Bokelskere.no

Du sier det som vanlig meget bra. Jeg har ikke tenkt i de baner og får meg ofte en vekker når jeg leser gode omtaler av bøker jeg selv har lest. Jeg hadde en god opplevelse av boken og hadde ingen vansker med å leve meg inn i Tétés opplevelse av dette, men som du sier - det er vanskelig å bli kjent med karakterene. De oppleves litt fjerne og utilnærmelige, men det gjør jeg også i "Stormfulle høyder" som jeg lytter til i bilen for tiden, og det er regnes vel som en klassiker. Grunnen til denne sammenligningen er bare for å peke på at ihvertfall jeg kan synes en bok er bra tross at jeg ikke kommer under huden på personene. Av og til er det greit å oppleve noe på betryggende avstand, som en slags observatør. Jeg lærte mye om denne tiden (slutten av 1700) og forholdene slavene levde under i Karibien. Særlig etter jordskjelevet som rammet Haiti er dette spennende lesing. Jeg forstår bedre hvorfor denne øya er befolket av nesten bare svarte, etterkommere etter slaver fra Afrika. Det overrasket meg at noen av disse jentene (mulatter/ kvadroner= litt lysere og som oftes vakre) hadde så mye innflytelse.

Vår oppfattelse av ulike bøker er selvsagt veldig subjektiv og avhengig av flere faktorer enn vi selv har oversikt over eller er oss selv bevisst.

Kanskje hadde jeg altfor høye forventninger til denne boka? Og kanskje ville jeg hatt en bedre opplevelse av den dersom jeg hadde lest den "på ordentlig" og ikke som lydbok med den for meg ikke optimale oppleseren Hedda Munthe?

Det er mye god litteratur ute og går hvor man ikke nødvendigvis kommer inn under huden på persongalleriet (dette er i seg selv ikke nødvendigvis avgjørende for om jeg synes en bok er god eller dårlig - eller middels for den saks skyld). I akkurat "Øya under havet" følte jeg imidlertid at jeg som leser ble snytt for noe vesentlig på akkurat dette punktet fordi vi jo følger Tété så tett - samtidig som jeg aldri følte at jeg ble ordentlig kjent med henne. I annen litteratur som rangerer høyere (slik jeg ser det), opplever jeg gjerne at de litterære kvalitetene, det språklige, kan bære hele boka. Og det på tross av - eller like gjerne på grunn av - at personene betraktes på armelengs avstand.

Det jeg like fullt opplevde som bokas svakhet var det rent språklige. Allende spiller litt for lite på et variert utvalg av adjektiver. Det blir mye godt de samme som overforbrukes om igjen og om igjen. For meg forflatet dette inntrykket av boka. Jeg fikk nærmest litt dejavu til en annen bok jeg har lest av henne, og som var beregnet for barn - "De ville guders by" - hvor ordet "magisk" ble brukt så mange ganger at det ødela hele min opplevelse av boka. For øvrig ble personskildringene for endimmensjonale. De svarte/fargede er gjennomgående gode - de hvite, menn som kvinner, gjennomgående utstyrt med dårlige personlige egenskaper. Var det f.eks en eneste hvit kvinne som ble beskrevet i positive vendinger?

For øvrig er jeg helt enig med deg i at det var spennende å lese om Hahitis bakgrunn. Jeg kjente ikke til detaljene fra før av, og lærte mye om dette ved å lese denne boka.

Personlig er jeg også svært opptatt av språk og formuleringer og kan irritere meg grønn når jeg leser. Det rare er at dette skjedde i meget liten grad når jeg leste "øya under havet". Jeg likte boken svært godt. Kanskje opplevde jeg handlingen i boken/ fasinasjonen over personene / historieaspektet så bra at språket ikke ble så avgjørende for meg. For meg ble denne en topp leseopplevelse, og jeg har anbefalt boken til andre.

Jeg har tenkt mye på hva det var med disse bøkene som gjorde at jeg likte "Noen som kjenner mitt navn" så mye bedre enn "Øya under havet". Jeg fant historien i den første boka mye mer personlig og nær, mens det ble for mye distanse i Allendes "Øya under havet" (hun gapte over for mye etter min mening) - i tillegg til de språklige aspektene. For det ER mye klisjeer i "Øya under havet"! (Det synes i alle fall jeg.) Sånn sett foretrekker jeg heller det enkle språket i "Noen som kjenner mitt navn".

Jeg må jo innrømme at jeg ikke har lest "noen som kjenner mitt navn" og uttaler meg derfor utelukkende på grunnlag av "øya under havet." Denne ha jeg registrert som en favoritt. Men nå ønsker jeg selvfølgelig å lese "din favoritt" også Rose- Marie for å kunne sammenligne. Kanskje ender jeg opp med ditt standpunkt....? Men uansett vil sammenligningen ikke rokke ved den gode leseopplevelsen "øya under havet " ga meg. God påske og mye god lesning.

Takk, og jeg sier det samme! God påske! Og så er jeg spent på hva du kommer til å synes om "Noen som kjenner mitt navn"! Heldigvis for disse forfatterne at vi lesere er like forskjellige som dem! Det som går hjem hos en leser, trenger ikke å gå hjem hos en annen leser - og vise versa ... ;-)