Bokelskere.no

Oj! Datakrasj er ikke morsomt! Håper du ikke mistet noe uerstattelig som bilder og sånt. Har opplevd det sjøl, men heldigvis var det bare en god del timers arbeid med nøye planlagte undervisningsopplegg som gikk fløyten gitt.

Hmmm… God = passiv? Nå snakker vi selvfølgelig om kvinnelige litterære figurer. Det har vel med at nesten opp til vår tid har idealet eller kravet til kvinner vært at de skal være føyelige og passive og helst ikke tenke for mye selv, både IRL og da også selvfølgelig i litteraturen. Mente ikke til og med Platon at kvinner ikke var riktig helt mennesker, men at de måtte oppdras og temmes slik man må med dyr. Kristendommen og hore/madonna-begrepet hjalp ikke akkurat, og det høviske idealet i middelalderen betraktet jo kvinnen mer som en (pynte)gjenstand enn et menneske og fytterakkern for et kvinnesyn Rousseau hadde! Riktignok ble det vel fremstilt sterke kvinner i litteraturen, kvinner med egen vilje, som Fedra for eksempel, hun prøver jo en stund å utfordre sin skjebne, men det går jo ikke bra med henne. I Norge kommer jo ikke Amtmandens døtre før på 1850-tallet vel. Jo, fram til langt ut på 1800-tallet er nok en god kvinne en passiv kvinne.

I Shakespeares samtid mente kanskje en stor del av publikum at det var Hero som var idealkvinnen, mens Beatrice kanskje var skremmende og kunne latterliggjøres. Jeg kjenner ikke godt nok til før-modernistisk litteratur til at jeg kan uttale meg om det fantes flere forfattere som framstilte kvinner såpass flerdimensjonalt som Shakespeare. Men ham elsker vi jo, ikke minst fordi hans kvinnefigurer ikke bare blir stereotyper. Og Desdemona elsker Othello så høyt at hun ikke vil la ham ta skylden for at han dreper henne! Det er som du sier noe selvutslettende ved hennes figur. Jeg begynte å tenke på dette med kvinner som blir værende hos voldelige ektemenn. De drar tilbake gang etter gang etter å nesten ha blitt slått i hjel fordi de påstår at de elsker mannen, og at han ikke mente det, og at det er de selv som har skylda fordi de har oppført seg feil osv. Eller er det Desdemonas grenseløse godhet og kjærlighet til Othello som gjør at hun ikke vil at han skal henrettes for det han har gjort? Er det det at hun innser at Othello må ha blitt lurt som gjør at hun fortsetter å elske ham inn i døden? Hvis vi sammenligner med Portia i Julius Cæsar, så er jo noe av tragedien (kanskje) der også at kvinnen ikke får tilgang til mannen, hun får ikke snakke med ham eller han vil ikke høre på henne slik at hun kunne hjulpet ham til bedre innsikt i seg selv og andre.

Ettersom Desdemona dør, blir det jo Emilia som snakker for kvinnene på slutten. Hun tar jo egentlig over en stund der, med integritet og moralsk styrke og moralsk mot. Etter at Emilia har skjønt at Iago ligger bak det som har skjedd ca l 185 5.2, så nekter hun å tie lenger selv om hun blir beordret til det gang på gang. Hun har allerede lagt opp til dette i talen i 4.3: “Let husbands know their wives have sense like them…” osv (Forresten veldig lik Shylocks tale “If they prick us, do we not bleed?”, sitert fritt etter hukommelsen). Hun snakker egentlig for alle undertrykte, kneblede, voldtatte kvinner her. Jeg synes dette knyttes så fantastisk sammen med Willow-sangen som stakkars Barbery sang, som Desdemona synger før hun dør, og som Emilia synger.

En annen ting som slår meg med Desdemona er at hun ikke bare tegnes som et overjordisk, eterisk vesen, men en kvinne av kjøtt og blod. Det kommer så tydelig fram at hun har et driftsliv, både når hun taler til senatet og i samtalene med Emilia når de snakker om den kjekke Lodovico for eksempel. Det er vel heller ikke så vanlig i renessanselitteratur og litteraturen i mange hundre år der etter.

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Emilia stjal lommetørkleet i utgangspunktet. Det er tydelig at Iago ikke har noe nært forhold til sin kone. Som du nevnte i et av innleggene, Anja, så er det sjalusimotivet hans så fjernt at vi lurer på om han egentlig tror på det selv. Dessuten, hvis han ikke elsker sin kone, hvorfor skulle han bli så sjalu at han vil ta knekken på Othello av den grunn? Ok, hvis han betrakter henne som sin eiendom, men… Jeg tenker at Emilia kanskje håpet å komme nærmere sin mann hvis hun stjal lommetørkleet slik han hadde bedt henne om. Alle hennes illusjoner om Iago knuses i hvert fall ettertrykkelig.

Fortsatt litt uenige om Othello, men det gjør det jo bare mer interessant ;) VELDIG enig i at respekten for Shakespeare bare øker for hver stykke jeg leser. Det er jo selvfølgelig persontegningene som gjør at vi kjenner igjen essensielle menneskelige egenskaper og følelser selv 400 år senere som utgjør noe av fascinasjonen, men også noe med et “moderne” verdenssyn der det ikke er skjebnen eller en gud som gjør menneskene til hjelpeløse brikker, men mennesker med muligheter til valg og utvikling. Når det er sagt, så er vel kanskje Othello en av de tragiske figurene som kommer nærmest tanken om helten med den tragiske feilen som faktisk nærmest er skjebnebestemt til å gå under. Det gjøres klart helt til å begynne med hva som kommer til å skje med Othello, skjebnen i form av Iago skal ødelegge helten. Kanskje ligger det noe her også når det gjelder den relativt svake motivasjonen hos Iago. For Shakespeare er det ikke det å vise hvorfor Iago handler som han gjør som er viktig. Det er det at han faktisk er som han er, en utrolig ond “skuespiller” som er i stand til å lure alle rundt seg og trekke Othello ned. Iago er jo veldig bevisst på denne egenskapen han har selv, han er stolt av at han kan skjule sitt indre og bruke sin psykologiske innsikt og intelligens til å knekke en general, en som er beundret av alle og står over ham i rang, kanskje?

Datakrasj er temmelig irriterende, ja! Mistet masse Shakespeare-notater, men heldigvis har jeg jo lagt ut mye av det her inne allerede…

Den var litt av en nøtt, denne diskusjonen om god kan sidestilles med passiv innen litteraturen! Som deg kom jeg med en del innvendinger (f.eks Lysistrata og Beatrice), samtidig har jo flere forfattere også brukt menn i denne rollen (da tenker jeg blant annet på Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Idioten). For mange menn er nok idealkvinnen fremdeles den passive, som støtter opp og finner seg i alt, som er et slags vedheng til mannen. Innen litteraturen finner vi nok av eksempler på kvinner som mer eller mindre bare eksisterer (eller kanskje nevnes, skrives om) på grunn av en mannlig protagonist.. Dette gjelder vel også innen samtidslitteraturen? Godt da å oppleve at hos Shakespeare er det ofte annerledes.

Det er grunn til å undres over Desdemonas motivasjon for å fornekte at det er Othello som dreper henne. Kanskje dreier det seg om battered women syndrome, som du nevner, eller kanskje er det fordi hun kjenner han så godt at hun vet at han egentlig må være “skyldfri”? Jeg er enig i at det absolutt forvansker situasjonen at ektefellene ikke har fri tilgang til hverandre og på den måten ikke får kommunisert, samtidig er jo Othello så konsumert av sinnet over uretten som er begått mot ham at han ikke er villig til å høre på Desdemona, uansett hva hun sier. Dette er ikke kjærlighet, i mine øyne. I alle fall ikke likeverdig kjærlighet... Ofte er det jo slik i Shakespeares stykker at det først er etter at kvinnen, den syndige, er død, at mannen er villig til å høre på forklaringer. Tenker blant annet på tilfellet Hero og egentlig også Juliet (hun har jo ingen å betro seg til, selv moren vil fordømme henne om hun ikke gifter seg med Paris..). Desdemona er absolutt mer enn en svak og føyelig kvinne! Det er nettopp derfor det i mine øyne blir så inderlig trist at hun til slutt reduserer seg selv til noe såpass ynkelig. Jovisst er det verdighet å spore i dødsøyeblikket, samtidig blir feministen i meg sint og skuffet over henne…

Jeg tror at Emilia i starten av stykket ønsker å tro det beste om sin mann. Hun framstår ikke som noen sterk og bevisst karakter aller først, men etter hvert endres dette bildet av henne. Jeg tror hun, i det hun stjeler lommetørkleet og gir det til Iago, ikke tenker nærmere over handlingen sin. Hun gjør rett og slett ektemannen en tjeneste. Til tross for dette, ser Emilia likevel at det finnes svakheter i menn. Dette sitatet beskriver Iago godt, selv om Emilia ikke har ham i tankene når hun sier det:

But jealous souls will not be answer'd so;
They are not ever jealous for the cause,
But jealous for they are jealous: 'tis a monster
Begot upon itself, born on itself.

Samtalen mellom Emilia og Desdemona om hvor langt de er villige til å gå for sine menn, er interessant. Desdemona sier at hun aldri ville svikte ektemannen, mens Emilia slett ikke er like sikker, det kommer an på grunnen. Senere beviser begge at de er tro mot sine ord. Emilia står etter hvert frem som en sterk karakter. Hun er en kvinne av integritet, og denne kommer godt fram i scenen der hun får fram sannheten om det som har skjedd. Emilia er en sann heltinne!