Jeg er enig med deg: "Noen som kjenner mitt navn" var bedre! Jeg har laget en bokomtale av "Øya under havet":

Skuffende - ikke akkurat magisk

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt.

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ...

Ps. Jeg ble nysgjerrig på hvilket terningkast du hadde gitt Fatimas hånd - og ser at du har den på leselisten din.

her ser du hva jeg synes. Stå over.

Jeg har ikke lest "Fatimas hånd" enda. For øvrig er jeg veldig klar over at mange har dømt språket nord og ned mht denne boka. Det satt derfor langt inne å kjøpe den - særlig fordi den i tillegg er så tykk (det går nemlig en grense for hva jeg gidder å bruke av tid på dårlig skrevne bøker - 2-300 sider kan være greit, alt ut over dette blir fort too much). Men så er det dette med maurernes historie i Andalucia da ... Og så måtte jeg bare ha den likevel. ;-) Jo, jeg skal lese den, men ikke enda ... Og så får jeg være forberedt på grunne personskildringer og svulstig språk.

Utstyr deg i hvert fall med et kart over det aktuelle området! Det kunne forleggeren godt ha spandert, og bokens handling ville ha vært enklere å følge. (Jeg var på reise og uten slik "luksus".) Lykke til!

Er det noen av dere som kjenner til andre, bedre bøker om maurernes tid i Spania (skjønnlitteratur, helst på norsk)?

Jeg har Spansk gullalder og arven etter jøder og muslimer av Aukrust og Skulstad "på vent". Gleder meg - den har fått svært god omtale.

Jeg vet om en bok, men den har du sikkert lest for lengst: "Leo afrikaneren" av Amin Maalouf. Fantastisk bok!

Tusen takk for et interessant tips og en informativ og velskrevet omtale! Denne forfatteren har jeg nok gått glipp av. Ikke usannsynlig går turen til Spania og Andalucía til høsten, og da blir Leo, afrikaneren med!

Ser at Marit anbefaler Havnene i Levanten av samme forfatter. Noterer meg den også.

Jeg planla en omtale av Øya under havet - og ser at din grundige omtale dekker det meste av det jeg har på hjertet :-)
Jeg er med andre ord enig i det meste av det du skriver, selv om du nok er mer kritisk til språket enn meg. Det ulykkelige landet Haitis historie er interessant lesing, en "glemt" historie. Men personene griper meg ikke; blir ikke levende. Jeg føler ikke med dem, kjenner ikke deres lidelser.

På en måte minner boken meg om Falcones Fatimas hånd. Forfatteren har tatt fatt i en avgjørende historisk epoke, beskriver de grusomste lidelser, men greier aldri helt å formidle det menneskelig aspektet. Jeg synes likevel Allende skriver bedre, mindre klisjefylt, enn Falcone. Siden jeg ga Falcone en 4-er, måtte det bli 5 på Allende. Vurderer sterkt å nedgradere begge med en terningprikk hver.

For øvrig er det en feil i baksideteksten: ".. øya som senere ble hetende Haiti". Da Columbus kom til denne øya i 1492 (og trodde han var kommet til Vest India), kalte han den La Isla Espagna (den spanske øya), senere ble den hetende Hispaniola, som forsatt er navnet. Hispaniola rommer de to landene Den dominikanske rebublikk og Haiti (Saint Domingue), som bokens handling er knyttet til. Irriterende forlagsslurv fra Gyldendal.

Må si meg enig med deg. Det historiske i boka gjør den verdt å lese, men resten av historien er full av klisjeer og unyanserte karakterer. Dette er den første boka av Allende jeg leser, og jeg hadde ikke forventet meg noe som er på pinlig nært kiosklitteratur.

Nå har jeg tilgode å lese Øya under havet & Noen kjenner mitt navn. Må bare spørre fordi jeg leser kun norsk eller engelsk. Spansktalene har ikke de en annen toneangivende i bøkene sine? Eller ville bøkene være bedre å lese på engelsk? Eller skyldes det oversettelsen fra spansk til norsk?

"Øya under havet" var for meg en topp leseopplevelse. Jeg mener at denne, sammen med "Åndenes hus" er Allendes beste. Jeg har også lest "Noen som kjenner mitt navn" og er enig med de som skriver at denne ikke virket helt troverdig. Den skildrer slaveriet mer brutalt og omfattende enn i Allendes bok, men for meg ble ikke det en like stor leseopplevelse som "Øya under havet". Det er mulig det er riktig, slik det blir hevdet her, at boken ikke er på topp rent språklig. For meg var det aldri noe tema da jeg leste boken, tenkte aldri over at språket muligens haltet. Og det er ganske pussig i grunnen da jeg er svært opptatt av og opphengt i at språket skal være godt for den totale opplevelsen av en bok. Denne boken elsket jeg rett og slett.

I mange bøker - bla Allende sine - føler jeg språket halter endel. Likeså i noen av bøkene til Hemingway.
Jeg troe personlig det ligger mye i oversettelsene her.
Hva mener dere andre?

Det hørtes bra ut. Må innrømme at jeg har ikke lest noe av Allende selv om jeg har noen bøker av henne i hyllen. Har nevnt i andre tråder så er jeg litt rastløs for tiden og da leser jeg krim. Er mer et sakprosa-menneske når det kommer til stykke. Dikt er blitt noe jeg setter høyt for tiden og det er noen dikt jeg bare nyter.

Takk for kritisk holdning til ei bok som kunne ha vorte god dersom forfattaren hadde lært seg til å skrive historiske romanar med levande, samasette personar, med ei veksling mellom scener og referat som understrekar tematikken og som ikkje skrik ut at dei er skrivne ut frå problemstillingar i samtida til forfattaren! Kunne ha vorte god, ja: For ei spennande samling motiv - slaveri, fridomskamp, kolonialisme, incest og kjærleik! Forholdet mellom barna til Valmorain kunne verkeleg ha vorte utnytta til ei pulserande, dampande skildring som aksentuerte alle tiders tematikk: Kampen for frigjeringa av mennesket.

Så godt for forfatterne at vi lesere har så forskjellige oppfatninger av bøkene. Jeg personlig syntes "Noen kjenner mitt navn" hadde et irriterende banalt språk til tider og historien gav heller ikke inntrykk av å være troverdig syntes jeg. Husker jeg tenkte at historien bar preg av at det var en mann som skildret følelsene til en kvinne og kanskje av den grunn ble disse lite troverdige.

Så for meg blir det altså motsatt. Jeg kommer til å huske "Øya under havet", mens "Noen kjenner mitt navn " vil gå i glemmeboken.

Ja, er det ikke rart hvor forskjellige vi lesere er!? "Noen som kjenner mitt navn" krøp under huden på meg, mens Isabel Allendes språk kom i veien for min opplevelse av "Øya under havet" - selv om jeg absolutt koste meg med historien. ;-)

Jo, det er rart. For meg hadde Lawrence betre skildringar av detaljar, og verka og å ha sett seg godt inn i stoffer han skildrer. Difor vert det så bra! Han klarar å skape ei god stemning, i alle fall for meg. Og at han som mann har laga ei så god historie om ei jente tykte eg var noko gjevt over. Øya under havet vart for meg litt for mange personar som eg ikkje fekk noko kjennskap til. Men begge er absolutt verd å lese. Vi veit diverre alt for lite forhistoria, og slike bøker er berre med på å levandegjer ho. Slave er ei ganske tidsaktuell bok om det å vere slave i Europa i notida. Den er kanskje enno meir skremmande sia det er ei sann historie, men diverre ikkje så godt skreve

Du sier det som vanlig meget bra. Jeg har ikke tenkt i de baner og får meg ofte en vekker når jeg leser gode omtaler av bøker jeg selv har lest. Jeg hadde en god opplevelse av boken og hadde ingen vansker med å leve meg inn i Tétés opplevelse av dette, men som du sier - det er vanskelig å bli kjent med karakterene. De oppleves litt fjerne og utilnærmelige, men det gjør jeg også i "Stormfulle høyder" som jeg lytter til i bilen for tiden, og det er regnes vel som en klassiker. Grunnen til denne sammenligningen er bare for å peke på at ihvertfall jeg kan synes en bok er bra tross at jeg ikke kommer under huden på personene. Av og til er det greit å oppleve noe på betryggende avstand, som en slags observatør. Jeg lærte mye om denne tiden (slutten av 1700) og forholdene slavene levde under i Karibien. Særlig etter jordskjelevet som rammet Haiti er dette spennende lesing. Jeg forstår bedre hvorfor denne øya er befolket av nesten bare svarte, etterkommere etter slaver fra Afrika. Det overrasket meg at noen av disse jentene (mulatter/ kvadroner= litt lysere og som oftes vakre) hadde så mye innflytelse.

Vår oppfattelse av ulike bøker er selvsagt veldig subjektiv og avhengig av flere faktorer enn vi selv har oversikt over eller er oss selv bevisst.

Kanskje hadde jeg altfor høye forventninger til denne boka? Og kanskje ville jeg hatt en bedre opplevelse av den dersom jeg hadde lest den "på ordentlig" og ikke som lydbok med den for meg ikke optimale oppleseren Hedda Munthe?

Det er mye god litteratur ute og går hvor man ikke nødvendigvis kommer inn under huden på persongalleriet (dette er i seg selv ikke nødvendigvis avgjørende for om jeg synes en bok er god eller dårlig - eller middels for den saks skyld). I akkurat "Øya under havet" følte jeg imidlertid at jeg som leser ble snytt for noe vesentlig på akkurat dette punktet fordi vi jo følger Tété så tett - samtidig som jeg aldri følte at jeg ble ordentlig kjent med henne. I annen litteratur som rangerer høyere (slik jeg ser det), opplever jeg gjerne at de litterære kvalitetene, det språklige, kan bære hele boka. Og det på tross av - eller like gjerne på grunn av - at personene betraktes på armelengs avstand.

Det jeg like fullt opplevde som bokas svakhet var det rent språklige. Allende spiller litt for lite på et variert utvalg av adjektiver. Det blir mye godt de samme som overforbrukes om igjen og om igjen. For meg forflatet dette inntrykket av boka. Jeg fikk nærmest litt dejavu til en annen bok jeg har lest av henne, og som var beregnet for barn - "De ville guders by" - hvor ordet "magisk" ble brukt så mange ganger at det ødela hele min opplevelse av boka. For øvrig ble personskildringene for endimmensjonale. De svarte/fargede er gjennomgående gode - de hvite, menn som kvinner, gjennomgående utstyrt med dårlige personlige egenskaper. Var det f.eks en eneste hvit kvinne som ble beskrevet i positive vendinger?

For øvrig er jeg helt enig med deg i at det var spennende å lese om Hahitis bakgrunn. Jeg kjente ikke til detaljene fra før av, og lærte mye om dette ved å lese denne boka.

Personlig er jeg også svært opptatt av språk og formuleringer og kan irritere meg grønn når jeg leser. Det rare er at dette skjedde i meget liten grad når jeg leste "øya under havet". Jeg likte boken svært godt. Kanskje opplevde jeg handlingen i boken/ fasinasjonen over personene / historieaspektet så bra at språket ikke ble så avgjørende for meg. For meg ble denne en topp leseopplevelse, og jeg har anbefalt boken til andre.

Jeg har tenkt mye på hva det var med disse bøkene som gjorde at jeg likte "Noen som kjenner mitt navn" så mye bedre enn "Øya under havet". Jeg fant historien i den første boka mye mer personlig og nær, mens det ble for mye distanse i Allendes "Øya under havet" (hun gapte over for mye etter min mening) - i tillegg til de språklige aspektene. For det ER mye klisjeer i "Øya under havet"! (Det synes i alle fall jeg.) Sånn sett foretrekker jeg heller det enkle språket i "Noen som kjenner mitt navn".

Jeg må jo innrømme at jeg ikke har lest "noen som kjenner mitt navn" og uttaler meg derfor utelukkende på grunnlag av "øya under havet." Denne ha jeg registrert som en favoritt. Men nå ønsker jeg selvfølgelig å lese "din favoritt" også Rose- Marie for å kunne sammenligne. Kanskje ender jeg opp med ditt standpunkt....? Men uansett vil sammenligningen ikke rokke ved den gode leseopplevelsen "øya under havet " ga meg. God påske og mye god lesning.

Takk, og jeg sier det samme! God påske! Og så er jeg spent på hva du kommer til å synes om "Noen som kjenner mitt navn"! Heldigvis for disse forfatterne at vi lesere er like forskjellige som dem! Det som går hjem hos en leser, trenger ikke å gå hjem hos en annen leser - og vise versa ... ;-)