Bokelskere.no

Eg går i meg sjølv og ser at mitt inntrykk av desse forfattarane er ei grov forenkling av verkelegheita. Men det er litt rart, for de er dei første eg høyrer om som har eit både-og-forhold til desse tre.

Jeg var svoren John Irving fan inntil de to- tre siste bøkene- eller forresten jeg likte "Til jeg finner deg" (nesten 900 sider puh), men Sirkusbarn (husker ingen ting), Den fjerde hånden og Siste natt i Twisted River kunne jeg godt latt være å lese. Jeg tror at hadde jeg begynt bakfra hadde jeg nok gitt opp før jeg hadde kommet halvveis i boken, men jeg har lest dem kronologisk og de første er virkelig herlige med alle sine raringer og merkelige familieforhold.

Jeg har ikke problemer med å forstå at dette kan bli litt mye for noen. Og LSC har jo mye av det samme, som nevnt tidligere i denne tråden, som egentlig handler om noe helt annet.

Nå har eg bare lese Halvbroren, halve Beatles to gonger og Enke for et år, men det kan høyrast ut som om du har rett i at det er noko av same greia med alle dei merkelege familieforhalda og raringane - og at dei to har litt samme stil. Eg får i alle fall ikkje heilt tak i kva som er "greia" med verken Christensen eller Irving.

Grov og grov;), du har jo uansett rett i at enkelte forfattere er det mange som har større problemer med å forholde seg likegyldig til, enn andre. Hamsun er et eksempel, fra den fargebelagte kvasifilosofiske verden er jo Coelho et slikt hat/elsk objekt. Og jeg tror også, som du er inne på, at LSC har flere dedikerte fans enn mange andre norske forfattere. Og er ikke det en tilbakevendende påstand at god kunst krever motstand? Altså at om ingen hater noe er det også få som elsker det.

Det er kanskje noko sant i det du seier der. Coelho er nok eit godt eksempel, og Hamsun også. Sjølv om eg aldri hadde trudd eg skulle seie at dei to har noko til felles, nokon gong.