Bokelskere.no

Ja, det er definitivt viktig å ta i bruk sine egne interesser/styrker som lærer! Her om dagen sa en av mine kolleger til meg (han underviser i engelsk): “Mine elever synes det er drepende kjedelig å diskutere og analysere litteratur. Jeg skjønner dem godt, selv har jeg mest lyst til å kaste meg ut av vinduet hver gang vi må gjennom dette!”. Vel, det er vel ikke så rart om elevene synes litteratur er kjedelig, om læreren synes det samme. Våre meninger skinner alltid gjennom uansett, vi er tross alt ikke skuespillere.

Alt er selvsagt ikke rosenrødt i mitt klasserom, heller. Men, siden jeg er veldig glad i omtrent all slags litteratur, smitter det forhåpentligvis over på elevene. Jeg ble i alle fall veldig glad på tirsdag; vi var akkurat ferdig med å lese novellen Black & Decker og jeg spurte klassen hva de mente om den. Mange rakk opp hånda, noen likte novellen, andre ikke, men ett av svarene traff med mer enn de andre. En av guttene sa: “Jeg synes den minner om (tv-serien) Dexter!”. Jeg blir så utrolig glad når elever kommer med kommentarer som viser at de relaterer det de leser til andre ting de er opptatt av! På den måten får vi en ny knagg å henge diskusjonen på. Og, i dag framførte klassen Romeo and Juliet - de var kjempeflinke! Det er med andre ord en blid og fornøyd, og en smule sliten, lærer som tar påskeferie ;)

All forskning sier at den viktigste faktoren for hva/ hvor mye elever lærer og hvor engasjerte de er, er læreren:) Ditt engasjement og din kompetanse er selvfølgelig utrolig viktig og helt nødvendig for å få en hvilken som helst ungdomsskoleelev med på et prosjekt om for eks Romeo og Julie- selv om det gjør det litt lettere at de har laget en actionfilm ut av det (Lenonardo de Caprio og Clare Danes) Har vist den for elever med speseialpedagoiske behov, noen litt småtøffe gutter - og de synes den var veldig tøff:) Men vi jobbet ikke så grundig med stoffet som du sikkert gjør.

Her er det grundig arbeid som gjennomføres ;) Vi leser originalteksten, diskuterer verket, ser flere filmatiseringer og dramatiserer enkelte scener, vi leser og analyserer flere sonetter, vi lærer om mesterens liv og samtid, vi tar også for oss (om tid) enkelte andre Shakespeare-tekster, gjerne i tegneserieformat…

Som den store Shakespearefantasten jeg er, har jeg selvsagt fra dag èn som lærer plaget mine elever med det som for meg framstår som det ypperste av vår europeiske kulturarv. Jeg trodde lenge at nøkkelen til elevenes entusiasme var å finne i å gjøre verkene så moderne som mulig; jeg lot dem se Romeo+Juliet (forøvrig en svært god film som ivaretar den klassiske dialogen, samtidig som den på finurlig vis greier å ta i bruk blant annet pistoler, uten at det går på bekostning av selve historien/originalteksten) og jeg ba dem om å gjøre teksten mer moderne.. Det viste seg fort at dette slett ikke var noe elevene ønsket- de ville framføre den originale teksten og deres favorittfilm var – og er! - Zeffirellis 60-tallsversjon, som er meget tro mot originalteksten og -settingen (selv om Paris blir oversett, der også). Ungdom er faktisk veldig konservative; skal de først gjøre Shakespeare, skal de gjøre det til gangs!

Jeg lar mine elever se begge de nevnte filmversjonene, men selvsagt først etter at vi har lest den originale teksten. De siste 11 årene har jeg gjennomført dette opplegget med mer enn 13 klasser, og alltid er resultatet det samme: de aller fleste får svært mye ut av dette stoffet. Det finnes både små og store roller i Romeo and Juliet. Vi dramatiserer scenene vi kaller fest-scenen, balkong-scenen, kamp-scenen og slutt-scenen. Her finnes alle slags roller, både små og store, så hver enkelt elev kan finne sin egen nisje. Det som først overrasket meg – og faktisk fremdeles overrasker meg – er at så mange ungdomsskoleelever tar dette stoffet dønn seriøst. Ikke bare dreier dette seg om den store, fordums mester S., nei; det er like aktuelt å snakke om “Romeo og Julie-skjebner” rundt omkring i verden i dag. Dessverre finnes det mange av dem; kanskje det er nettopp derfor stykket fremdeles kjennes aktuelt (til og med blant ungdom)??

Eg likte dette innlegget (fordi eg er enig - he-he). Ein kan berre utvikle noko godt når ein har eit aktivt forhold til stoffet sjølv. Eingong eg hadde den same klassa i norsk og engelsk, dreiv vi med Hamlet i begge faga, litt på norsk og litt på engelsk, dramateori og dramatisering, nærlesing og tolking. Og til alt hell kunne vi avslutte prosjektet med å sjå ei knalloppsetjing av stykket på Oslo Nye Teater! Dette gjekk godt nettopp fordi eg var tent på stykket.

Gratulerer!! Jeg må si jeg er veldig imponert over at du får ungdomsskoleelever til å gå inn for Shakespeare med liv og lyst - jeg har bare gode minner om min norsk- og engelsklærer på ungdomsskolen, men kan overhodet ikke se for meg at hun skulle få klassen min med på å lese Shakespeare! (Og vi gikk vel for å være den stort sett "enkle" klassen å undervise på det klassetrinnet, tror jeg - vi spilte stort sett på lag med lærerne vi hadde. I motsetning til enkelte parallellklasser...) Det må være flott for elevene dine å ha en så entusiastisk lærer - ekte entusiasme er gull verd!!!

Ha ha, mine elever synes selvsagt til tider at jeg er nerdete og rar og at jeg har “merkelig/spesiell” smak når det gjelder både litteratur og andre tema vi tar et dypdykk i – tross alt, disse adjektivene er for evig og alltid knyttet opp til oss lærere ;) Det som er så utrolig herlig med ungdom, er at de til tider ikke greier å la være å vise sitt engasjement… DA kan læreren stå der foran kateteret, med et nesten usynlig smil om munnen, og vite at nettopp hun har påvirket disse ungdommene ;)

Og det er på grunn av slike gylne øyeblikk det er så morsomt å være ungdomsskole-lærer selv om det er krevende, og det er fordi man er klar over denne påvirkningskraften, at man går inn i klasserommet med ydmykhet. Vel fortjent påskeferie til alle lærere og andre! :)