Bokelskere.no

Oj - dét er jeg ikke enig i, altså - at engelsken er så mye "rikere" enn norsk! (Det er slik jeg forstår deg, selv om du bruker litt andre ord.) Det der er en seiglivet myte - det at "norsk er et fattig språk" sammenlignet med engelsk. Tenk over det: der er masse vi kan uttrykke veldig presist med få ord på norsk, som du må være veldig omstendelig for å prøve å gjenskape på engelsk. Og kanskje uten å treffe helt samme betydningen og assosiasjonsmulighetene som på norsk. Å uttrykke "peiskos", for eksempel? eller at noe er "hyggelig"? (nei - cozy rommer ikke akkurat det samme...) Det er vel heller slik at alle språk har vokabular til å uttrykke det "de innfødte" trenger (her parafraserer jeg Atle Næss i boken "Et hav av språk" (kjempefin bok av Atle og Silje Næss - anbefales), tror jeg) - og hvis språket mangler ord og begreper for noe "nytt å snakke om" - ja, så utvikles språket og det skapes nye ord og uttrykk.

Hei, det ble en hel liten tirade, skulle man sett. Ellers er jeg fullstendig på linje med deg når det gjelder å lese engelsk-språklige bøker på originalspråket - all ære til dyktige oversettere, men har jeg muligheten, vil jeg heller lese originalen enn en gjenfortelling. Så der er vi enige, ikke sant? ;-)

Jeg er helt enig med deg i t norsk på ingen måte er et fattig språk - og det finnes mennesker som teller antall ord (det kalles også forskning;-) for å sjekke ordforråd der det viser seg at enkelte norske forfattere, som f.eks. Hamsun demonstrerer et stort ordforråd - på linje med engelskspråklige forfattere.

Nå må det likevel sies at engelsk er et av de virkelig ordrike språkene, fordi det er dannet av flere språk - som keltisk, germansk, skandinavisk og ikke minst fransk. Fransk kom nærmest inn som et ektra språk etter slaget ved Hastings der Vilhelm eroberen ble Englands nye konge. Fransk ble embetspråket og engelsk det folkelige, noe som henger igjen i dag. De fleste ord med 2 stavelser og mer er opprinnelig franske og bidrar til store mengder dobbelt språk, f.eks start - begin - commence, dare - challenge, tired - fatigued, fast - rapid, talk - communicate, osv. Dette brer jo om seg i stadig flere språk i og med at vi tar engelsk inn i våre egne språk, men for engelsk skjedde altså dette for 1000 år siden og er i så måte mer innarbeidet i språket enn som fremmedord.

Så når alt kommer til alt tror jeg nok at engelsk er mer ordrikt enn norsk, men så er også engelsk mer ordrikt enn de fleste andre språk. Så er det opp til hver enkelt om de ønsker å lese oversettelsen eller originalen - jeg hører nok med til den sistnevnte gruppen.

Jeg er enig med deg - lingua :) - i at det er en utbredt oppfatning at det engelske språket er rikere enn det norske. Vel, vel engelsk er et verdensspråk og i så måte er norsk en liten "dialekt" for spesielt utvalgte. Etter min oppfatning har en gjennomsnittsbruker med engelsk som morsmål - ikke et større ordforråd i engelsk - enn det gjennomsnittsnordmannen med norsk som morsmål har i norsk. M.a.o. det virker ikke særlig smart med "telling" av ord for å finne rikdom i språket - enten det er norsk eller engelsk.
Til syvende og sist er det forfatterens evne til å anvende sitt eget språk som redskap - som vil avgjøre om en bok blir en "sjelesettende" leseopplevelse eller ikke.

Tiltredes. :-)

Du har min fulle støtte, annelingua!
Norsk er et rikt og frodig språk - når vi bare evner å ta det i bruk i sin fulle bredde. Hverdagsspråket blir lett litt forflatet; og vips hopper vi på myten om at norsk er fattig på presise ord og uttrykk.

En digresjon, i utlandet har jeg flere ganger opplevd at folk som ikke snakker norsk, har rost vårt muntlige språk, rymten og sangen i det, omtalt det som poetisk. Det har overrasket meg!

Har du sett den der svenske serien om svenske dialekter? Den fulgte jeg med stor interesse - og fra den lærte jeg blant annet at svenskene kan si "en deprimert nordmann" og le høyt og hjertelig - fordi de synes at vi høres så glade ut bestandig, så det er liksom absurd at vi skal kunne være deppa... Årsaken er naturligvis at nordmenn går opp i setningsmelodien på slutten av alle setninger - mens de fleste svenske dialekter går ned mot slutten av setningene. (Unntaket er f.eks. göteborgaren - han går også opp på slutten. Og derfor synes andre svensker at folk fra Gøteborg også høres gladere ut enn andre svensker... (årsak til denne forskjellen, ifølge dialekt-programserien: språkhistorisk forbindelse, Västgötaland var jo norsk lenge, helt til - tja, var det på 1600-tallet?????) Så ja - der spant jeg videre på digresjonen din; mer skal det ikke til for å gi meg vann på mølla.

Språk er gøy, dét er det i alle fall ingen tvil om! (Jo, det er det sikkert - men ikke for oss, da, vel?)

Ad "Norsk er et fattig språk"-påstanden/myten: mener at Helene Uri i en av sine språkbøker imøtegår den påstanden rett og slett med statistiske data, der hun sammenligner ordtilfanget i engelsk og norsk. Husker ikke hvor den boken har gjort av seg, ellers skulle jeg saktens slått opp... Også en bra bok om språk, for øvrig: en liten orange en. .... Ja: Hva er språk heter den rett og slett - og den var visst ikke så orange som jeg husket den...

:-)

Tusen takk for ditt utfyllende svar.
Nei, jeg har dessverre ikke sett serien du referer til. Og ja - språk er artig!
Skal prøve å komme tilbake til saken, men nå må jeg ta kvelden :-)

For å følge din digresjon, så har jeg hørt utlendinger si det samme. De sider det låter så syngende og vakkert, nesten som italiensk og det har jeg vanskelig for å forstå, men jeg må jo bare tro dem. Svenskene synes forøvrig norsk er det morsomste språket de kan tanke seg, fordi vi går opp på slutten av en stening, de sier det er umulig å være i dårlig humør når noen snakker norsk.

Haha - jeg så ikke ditt innlegg før jeg hadde postet mitt svar til Lillevi - og dermed serverer jeg så å si nøyaktig den samme historien om svensker og setningsmelodier som deg. Ser skrekkelig dumt ut - men du var først! Har du også sett "Svenske dialektmysterier" på svt, forresten? (Joda, jeg skjønner at det går an å få med seg ting uten å være tv-slave...) :-D

Det gjør vel ingenting, ditt innlegg er jo mer utfyllende enn mitt i alle fall. Jeg har sett noen episoder av "Svenske dialektmysterier", er dårlig på å følge med serier, men jeg har fått med meg den episoden du nevner.

Kan også tillegge at mange svenske komikere kommer fra områder hvor de bruker dialekter som går opp på slutten av setninger. Det kan være fordi de spiller mye på nettopp dialekten og kanskje ikke behøver å tenke så mye innhold, folk ler jo uansett når de åpner munnen.

Det med komikerne og dialektene deres har jeg aldri tenkt over - det må jeg straks begynne med, skjønner jeg! D.v.s. etter den Gøteborg-episoden av dialektserien begynte jeg å få sterke flashbacks fra "Albert og Herbert"-tiden, du vet (nei, kanskje før din tid?), Sten-Åke Cederström som Albert og Tomas von Brömssen som Hebbe lille. (De var skraphandlere, far og sønn, og bodde i Majorna i Gøteborg. Og jajamen - de gikk opp på slutten av setningene, det gjorde de minsanten.)

Bra du ikke følte deg støtt på mansjettene av at jeg "gjentok" historien om svenskene og de "glade" nordmennene :-D - men at det ser tullete ut, dét gjør det, altså. Men det føltes litt vel revisjonistisk å skrive om innlegget mitt etter å ha lest ditt.... ;-P

Husker "Albert og Herbert" jeg, har en mamma som er stor fan så har fått det inn på den måten. Den serien er et kroneksempel på hvordan den vest-svenske dialekten brukes i komikk. Har en venn som kommer fra Göteborg, men bor i Stockholm, og han bruker dialekten sin veldig aktivt som lærer i barneskolen. Han er visst veldig populær blant barna fordi han får dem til å le samtidig som de lærer.

Du verden - at det var et så stort fortrinn å være göteborgare, dét ante jeg ikke. Men vel - jeg lærte jo (av Svenske dialektmysterier, nok en gang) at i Göteborg är dom goa gubbar, så selvfølgelig har de visse fordeler når de drar ut i den store vide verden (les: Stockholm)... Gøy. (Eller gubbegrönt? ;-P) Lurer på hvordan det ville vært å se igjen Albert og Herbert i dag, jeg...

Folk fra Göteborg har rykte på seg for å være godhjertede, jordnære og litt enkle sjeler, i resten av Sverige og det er nok derfor de møter så mye godvilje. Undervisningsmetodene til min venn hadde kanskje ikke fungert om han brukte dem i hjembyen, men i Stockholm bringer det frem alle de assosiasjonene jeg nevnte over. Vi i Norge tillegger jo også folk fra ulike landsdeler egenskaper som skal være typisk for der de kommer fra, noen mer fordelaktige enn andre.

Javisst gjør vi det. Setter i bås - på godt og vondt. Verden blir så mye tryggere når man kan generalisere slik... det gjelder å gjennomskue seg selv når man generaliserer som verst! Ikke farlig når ryktet som løper foran folk, tilsier at de er "godhjertede, jordnære og litt enkle sjeler" - men når det bikker den andre veien, så blir det fort (som regel?) veldig, veldig feil... Og der ble jeg brått både dødsseriøs og i overkant politisk korrekt - fysj. Men nordmenn har ofte veldig mange rare oppfatninger om folk fra andre kanter av landet, det er sant!

Det handler nok om å sette i bås for å gjøre saker og ting både enklere og tryggere, og det er kanskje ikke så farlig om man er vest-svensk eller sørlending og stort sett får positive egenskaper knyttet til seg. Men for meg som østfolding med mamma fra Nord-Møre som snakker en dialekt som ligner litt på trøndersk er det ikke alltid like moro. Men det er jo sjelden eller aldri vondt ment og jeg kan jo svare for meg... Dessuten tror jeg dette er noe som gjøres i alle land, og ikke noe man kan komme unne. Folk flest er vel såpass oppegående at de ikke tar det som en gitt sannhet regner jeg med.

Ehh? Kan du utdype litt hvorfor det ikke er moro å ha aner med en dialekt som ligner på trøndersk? Hilsen treig trønder (uten bart) ;)

Jeg tenkte da på all humor som gjør narr av trøndere. Og det gjaldt selvsagt mest da jeg var barn og absolutt ikke ville at mamma skulle snakke med vennene mine for da fikk jeg høre det. Jeg trodde sånne uttrykk som : "Det blir itj fæst uten skinnvæst" og det å sortere trøndere som bondske fylliker uten stil og sans for mote var ganske kjent, men det er kanskje bare meg. At det ikke alltid er like greit å være østfolding regner jeg med du er klar over.

:-D Bodde i Østfold da Raymon herja som verst ja. Tenkte egentlig litt mer på det du skrev om å sette folk i bås etter at jeg skrev det flåsete svaret. Det går vel faktisk på at vi innenfor vårt langstrakte land kanskje har en del kulturforskjeller. Noe av forskjellen går på by - land, bodde i Oslo såpass lenge at jeg påstår at jeg vet noe om det, men ulike kulturer mellom landsdeler også. Det har selvfølgelig noe å gjøre med hva folk lever av og levde av for eksempel, men jeg er gift med en sørvest-lending og det er ikke tvil om at det er forskjell på blant annet humor. Han har strevd lenge med å skjønne den ekstreme koffert-humoren som kjennetegner trøndere og som jeg stadig vekk tester ut på andre ofre når jeg er på besøk i sørvest. Der henger faktisk muligens østfoldingene bedre med, mens Oslo-folk går glipp av mye moro ;)

Synes ikke svaret ditt var spesielt flåsete jeg, det er lov å lure på noe og du var ikke ufin. Den lille kommentaren på slutten gjorde jo humor ut av det:)

Her har du nok mye rett, at stereotypene er basert på hva folk jobbet med før i tiden, det har jeg faktisk ikke tenkt på. Og at det er kulturforskjeller finnes det ingen tvil om, humor er et godt eksempel der. Jeg er for eksempel ikke overbegeistert for humoren i Nord-Norge, med mye bannskap og vet da hva det er alt sammen. Humoren i Trøndelag derimot har jeg ikke noe problem å henge med på den ligner litt på humoren i Østfold, selv om vi kanskje er litt mer troskyldige her nede.

En ting som også er litt interessant, men som ikke har så mye med dette å gjøre, er at humoren er grunnleggende forskjellig i Norge og Sverige. Jeg bodde i Sverige i mange år, men humoren fikk jeg aldri grep om. De ler av helt andre ting, selv om vi liksom skal være så like.

Ja - jeg tror sikkert man driver med samme form for båssetting i alle samfunn rundt i verden... Du vet at for noen tiår siden skulle mange hybelutleiere i Oslo ha seg frabedt å få henvendelser fra nordlendinger på hybeljakt? Helt utrolig... Visste ikke at østfoldinger/nordmøringer(/trøndere) var spesielt uglesett nå til dags, men så har jeg ikke (ferske) røtter i noen av de delene av landet, heller. (Men når min farmor hadde vært en tur hjemme i Kristiansund, ble hun dyktig mobbet av sine barn for den sterke dialekten hun kom tilbake til Østlandet med... Men nå snakker vi før krigen, altså.) Vel, jeg håper du har rett i at de fleste i dag har kommet lenger på evolusjonsstigen m.h.t. dialekter og båser og "sånt". Nå skal jeg pakke til en aldri så liten påskeferie - uten internett - vi sees nok i en tråd eller fem over påske, tenker jeg! Takk for praten for denne gang. ;-D