinger.

Ja, det er det! Men jeg er glad jeg fikk oppleve det uten å skulle analysere det! ;)

Nei, sjå snøen.
Han ligg kvit og fin på heile bøen.
Løynleg kom han, som på kattefot.
skjulte med si dun kvar rubb og rot.
Med du sov i natt,
med du sov.

Diktar ukjend (for meg iallefall).

Diktet lå på Ivar Aasen sin webside, Ivar Aasen-tunet, og er skrevet av Johan Einar Unger.

Nei, sjaa snøen

Nei, sjaa snøen!
Han ligg kvit og fin paa heile bøen.
Nuten fekk so blank ein silkehatt,
vèvd i skyi, fint paa kruna satt,
med du sov i natt,
med du sov.

Nei, sjaa snøen du,
kor han ligg paa kvar ein stein og stu!
Løynleg kom han som paa kattafot,
skìlte med sitt dun kvar rubb og rot,
med du sov i natt,
med du sov.

Nei, kor ljos han er,
endaa morgon-dìm han til meg ser!
No i gaar var jordi myrk og strid,
men i dag - kor ho vart ljos og blid,
med du sov i natt,
med du sov.

Enn sjaa skogen daa!
Klædd han er og prydeleg aa sjaa.
Tru tusund mil til «Austerland» dei fór
henta diadém og sylverflor,
med du sov i natt,
med du sov?

Bjørki - blyg ho stend,
med eit fagert slør som brur i grend;
kven hev sauma med ei hand so lett
millionar stjernor tett i tett,
med du sov i natt,
med du sov?

Lufti er so god og rein!
Kraft og helsebot for livsens mein!
Soli renn, drys gull paa skog og vang,
gjorde lang-reis hit med ljos i fang,
med du sov i natt,
med du sov.

Tru og bliv i Krist,
i det sanne vin-tre som den grøne kvist!
Stilt skal Herren ein gong alt um-snu,
myrker um til ljos og engle-bu,
med du sov i natt,
med du sov.

Helt utrolig hva du kan finne! Diktet er lest og arkivert for senere bruk. Prøvde å google på han, men det var lite jeg fant - noen salmer.

Så flott at du fann denne songen. Me song eit vers då eg gjekk i småskolen, men eg ser at læraren vår nok har blanda litt. Nå skal eg ta utskrift av rett utgave. Takk!!

Vakkert - og heilt nytt for meg!

Er inne på Haugesund Bibliotek og får opp:
Norsk songbok for skule, heim og lag av Olaus Alvestad
Skolens sangbok : med metodisk rettledning for undervisningen i sang og musikk av Mads Berg

Så interessant! Godt gjort!

Dette diktet likte jeg. Hadde vært fint om man visste hvem forfatteren er.

Det er eigentleg ein liten song eg lærte i småskolen for MANGE år sidan. Kanskje han sto i ei lesebok...

Fint dikt.
Det fikk meg til å til å tine litt opp i mitt heller kjølige forhold til kong vinter.
-Men bare litt ...

Ord over grind.

Du går fram til mi inste grind,
og eg går og fram til di.
Innafor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt der bor du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Haldis Moren Vesaas.

EIN LITEN KVIST.

Ein liten kvist med sylvrim på
står drøymande ein frostdag blå.
Å, var eg berre kvisten, eg,
med sylvrimkåpe over meg.
Ein vårdag vil han, kvisten, stå
med lette, grøne knoppar små.
Å, var eg berre kvisten då,
som unge knoppar spretter på.
Ein liten kvist, men tru du meg,
- han hyser krefter inni seg.

Torvald Tu.

Hvor har du funnet dette diktet? :)

Eg fann diktet på Twitter. Ein som kallar seg "Torvald Tu" skriv sitat frå Torvald Tu sine skrifter. Litt om gongen, så eg "samla saman" dette diktet. Biletet "Sylvrimkåpe" er så fint, tykkjer eg.

Takk. Hadde vært fint å vite hvor diktet stammer fra. For jeg likte diktet veldig godt.

Når det kjem til stykket, er det
så lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.

Olav H Hauge

Stopping by Woods on a Snowy Evening 

Whose woods these are I think I know. His house is in the village, though; He will not see me stopping here To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer To stop without a farmhouse near Between the woods and frozen lake The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake To ask if there is some mistake. The only other sound's the sweep Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark, and deep, But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep. 

Robert Frost 

Et dikt fra den bengalske nobelprisvinneren Rabindranath Tagores diktsamling "Gitanjali", sunget av Palbasha Siddique.

Her er oversettelsen fra Wikisource:

The same stream of life that runs through my veins night and day runs through the world and dances in rhythmic measures.

It is the same life that shoots in joy through the dust of the earth in numberless blades of grass and breaks into tumultuous waves of leaves and flowers.

It is the same life that is rocked in the ocean-cradle of birth and of death, in ebb and in flow.

I feel my limbs are made glorious by the touch of this world of life. And my pride is from the life-throb of ages dancing in my

PS: Introduksjonen til "Gitanjali er skrevet av en annen fantastisk dikter: W B Yeats og jeg vil tro at de fleste her har vært borti dette diktet her før (?):

Had I the heavens’ embroidered cloths,

Enwrought with golden and silver light,

The blue and the dim and the dark cloths

Of night and light and the half light,

I would spread the cloths under your feet:

But I, being poor, have only my dreams;

I have spread my dreams under your feet;

Tread softly because you tread on my dreams.

Dette er nok for denne gangen. :)

Noen få strofer fra den persiske dikteren Omar Khayyams Rubaiyat)

The bird of life is singing on the bough

His two eternal notes of "I and Thou"--

O! hearken well, for soon the song sings through,

And, would we hear it, we must hear it now.

The bird of life is singing in the sun,

Short is his song, nor only just begun,--

A call, a trill, a rapture, then--so soon!--

A silence, and the song is done--is done.

Yea! what is man that deems himself divine?

Man is a flagon, and his soul the wine;

Man is a reed, his soul the sound therein;

Man is a lantern, and his soul the shine.

Would you be happy! hearken, then, the way:

Heed not To-morrow, heed not Yesterday;

The magic words of life are Here and Now--

O fools, that after some to-morrow stray!

Were I a Sultan, say what greater bliss

Were mine to summon to my side than this,--

Dear gleaming face, far brighter than the moon!

O Love! and this immortalizing kiss.

To all of us the thought of heaven is dear--

Why not be sure of it and make it here?

No doubt there is a heaven yonder too,

But 'tis so far away--and you are near.

Et Godt Nyttår til deg Hedvig!

Jeg fant et dikt på nettet nylig, som har mye å lære meg, og jeg fikk lyst til å dele med dere:

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid fra diktsamlingen Robinson (1981)

Han Kolbein Falkeid får sagt det. Jeg ser han sånn av og til når jeg er innom Libris bokhandel i Haugesund.

Ja, jeg synes diktet er ett av de bedre jeg har lest, virkelig.

Dette diktet har jeg ikke lest før. Har ikke lest ut Diktsamlingen enda heller. Er ikke kommet så langt enda. Har ikke snakket med Kolbein Falkeid enda, når han kommer så treder han avgårde så målbevisst mot trappen opp til administrasjonen.

Jeg liker diktet Kirsten og hvem, hva, hvor er uinteressant. "No offense".

hehe liker den no-nonsens! I hvilken diktsamling er den fra?

Diktet skal stå i diktsamlingen "Robinson" fra 1981, men siden jeg ikke har den i hende, må jeg stole på internett.

Takk for svar.

Kloke ord! Før eller siden kommer tiden da vi må betale.

Ja, ikke sant. Og vi som har barn og barnebarn bør gå foran som gode eksempler. I min barndom skulle livet være rosenrødt, sent skjønte jeg at det var veldig feil.

Min datter får kanskje høre litt for mye av det motsatte, men når barnebarna kommer så retter det seg nok opp.

Vi gjør våre etterkommere en bjørnetjeneste ved å ikke påpeke livets realiteter.

Det kan til tider være vanskelig å synliggjøre at det finnes en bakside i "verdens beste land". Mine døtre er så voksne at de nok har fått med seg at det ikke alltid går å surfe seg igjennom på den høyeste bølgen. Barnebarna - 9, 6, 3 år prøver jeg å lære empati, og at universet ikke er til bare for dem, men at det er viktig å vise omtanke for alt som lever.

DET SNØR

Det snør
i mine grove hender.
Et svimlende kort sekund
står fnuggene levende
på huden - jeg ser
deres uendelige skjøre
rosettmønstre, et himmelpust
av urørt renhet -
da bryter de sammen
for blodvarmen i meg
og renner i dråper av skittent vatn
over de kvaesvarte håndflatene.

Hans Børli

Hvilken samling kommer dette diktet fra?

Diktet står i HANS BØRLI SAMLEDE DIKT (Aschehoug)
450 sider med nydelege dikt.
Etterord av Tom Christophersen.

Har nå vært på Cdon.no og bestilt; De best dikt av Hans Børli.

Sitter her og leser Vilhelm Krag's utvalgte dikt og prosa i boka "Stevnemøte". Her er et jeg har lyst til å dele med dere.

Til en ven

Du siger, at glemselen gror paa din vei;
men, græmmer det dig?
En yngling kan drømme og digte og sligt.
En mand har at gjøre sin manddoms pligt.
En mand skal pløie sin evnes jord,
saa det blomstrer og gror;-
uden takkens ord.

Men saadde du bare et frugtbart frø,
kan du rolig dø.
Hvad gjør det, om verden dit livsværk glemmer
engang, naar din grav barmhjertlig gjemmer.
Hva gjælder vel minde i skrift og i ord,
naar bare det gror
i dit plogjerns spor?

For en fantastisk samling dere har laget her! Jeg vil gjerne dele dette diktet av Mary Oliver.

In Blackwater Woods

Look, the trees are turning their own bodies into pillars

of light, are giving off the rich fragrance of cinnamon and fulfillment,

the long tapers of cattails are bursting and floating away over the blue shoulders

of the ponds, and every pond, no matter what its name is, is

nameless now. Every year everything I have ever learned

in my lifetime leads back to this: the fires and the black river of loss whose other side

is salvation, whose meaning none of us will ever know. To live in this world

you must be able to do three things: to love what is mortal; to hold it

against your bones knowing your own life depends on it; and, when the time comes to let it go, to let it go.

ALT GÅR SOM DET SKAL

Alt går som det skal.
vi ser det bare ikke
før dråper av
evighet har falt.

Alt går som det skal.
vi kan se det der fremme
hvor tid møter tid
og alt er som det skal.

(grk, 2011)

Inger Christensen er ikke sitert her enda, så for de som ikke kjenner til Alfabet, anbefales den sterkt. Dette er iallfall åpningen på boken, som kan (og kanskje bør?) leses som ett langt dikt, men kan også deles opp i mindre.

abrikostræerne findes, abrikostræerne findes

bregnerne findes; og brombær, brombær og brom findes; og brinten, brinten

cikaderne findes; cikorie, chrom og citrontræer findes; cikaderne findes; cikaderne, ceder, cypres, cerebellum

duerne findes; drømmerne, dukkerne dræberne findes; duerne, duerne; dis, dioxin og dagene; dagene findes; dagene døden; og digtene findes; digtene, dagene, døden

efteråret findes; eftersmagen og eftertanken findes; og enrummet findes; englene, enkerne og elgsdyret findes, enkelthederne findes, erindringen, erindringens lys; og efterlyset findes, egetræet og elmetræet findes, og enebærbusken, ensheden, ensomheden findes, og edderfuglen og edderkoppen findes, og eddiken findes, og eftertiden, eftertiden

[...]

juninatten findes, juninatten findes, himlen omsider som løftet til himmelske højder og samtidig sænket så ømt som når drømme kan ses før de drømmes; et rum som besvimet, som mættet med hvidhed, en timeløs kime av dug og insekt, og ingen i denne flyvende sommer, ingen begriper at efteråret findes, eftersmagen og eftertanken findes, kun disse rastløse ultralydes svimlende rækker findes og flagermusens jadeøre vendt mot den tikkende dis; aldrig var jordklodens hældning så dejlig, aldri de zinkhvide nætter så hvide, så vergeløst opløste, mildt ioniserede hvide, og aldri usynlighedsgrænsen så nesten berørt; juni, juni, dine jakobsstiger findes, dine sovende kræ og deres søvndrømme

ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig - her

i denne vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at menneskene på veiene

kan skimte lys i dine bebodde øyne.

Hans Børli

SEPTEMBER

September -
dager klare som fugleøyne, myrer
hvor tranebæra dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik i stillheten.
Alt er fred og fredløshet;
det ligger en marsjordre forseglet
under treets krøklete røtter
djupt i bergrevner og raumold.
Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda,
da renner øyenhulene dine fulle
av blå-blått ved himmelrendene: En vill lengsel
stryker stille gjennom din indre ødemark
lik skyggen av langsomme vingeslag.

Hans Børli

Jeg abonnerer på E-diktet og dette diktet fikk jeg på mail idag.

MINNE

Det haster
for slutten har startet
Fra et sted der framme
ruser den mot oss

Når møtet er hevet
skal det stå i protokollen
at det var jeg som bredte over rosene
og satte lemmer foran vinduene

Forfatter: Per Jonassen

Dette diktet passer jo godt på dette forumet:

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn, og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

Andrè Bjerke

Det var et flott dikt! Takk for at du la ut dette, det gjorde denne mørke høstdagen litt lysere. Jeg må vist lese mer Andrè Bjerke!!

August

August er det mykeste myke jeg kjenner,

denne skjelvende streng mellom sommer og høst,

denne dugg av avskjed i mine hender.
>

Dette hemmelige milde inn over jorden,

denne lyende stilhet:

Tal Herre, tal!

dette lyset som hviler

på modningens høyde,

dveler

og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær

er som skygger i skyggen.

Denne etterårsfred over sted og forstand.

Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,

og en kveld i august var den første

besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:

August er det mykeste myke jeg kjenner,

myk som sorg og som kjærlighet.

       Einar Skjæraaasen

Hvorfor rosen

Hvorfor akkurat rosen velges
til bilde på kjærligheten, det ser vi
når rosen åpner seg, ja, ruser seg
i sitt bilde av morgengryet

Men det er i dette øyeblikk
rosen begynner å visne... Glødende
i sitt begjær etter å favne soloppgangen
suges den inn i solnedgangen

der den til slutt
krøller seg sammen omkring seg selv
I en hunger hvis eneste føde
er dens egen sult

Stein Mehren

1. Sigbjørn Heie: Dikt i utval. Samlaget, 1997

2. W.B. Yeats: The Lake Isle of Innisfree

I will arise and go now, and go to Innisfree, And a small cabin build there, of clay and wattles made: Nine bean-rows will I have there, a hive for the honey-bee; And live alone in the bee-loud glade.

And I shall have some peace there, for peace comes dropping slow, Dropping from the veils of the morning to where the cricket sings; There midnight's all a glimmer, and noon a purple glow, And evening full of the linnet's wings.

I will arise and go now, for always night and day I hear lake water lapping with low sounds by the shore; While I stand on the roadway, or on the pavements grey, I hear it in the deep heart's core.

Vi er mange titusenar som dei siste dagane har sunge Nordahl Griegs "Til ungdommen". Biskop Kvarme siterte frå Griegs "17. mai 1940": "Vi er så få her i landet, / hver falden er bror og venn." Lat meg òg få minne om det kanskje aller, aller viktigaste, frå "Den menneskelige natur":

Fortvilelsen kan være bunnløs,
så hvorfor kan ikke håpet?

Og det var dette innlegget til Kjell som fikk meg til å lete etter Cora Sandels sitat om håpet - håpet som en nøysommelig og uutryddelig plante, lik det gule lavet på steinen (se tråd under Om bokelskere).

DE SMÅ GLEDER

Smaken av heimebakt rugbrød
med duftende sprø skorpe,
nykjernet smør, saltdugget
med klipt graslauk i
tidlig en sommermorgen
når skyggen av lauv
famler over voksduken på kjøkkenbordet -

selv om du ikke hadde opplevd mer...

(Hans Børli)

Fjortande juli i dag - da passar det med fyrste verset av "La Marseillaise" av Rouget de Lisle från 1792, tre åtter etter stormen på La Bastille ...

Allons, enfants de la patrie,
le jour de gloire est arrivé !
Contre nous de la tyrannie
l'étandard sanglant est levé,
Entendez-vous, dans ces campagnes,
mugir ces féroces soldats ?
Ils viennent jusque dans nos bras
égorger nos fils, nos compagnes.

Aux armes, citoyens !
Formez vos bataiilons !
Marchons ! Marchons !
Qu'un sang impur
abreuve nos sillons!

Mange gode bidrag her, spesielt av André Bjerke, som er en av mine favoritter. Av andre vil jeg nevne Jan Erik Vold, Edgar Allan Poe, Edith Södergran og Herman Wildenvey. Arnulf Øverland har noen utrolig gode dikt (les "Deilig er den himmel blå", den er for lang for å legge ut her), men mye som ikke er fullt så bra.

Vil legge ut et av Edith Södergran som hun skrev som sekstenåring(!):

Glädjen är en fjäril Som fladdrar lågt över marken, Men sorgen är en fågel Med stora, starka, svarta vingar, Den bära en högt över livet, Som flyter nere i solljus och grönska. Sorgens fågel flyger högt, Dit där smärtans änglar hålla vakt Över dödens läger

Kjenner du ordninga med vekas e-dikt?

Var ikke kjent med dette.
Har nå lest om det, samt meldt meg på :)

Takk for tipset :)

DET TORNEDE TRE

Ynder du treet, da må du ei hade
Den vasse torn mellom blomster og blade;
Da treet var ungt med den blødeste hud
Ble den et stanset forkommet skud:
En torn er en kvist, der har taget skade.

Tenk, hva et spirende liv må lide,
Hvor mørket ruger og tåkene skride!
Ja, se deg om på den fattige plett,
Hvor treet led og ble tornekledt,
Og bar dog blomster, duftende, blide.

Blant all den glede en vår utfolder,
Er tornen et savn, som planten beholder,
Den siger i vekstenes stumme sprog:
"Jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog
En større smerte enn jeg forvolder.

Johan Sebastian Welhaven

Dette er mitt absolutte favorittdikt! Det er så sårt og forklarer så godt hvorfor enkelte mennesker reagerer og oppfører seg som de gjør. Tenker ofte på dette diktet i vanskelige situasjoner med mine ungdomsskoleelever..

Jeg liker også dette diktet veldig godt, ikke bare fordi det er en fin stemning i det, men fordi psykologer hevder at det er noe i det at mennesker som har gått igjennom noe vondt ofte lar andre gå igjennom akkurat det samme. Jeg stopper også ofte og tenker på dette når jeg ser mennesker gjøre andre vondt, tar meg i å lure på hva som ligger bak. Noen mennesker er jo psykopater, men ofte vil man vel finne en forklaring i vedkommendes bakgrunn.

Alt går over, ikke gi deg!
Kanskje følger du en sti hvor gledene vil fri deg
fra den sorg du lever i.
Hverken sorger eller gleder
er i ro med seg og sitt;
de blir båret alle steder
på de vinger Gud har gitt.

Jevgenij Baratynskij

Det var et fint dikt, Solveig.

Takk! Jeg tror det er en del av et større dikt, men jeg finne det ikke hverken på norsk, engelsk, eller de andre skandinaviske språkene. Jeg tror jeg har funnet det på russisk, er ikke helt sikker, men jeg lar uansett være å publisere det.

Geir Kjetsaa har oversatt og skrevet doktoravhandling på livet og diktningen til Jevgenij Baratynskij.

Diktsamlingen "Stjernen" ble utgitt på Solum forlag i 1977, og er i det minste å få tak i på bibliotek.

Men om diktet står der, er en annen sak.

Det er mulig at det utdraget stammer fra den oversettelsen du nevner. Jeg husker ikke hvor jeg har fått disse linjene fra, men har skrevet dem ned i en bok med sitatet, så de har sikkert stått i en bok jeg har lest en gang. Det er jo mulig at oversetteren da har brukt en ferdig oversettelse av diktet, og i så fall står det sikkert i boken. Men når jeg ikke husker hvilken bok det er så blir det ikke så lett å finne, er ikke sikkert at jeg har den engang, jeg kan ha lånt den.

Det hadde jo latt seg sjekke om du finner diktet i diktsamlingen Stjernen.

Geir Kjetsaas doktoravhandling er kanskje noe mer utilgjengelig. Men det er utrolig hva man kan finne på nettet.

Får vel i så fall begynne med diktsamlingen, tenker jeg. Jeg vet ikke hvordan det er å få tak i en doktoravhandling fra så langt tilbake, men det er jo en offentlig handling, så det burde være mulig å oppdrive på et eller annet vis. Universitetsbiblioteket kanskje, flere steder i utlandet skal i alle fall alle doktoravhandlinger være tilgjengelig på den måten.

Jeg vil ellers tro at vedkommende institutt ved nåværende Humanistisk fakultet (tidl. HF-fakultetet) på Blindern (hvis det var ved UiO Kjetsaa disputerte, da) har doktoravhandlingen i sitt bibliotek, evt. at den er tilgjengelig på fakultetsbiblioteket. Men uansett må du nok troppe opp på Blindern og lese den in situ. Vil jeg tippe.

Nå for tiden gis mange avhandlinger ut som bøker, og skal dermed finnes til utlån på biblioteket ved det aktuelle universitetet, jeg har selv lest et par sånne. De gis jo ut i lite opplag, og er ofte vanskelige å få tak i i bokhandlere, siden de ikke distribueres som for eksempel romaner, men det går jo an å bestille dem på biblioteket.

Jeg dog idé om at så ikke er tilfelle med eldre avhandlinger, i alle fall ikke ved universitetet jeg studerte. Der kunne man bestille dem frem ved det sentrale biblioteket ved universitetet, eventuelt gå rett til forfatter, og noen få fantes på nettet, i databaser kun åpne for studenter og ansatte. Hvordan det gjøres her i Norge aner jeg ikke, men forhåpentligvis er det ikke vanskeligere.

Jeg husker i alle fall at på kunsthistorie (som jeg tok ved UiO) hadde vi mulighet til å lese gamle hovedfagsoppgaver, de stod i en hylle sammen med andre bøker som var "på utplassering" fra UB sentralt. Det var i det minste samme fakultet som russisk/slavisk - men det trenger jo overhodet ikke bety at to institutter ved samme fakultet har samme praksis!

Vi kunne bestille frem gamle hovedfags-/masteroppgaver, de sto i fakultetsbibliotekets arkiv, eller kontakte forfatter om vi ville lese hjemme, de nyere finnes i åpne databaser på nettet, det gjeller kandidat-/bacheloroppgaver også. Avhandlingene ble altså håndtert litt annerledes. Jeg studerte ikke i Norge, så jeg føler meg av og til lett hemmet, som ikke vet hvordan en del sånn praktiske ting løses her.

Diktsamlingen er en god start. Jeg googla en linje i verset, og fikk opp en blogg hvor akkurat det verset du resiterte sto.

Det forteller meg at du sannsynligvis finner det i den oversatte diktsamlingen.

Sannsynligvis, eller så har personen som har skrevet bloggen lest samme bok som meg.

Siden jeg har så sære interesser, så er det mulig jeg forsøker å lete opp doktoravhandlingen etterhvert også, men det får bli en annen gang, tror jeg.

Tenk så kjedelig det hadde vært, hvis alle hadde likt de samme tingene. Heller sær, enn ordinær. Det rimte.

Heller sær enn ordinær.

Tror det der må bli mitt nye motto, gretemor. Kan jeg få låne det av deg, tror du? Sånn iblant, i alle fall? ;-D

Lån i vei. Du kan bytte på litt med Solveig.

Jeg skulle til å si at du burde begynne å dikte du også, men så kom jeg på at det gjør du jo allerede:)

Bare litt av og til.

Det er uansett mer enn meg.

THE LAND OF FEAR

I´m living in the land of fear,
my visions blind and black.
There are no love and pleasure here,
the old thoughts are coming back.

I know them, every one is clear,
still forgetting all the time,
to welcome every pain with care,
so they disappear and die.

(grk,1998)

MOR!

Mor! - det navn skal aldri glemmes
-hvor vi enn i verden går.
Mor! - det navn skal aldri gjemmes
- større skatt du aldri får.

Mor! - din hånd strøk alltid varlig,
-blikket ditt var alltid trygt.
når du trodde det var farlig
-jaget du all angst og frykt.

Mor! - du lærte oss små sanger,
- og du lærte oss å be,
fortalte eventyr så mange,
-og du lærte oss å le.

Mor! - det navn skal alltid skinne
-fagrest over alt på jord.
Rik og glad er hver en kvinne
-som kan bære navnet - Mor!

EN VENN

En venn er en som kommer
når alle andre går.
En venn blir ei din dommer,
men hjelp hos ham du får.

En venn er en som deler
med deg sitt siste brød.
En venn er en som heler
ditt sår fra krigens nød.

En venn er en som kjærlig
fra fall vil reise deg.
En venn er en som ærlig
deg viser sannhets vei.

Ukjent (1942)

Jeg har nettopp hørt en opplesning av Ibsens Terje Vigen på Ordflyt. Rørende, dramatisk og flott synes jeg! :)
Det har festet seg hos meg siden første gangs bekjentskap på barneskolen. Husker jeg lærte meg noen vers utenat den gang da, muligens inspirert av min far som kunne resitere en del?

Finnes bl.a. her på nettet, sammen med illustrasjoner av Christian Krogh.

Terje Vigen er fantastisk :) Elsker dette diktet av Ibsen. Skulle gjerne hørt det opplest slik som du.

Har vokst opp med en far som kunne hele diktet på rams og titt og ofte fremførte noen av versene. Leser det ofte :)

Takk for linken til Terje Vigen på nettet. Dette diktet har jeg ikke lest siden jeg var en ungdom. Hadde en stor del av min barndom i dette sørlandske paradiset, og kunne mange av versene i TV utenatt, men ikke nå lenger. Hestenæs-øy heter i dag Hesnesøy(ene,)Imenessalen ligger innenfor byen Grimstad, og undervannsskjærene Gjæslingene ligger ikke østenfor Homborg-sund/Homborsund , men vestenfor. En liten kunsnerisk geografisk frihet fra Henrik Ibsen der. Fin opptakt til årets ferie i ly av Gjæslingene.

"Noen vers"? Ei av tantene mine, f. i 1916, kunne alle. Og dette lærte ho på folkeskolen (men sjølv kan eg berre dei tre fyrste - burde ta eit krafttak der).

Om jeg hadde hatt en hatt, så hadde jeg tatt den av nå og bøyd meg i støvet. ;)

Vi måtte pugge salmevers istedet, vi. Hadde en klasseforstander som var av den gamle skolen. Ikke noe vondt om vår salmetradisjon, men... jeg hadde gladelig byttet dem ut med Terje Vigen istedet.

Du store - du er da mye yngre enn meg, Tone, og likevel salmevers? Det var nok lærerens alder som var utslagsgivende der, ja. Vi hadde en ung lærer, og jeg kan ikke huske at vi pugget noe som helst med henne - uten at jeg forsåvidt synes at det taler til hennes fordel. (Nei, vent: vi pugget jo regneregler, vi. Med førnevnte lærer. "Mannen i månen kan smile og le; ringen rundt hodet er pi ganger d." Sånne ting. Og takket være slike regler, kan jeg noen få matematiske grunnprinsipper. Ære være puggeskolen, er jeg tilbøyelig til å si...)

Hehe, ja, det var nok det som var utslagsgivende. Nå husker jeg ikke hvor gammel han var - og gjennom mine barneøyne så han jo uansett eldgammel ut - men han var grå, furet og værbitt, og på ingen måter spesielt moderne i sin undervisningsstil. ;)

Jeg kan ikke huske vi pugget regneregler, men husker andre små regler som hadde med norskfaget å gjøre. "I og Y de er så kry, de vil ingen J foran seg se" og lignende. Og så pugget vi juleevangeliet i KRL (som det het "i min tid").

Vi lærte "I og Y, er så kry - kommer en J så må de fly" ;-) - men lærdommen var jo den samme. OK - så pugget vi visst litt i norsktimene også. Men ikke i noen "litterær sammenheng". (Jeg kan også endel av min mors innpuggede skriveregler: "D i brand men ikke i brenne, D i både sende og tende" - for eksempel. Ikke alle geniale huskeregler tåler tidens tann like godt...)

... Rodde jeg avsporingen fra trådstarten inn igjen nå, montro? Jeg mener, om ikke direkte klassisk poesi, så rimte i det minste den regneregelen? ;-P

Jeg drister meg til å tippe at tanta til KjellG sikkert pugga salmevers også. Flere enn vi gjorde, sannsynligvis.

Joda, jeg mente det ikke som at hun fikk pugge dikt istedet for salmevers, den leksa måtte vel alle gjennom før i tiden vil jeg tro. Men jeg tenkte mer på meg selv. Har ikke møtt på mange som var nødt til å pugge en god del salmevers på barneskolen på 1990-tallet.... Og dikt er for meg mer matnyttig/morsomt/interessant om man først skal pugge noe, enn salmer jeg aldri synger.

Jeg kan ikke noen. Kanskje jeg burde skjemmes?:)

Hva er flott med poesi? For meg er poesi en dualistisk sannhet: enten liker jeg det eller så liker jeg det ikke. Det gjør ikke poesi til en enkel affære, men det gjør heller ikke poesi til en "tja"-opplevelse. Slik kan dikt være i en kontinuerlig forhandlingsprosess opp igjennom årene. Men gamle dikt visner ikke. Slik blir databasen kumulativ, hvilket gjør livet til en vakker reise så lenge man bærer poesien med seg.

Av favoritter så står nok Wessel, Wildenvey og Vold generelt høyt. Humor og underfundighet i dikt er vittige ledsagere i lystige lag. Tor Jonsson treffer melankolien, og Olaf Bulls metope står som et dikt jeg respekterer, forøvrig mot alle odds etter 4 timer "tvunget" diktanalyse på videregående.

Et av mine favorittdikt er Wildenveys I Tanker:

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister seg lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
"Barn," si'r presten, "se, presten ber,
og du forstyrrer hans bønn".

"Jeg var på vei til min elskede, jeg"
si'r piken med senkte blikke.
"Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, - at du så meg."

Min bestefar var forøvrig av den gamle skolen som foretrakk sosiale lag uten fysisk aktivitet. Han kunne deklamere dikt til venstre og høyre i tide og i utide. Wessels dikt til Det norske Selskabs hushjelp Karen Bach minner meg i hvert fall alltid om ham:

Du lille vakre Karen Bach!
For hvert et mødigt Sting, du stak
Paa en mig høist nødvendig Frak,
Som sprak,
Tak!
P.S. Lyksaligt nyt Aar!

"I tanker" av Herman Wildenvey er virkelig nydelig, og jeg har hatt det skrevet ned i liten bok i fryktelig mange år. Du sa det så fint: gamle dikt visner ikke.

Om dikt som betyr noe spesielt for meg har jeg sagt mye om i denne tråden tidligere. Og jeg tror også jeg har lagt inn dikt av Tove Ditlevsen. Akkurat nå leser jeg hennes bok Gift og da er det litt gøy å se at hun har lagt inn strofer fra flere av diktene sine i denne fortellingen. Ikke som oppramsing, men som en del av historien og her får vi innblikk i hvordan noen av diktene oppstod. Mitt yndlingsdikt av henne: "De evige tre" fikk jeg også en forklaring på:-)

Det er to menn i verden, som
bestandig krysser min vej.
Den ene er ham, jeg elsker,
den andre elsker meg.

Den ene er i en natlig drøm,
som bor i mitt mørke sind.
Den andre står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig inn.