Bokelskere.no

Å, du uhellige vampyr hvor det irriterer meg at alle, absolutt alle nyskapte vampyrheltinner, skal være så utrolig mektige og sterke. Så utrolig dyktige at de nesten greier å overvinne flere hundre år gamle, høyerestående vampyrer fra dag 1. Denne bokas heltinne intet unntak (nei, jeg regner ikke dette som noen stor spoiler, hun forteller det selv på side 1 at hun er en av de aller beste).

Kjedeliiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiig.

Sånn, nå har jeg fått ut litt frustrasjon. Og skal lese ferdig boka og komme tilbake med litt mer positive ord (og noen flere negative) senere.

Ja, for hvem liker vel helter og heltinner som kan og er best i alt? Det er fryktelig irriterende og våsete å lese om. Selv om de er vampyrer.

Ikke sant? Det er tåpelig når man møter en flere hundre år gammel herskervampyr, som dermed har hatt årevis på å "vokse" og utvikle kreftene sine o.l., og likevel så lett som bare det blir overvunnet eller drept av noen lusne dager/måneder/år gammel "babyvampyr". Eller såvidt blir det, alt ettersom. Hele vitsen med de kreftene slike eldgamle vampyrer visstnok har, og respekten for dem mtp. at de har holdt seg så lenge i live, faller jo på steingrunn når jyplinger som ikke er tørre bak ørene engang er (nesten) like gode.

Jeg har dessverre lest så utrolig mange eksempler på dette, og da faller alt som heter spenning og usikkerhetsmomenter bort for min del. Blæh, kjedelig. Jeg vil at heltinnen skal få grisebank nå og da, og ikke være superfantastisk, spesielt ikke fra første stund. Og gjerne være avhengig av hjelp fra venner og allierte, gjerne være litt taktisk og ikke mestre alt selv så lett som bare det bare fordi hun er så overlegent god.

Verste eksempelet som jeg kommer på i farten må være en vampyrheltinne som drepte 6-7-8 eldre vampyrer samtidig (såklart var ikke dette noe problem, neida). Forfatteren prøvde å gni inn hvor sliten, deppa og trøtt hun var på forhånd, og hvor vanskelig dette dermed burde være for henne, huttetu, DETTE KAN JO ALDRI GÅ BRA?!?... Men jo da, vips, der vant hun igjen, gitt. Og fikk nesten ikke en skramme engang.

Huff ja, slike personligheter er kjempeslitsomme. Vampyrer og andre heltinner som tror at det er så kjempevanskelig, men så trenger hun ikke å anstrenge seg likevel for å vinne kampen mot det onde.

Mye bedre om heltinner får seg en real knekk og må nesten lappes sammen og psyke seg opp for å komme seg gjennom neste utfordring. Ikke på grunn av at det er mer menneskelig, men realistisk og noe å kjenne til. Og om man taper en kamp, gjør det heller ikke noe.

Jeg likte Angel i serien Buffy the vampire slayer godt for at selv om han skulle være sterk, så søkte han hjelp hos både Buffy og vennene hennes. Søkte om råd og trøst. Og viste hva han kunne mestre og ikke. Det er slike vampyrer, helter og heltinner jeg vil gjerne lese om. Personer som er sårbare, men som kan reise seg opp igjen uten å overdrive.

Likte så godt den serien med "Angel" jeg. Dyktige tekstforfattere og herlige skuespillere.

Buffy the vampire slayer var mye bedre. Originalserien til Angel:)