Bokelskere.no

All forskning sier at den viktigste faktoren for hva/ hvor mye elever lærer og hvor engasjerte de er, er læreren:) Ditt engasjement og din kompetanse er selvfølgelig utrolig viktig og helt nødvendig for å få en hvilken som helst ungdomsskoleelev med på et prosjekt om for eks Romeo og Julie- selv om det gjør det litt lettere at de har laget en actionfilm ut av det (Lenonardo de Caprio og Clare Danes) Har vist den for elever med speseialpedagoiske behov, noen litt småtøffe gutter - og de synes den var veldig tøff:) Men vi jobbet ikke så grundig med stoffet som du sikkert gjør.

Her er det grundig arbeid som gjennomføres ;) Vi leser originalteksten, diskuterer verket, ser flere filmatiseringer og dramatiserer enkelte scener, vi leser og analyserer flere sonetter, vi lærer om mesterens liv og samtid, vi tar også for oss (om tid) enkelte andre Shakespeare-tekster, gjerne i tegneserieformat…

Som den store Shakespearefantasten jeg er, har jeg selvsagt fra dag èn som lærer plaget mine elever med det som for meg framstår som det ypperste av vår europeiske kulturarv. Jeg trodde lenge at nøkkelen til elevenes entusiasme var å finne i å gjøre verkene så moderne som mulig; jeg lot dem se Romeo+Juliet (forøvrig en svært god film som ivaretar den klassiske dialogen, samtidig som den på finurlig vis greier å ta i bruk blant annet pistoler, uten at det går på bekostning av selve historien/originalteksten) og jeg ba dem om å gjøre teksten mer moderne.. Det viste seg fort at dette slett ikke var noe elevene ønsket- de ville framføre den originale teksten og deres favorittfilm var – og er! - Zeffirellis 60-tallsversjon, som er meget tro mot originalteksten og -settingen (selv om Paris blir oversett, der også). Ungdom er faktisk veldig konservative; skal de først gjøre Shakespeare, skal de gjøre det til gangs!

Jeg lar mine elever se begge de nevnte filmversjonene, men selvsagt først etter at vi har lest den originale teksten. De siste 11 årene har jeg gjennomført dette opplegget med mer enn 13 klasser, og alltid er resultatet det samme: de aller fleste får svært mye ut av dette stoffet. Det finnes både små og store roller i Romeo and Juliet. Vi dramatiserer scenene vi kaller fest-scenen, balkong-scenen, kamp-scenen og slutt-scenen. Her finnes alle slags roller, både små og store, så hver enkelt elev kan finne sin egen nisje. Det som først overrasket meg – og faktisk fremdeles overrasker meg – er at så mange ungdomsskoleelever tar dette stoffet dønn seriøst. Ikke bare dreier dette seg om den store, fordums mester S., nei; det er like aktuelt å snakke om “Romeo og Julie-skjebner” rundt omkring i verden i dag. Dessverre finnes det mange av dem; kanskje det er nettopp derfor stykket fremdeles kjennes aktuelt (til og med blant ungdom)??

Eg likte dette innlegget (fordi eg er enig - he-he). Ein kan berre utvikle noko godt når ein har eit aktivt forhold til stoffet sjølv. Eingong eg hadde den same klassa i norsk og engelsk, dreiv vi med Hamlet i begge faga, litt på norsk og litt på engelsk, dramateori og dramatisering, nærlesing og tolking. Og til alt hell kunne vi avslutte prosjektet med å sjå ei knalloppsetjing av stykket på Oslo Nye Teater! Dette gjekk godt nettopp fordi eg var tent på stykket.