Bokelskere.no

på ett felt (og sikkert flere) er jeg en dårlig nordmann. Jeg leser ikke krim. Ikke fordi det nødvendigvis er dårlig litteratur, jeg forstår av krimlesere at det ikke er tilfelllet. men fordi jeg rett og slett ikke har mage til det. Det samme er det med krig. En god nordmann i historiehylla velger ei bok om en eller annen krig. helst en av de mest brutale. behovet for å slappe av med utspekulert drap, kanskje helst en intelligent seriemorder gjerne barnedrap (med huska som svinger tom på lekeplassen eller bamsen liggende henslengt i naturen) har aldri nådd meg. Er dere litteraturens ekstremsportere som trenger adrenalinkicket for å kjenne at dere lever? Forklar gjerne for meg!

Skjærtorsdag kan du se Kulturstripa på NrK2 (kl 21.30), der får vi kanskje svar på hvorfor mennesker tiltrekkes av det morbide...

Selv leser jeg nesten bare krim, men det er ikke noe poeng at den skal være brutal eller skummel. og den må gjerne ha et ekstra aspekt ved seg filosofisk, historisk eller psykologisk.

Jeg tror at det som gjør at man sitter litt i garnet når man er hektet på krim, er den spesielle komposisjonen denne sjangeren har. Bøkene begynner jo alltid med en forbrytelse, og så bygges det opp mot en løsning på de siste sidene.

Når man blir vant til at det er slik det skal være, blir det helt rart å lese bøker som ikke på samme måte bygger opp mot et klimaks.

Jeg tror kanskje jeg er en litt morbid person. Det er sånn jeg tenker når jeg leser det du skriver. For jeg elsker krim. Jeg elsker innviklede utspekulerte morderiske ting i bøker og film, og ikke minst jeg elsker grøssere. Jeg tar meg selv i å bli fascinert av hvordan forfatteren kan komme på alt dette. Jeg tenker at Stephen King for eksempel må ha en utrolig syk hjerne til tider. Det å klare å finne på så mye som enkelte forfattere gjør når det kommer til det overnaturlige, drap og menneskers ondskap er for meg noe jeg ikke forstår, men som jeg allikevel tiltrekkes av. Jeg leser også mye om krig. Ikke fordi jeg nyter å lese om faktiske drap og sånt. Men fordi menneskers ondskap fascinerer meg. For eksempel hvordan en mann som Hitler klarte å bety så mye for verdensbildet vårt. Til og med i dag betyr han mye for hvordan vi ser på verden.

Jeg leser aller mest spenningsbøker, gjerne med en tutch av gammel historie(dvs: DaVinci-koden, Tempelridderne, Paktens Voktere), men nå og da blir det krim...og jeg liker det. Krimbøker er som regel renspikka underholdning, i hvertfall de jeg liker, med brutale drap og/eller humor...kanskje et spøkelse eller to, eller en grøsser. Jeg liker å bli litt skremt, litt kvalm, eller bare bli underholdt. For meg er det "slapp av" litteratur, bøker hvor du ikke trenger å bearbeide stoffet så mye underveis...så man bare kan la seg føre av sted inn i fantasiland. Men jeg har ikke noen stor trang på et adrenalinkick, og jeg føler meg ikke som noen "ekstremsporter," det faller meg bare naturlig etter min smak å lese slike bøker.

Jeg er ikke av dem som leser mest krim, så jeg vet ikke om jeg burde svare, men jeg gjør det likevel. Den krimmen jeg liker er gjerne den litt gammeldagse, i stil med Agatha Christie, de bøkene synes jeg ikke er spesielt bestialske eller grusomme på noen måte.

Kan også akseptere bøkene til Patricia Cornwell fordi jeg er interessert i patologi, så kanskje jeg er litt makaber tross alt. Men jeg synes ikke det er noe annerledes å lese dette enn en enkel kjærlighetsroman, begge deler er ren underholdning.

Det finnes jo de forfatterne som skriver veldig spekulativt, som Hilde S H, nevner, men jeg har ikke kommet over dem og det er jeg glad for, tror ikke det er noe for meg.

Når det gjelder krigsbøker så er jeg interessert i historie, både norsk og internasjonal, derfor leser jeg også en del bøker om krig. Men det er for meg ikke underholdning, det er noe jeg leser for å lære.

Jeg har nok lest spesielt mye om krigene på Balkan, både i nyere og eldre tid. Jeg har reist mye på Balkan og også bodd der, og jeg hadde følt at det ble feil å komme dit og ikke ha peiling. Ved å opplyse meg fikk jeg bedre innsikt i hvordan man oppfører seg i regionen (hva man snakker om og hva som er tabu) samt jeg fikk et mye mer nyansert syn på historien, for det er ikke svart hvitt.

Jeg leste ikke krim før jeg ble 50 år, noe jeg i dag er glad for at barieren ble brutt. Krim er ikke nødvendigvis bestialsk eller på annen måte rå, men kan selvfølgelig også være det. Jeg forstår ikke helt hva du mener med "litteraturens ekstremsportere" men okke som, det som betyr noe for meg er underholdningsverdien i det jeg leser og ikke hvordan den klasifiseres eller hva forfatteren heter. Prøv deg på Håkan Nesser og Beretningen om herr Roos, og fortell hva du synes etterpå. Har en føling om at det er med deg som med meg før, at det er blitt et prinsipp. Da mister du i alle fall noen store leseopplevelser jeg ikke ville vært foruten...

Nja, det er nok ikke noe prinsipp, gode venner har prøvd å hjelpe meg i gang, men jeg blir altså mørkredd selv av bøker som "Vindens skygge"... Derfor kalte jeg det ekstremsport. Kan dere lese krim uten at hjertefrekvensen øker og hendene blir svette? Det må da være adrenalinet som jobber. avslapping blir det aldri, i hvert fall. At jeg mister leseopplevelser er jeg pinlig klar over...

En "krim" jeg nettopp ble ferdig med, og som selv du bør kunne ha glede av er Tidens datter. Ingen forbrytelse skjer, men en nåtidig poilitimann finner ut at historien har vært urettferdig mot en konge fra 1400-tallet.

Krim, krig og kos. Når det gjelder krim så er det for meg en underholdning som jeg slapper av med, på samme måte som en krimfilm. Samtidig synes jeg det er bra med krim med "mening" i, dvs at forfatteren har et budskap utover selve krimhistorien. Det finner vi mer og mer av i krimlitteraturen etter min mening. Noen krimforfattere synes jeg er ganske spekulative, der bestialiteten overgår historien, - disse bøkene faller ikke i smak hos meg.

Krigsromaner: jeg for min del synes det er greit å kjenne min historie og den strekker seg jo utover landets grenser. Ikke fordi at denne type litteratur er underholdende, men fordi jeg mener at vi ikke skal "dulle" oss inn i våre egen verden og stenge alt det vonde ute. For å leve i denne verden er vi nødt til å ta inn over oss hva som skjer utenfor egen stue. Og for å forstå hva som skjer "her og nå" er vi nødt til å kjenne fortiden. Man ser jo at verden og historien gjentar seg på ulike vis. F eks; skal man bekjempe nynazismen og ekstremistene så er man nødt til å vite litt om hvordan verden var før. Her er litteraturen både en historieforteller og en "vekker" for oss lesere.

Vi er fortsatt i krig ja, - og det kommer samtidig til nye mennesker, med "nye" (gamle) ideologier osv, mennesker som ikke har full forståelse for sin egen fortid. Vi har i dag flere som benekter at Holocoust har funnet sted f eks, dette synes jeg er skremmende! Jeg har lest min Bibel (uten å være religiøs), jeg har nettopp lest ferdig Rolf Bergstens "Bare en liten visitt i helvete" og flere biografiske romaner fra krigen. Her leser man om MENNESKER og hvordan og hvorfor tingene skjer, om og om igjen. Nei,jeg tror ikke at det å kjenne vår historie betyr at vi lettere går i samme mønster, jeg tror det er de "uvitende" som går i disse fellene. Ikke alltid uvitende bare på historie, men uvitende og med liten/ingen forståelse for sin egen historie!

Vet ikke hvor langt jeg skal dra denne diskusjonen jeg, men våger meg på et innlegg til. Jeg mener IKKE at man skal opprettholde "trusselbildene" slik du skriver. Da lærer man jo nettopp ingenting av historien, der er jeg enig med deg. Men ved å lese og sette seg inn i flere sider får man en bedre forståelse av de ulike partene, - ikke bare vår egen historie/den "rette" siden. "Det ariske idol" og "Bare en liten visitt i helvete" er nettopp slike historier.

Først når man forstår hvorfor noen mennesker går til ekstreme handlinger, tiltrekkes av det fundamentalistiske osv, først da kan man møte disse på en konstruktiv måte og kanskje kunne endre verden til noe bedre. Det er min mening!

Selv jobber jeg endel med ungdom som ikke alltid beveger seg på den rette siden av loven og jeg er ikke i stand til å være dem til hjelp hvis jeg ikke klarer å sette meg inn i deres situasjon og tanker om hvorfor denne verden er så "bedriten" og derfor ikke fortjener bedre. Å lese litteratur om mennesker i andre vanskelige situasjoner, krig eller følelsesmessige utfordringer gir meg bedre innblikk og forståelse for menneskets natur. På den måten kan jeg møte ungdommene der de er og med en bedre forståelse for hvorfor de lever og gjør som de gjør.

Dvs en forståelse for at verden ikke er så svart/hvit som mange vil ha det til, at det rette ikke alltid er det rette og at det kan være lurt å sette seg inn i begge parters situasjon dersom en skal få en dialog som på sikt kan føre til "fred", dette være i hjemmet, blant venner, nasjonalt eller globalt.

Enig med deg at det er viktig å kjenne sin historie. Leser masse historie, både fagbøker og populærvitenskapelig. Det er dette med "underholdningsverdi" jeg sliter med. Evnen å kunne krype opp i godstolen med et glass rødvin og lese om rwanda...