Bokelskere.no

Det er mange ting å ta tak i her og jeg håper vi kan diskutere både Iago, Desdemona og Emilia mer etter hvert, men jeg har lyst til å ta tak i det du sier om Othello først.

Ja, Othello er mektig og bejublet som du sier. Han er innleid krigsherre og har gjort staten store tjenester. For det blir han respektert i Venezia. Han inviteres blant annet hjem til stormennene for å fortelle om sine bedrifter. Han har en høy stjerne hos dogen og jeg er enig i alt du sier om at han er edel og fornuftig og at han tegnes som en verdig mann. Han har stor tro på seg selv, og hvorfor skulle han ikke ha det? Han vet at han er dyktig og respektert på tross av at han er maurer. Han vet at han er en dyktig kriger, for eksempel i scenen der Brabantio med følge kommer etter ham: “Keep up your bright swords” (1.2.), sier han, han er suveren med sverdet, og disse gamle ventianerne som har sittet hjemme mens de sendt ham for å krige, er ingen match. “I fetch my life and being from men of royal siege” (1.2.), sier han også. I hans hode har jo faktisk Desdemona på en måte giftet seg oppover, mens ventianerne selvfølgelig ikke ser det sånn. Othello overvurderer sin egen stilling i Venezia når han tror han kan gifte seg med den hvite Desdemona. Han undervurderer Venetianernes fremmedfrykt, deres syn på ham som noe mystisk, annerledes og skremmende og undermåls.

Jeg tenker også at Desdemona på en måte ikke er helt kvitt den venetianske rasismen når hun taler hos dogen. “I saw Othello’s visage in his mind”, sier hun. Ok, hun ser bak det ytre og ser Othellos dyder på innsiden. Betyr det at hun ikke bryr seg om at han er svart? Hvorfor sier hun ikke bare med rene ord “jeg elsker den svarte mannen”? Hun må forklare at hun elsker Othello på tross av “svartheten”, er ikke det også en slags rasisme? Hvorfor sier hun ikke bare “jeg elsker Othello”? Hvis Othello oppfatter denne replikken slik jeg gjør, følger den med ham bevisst/underbevisst videre? Det gjøres klart for Othello at han er maureren Othello i de hvites øyne heller enn mannen Othello.

Othello mangler evnen til å se forskjellen på “seems” og “is”, og det er jo her opphavet til hans tragedie ligger. Når Iago setter i gang, er han blind for muligheten for at Iago er en annen på innsiden enn det han viser på utsiden. Othello er ærlig selv og tror Iago er ærlig også. Han kjenner jo dessuten Iago og har sannsynligvis kjempet sammen med ham. Han kjenner vel Iago bedre enn Desdemona egentlig. Når Iago steg for steg, drypp for drypp, med halvkvedede viser og antydninger så mesterlig timet, leder Othello inn i sjalusien, hvilken sjanse har egentlig Othello til å stå i mot? Iago tar jo tak i det Othello sier og setter det sammen på nye måter som antyder nye meninger – han er jo en mesterlig dramaturg! En av Desdemonas gode egenskaper er jo at hun er mild og forståelsesfull og vil hjelpe Cassio, og nettopp dette er noe Iago utnytter. Othellos tragiske feil består, i min tolkning, i at han ikke evner å se at andre kan være falske og hans sårbarhet som svart mann i venetiansk miljø gjør at han faktisk etterhvert tror at Desdemona er falsk, og muligens spiller kvinnesyn inn her. Kvinnen er ustadig og upålitelig osv, men her utmerker han seg vel ikke i forhold til samtidens menn.

Slik jeg oppfatter det tar Othello Iagos antydninger ganske avslappet til å begynne med, og det er vel ikke før rett før anfallet at Othello virkelig begynner å tro på Iago. Da har han til gjengjeld allerede selv begynt å lure på om forholdet til Desdemona er unaturlig, som jeg skrev ovenfor. Nå blir vi vitne til at Othellos sinn fullstendig er i ferd med å bryte sammen. Iagos beskrivelse av Cassios drøm er det nærmeste Othello kommer “ocular proof” bortsett fra om han virkelig hadde sett Desdemona og Cassio i seng sammen. Nei, jeg synes ikke Othello faller lett i Iagos felle…

I 5.2 før drapet får vi innblikk i hvordan Othello tenker om det han skal gjøre. Han overbeviser seg selv om at han ikke dreper henne av sjalusi eller sinne: “Yet she must die, else she betray more men.” Han overbeviser seg selv om at det er det eneste riktige moralsk sett å drepe Desdemona. Mennesker er i stand til å begå mye rart hvis de kan overbevise seg selv om at de gjør noe av prinsipp eller for en større sak. Da kan mennesker begå de uhyrligste ting i religionens eller nasjonalismens navn. 5.2.64: “And mak’st me call what I intend to do a murder, which I thought a sacrifice.” Å drepe Desdemona av sjalusi ville stride mot Othellos moral, han gjør det for “the cause, it is the cause, my soul” (5.2.1).

Jeg er gjerne med på en diskusjon om alle personene i dette stykket – skuespillet er så intrikat og karakterene så uforglemmelige og interessante at verket rett og slett var en fryd å lese. Det eneste problemet er at alle notatene/sitatene jeg oppførte underveis, er tapt etter et datakrasj.. Vel, skal i det minste svare så godt jeg kan!

Desdemona er nok, som du sier, kanskje preget av andres rasistiske syn på Othello, til tross for at hun velger å ekte ham. Samtidig er hun ham alltid tro. Selv når hun stirrer døden i øynene og ber for sitt eget liv, lar hun ham begå den urettferdige udåden mordet mot henne er. Når Emilia kommer inn og vil vite hva som har skjedd, er Desdemonas siste ord tro mot Othello: hun sier at en annen har begått ugjerningen. Desdemona vet at Othello er god, og på grunn av denne vissheten lar hun ham ta livet hennes. Denne trofastheten har noe selvutslettende over seg, eller?

Jeg fastholder at Othello er for rask til å akseptere Iagos anklager. Jeg er enig i at Othello først ikke tror fullt og helt på Iago, han nærmest avfeier ham, men etter at tvilen angående Desdemonas trofasthet er sådd, er det liksom ingen vei tilbake. Ja, Iago manipulerer Othello etter alle kunstens regler. Min kritikk mot Othello består først og fremst av at han ikke konfronterer Cassio eller Desdemona om disse mistankene. Han lar Iagos ord forpeste hans sinn og vil ikke høre på innvendinger. Til tross for at han selv er en modig kriger, er han villig til å la Iago ta seg av Cassio. Når Desdemona ber for sitt liv og bedyrer sin uskyld, er han ikke villig til å høre. For meg er drapet på Desdemona et æresdrap: hun har gjort Othello urett og må bøte med livet for det. Othello er mann og ingen kvinne kan gjøre noe slikt mot en storhet som ham.

I dag har jeg for øvrig vært på møte med leseselskapet jeg er medlem av. Etter endt dyst startet ett av medlemmene, Tone Løwe (for øvrig medlem her inne, også) en interessant diskusjon: finnes det likhetstrekk mellom det å være “god” innenfor litteraturen og det å være passiv? Eksemplene hun trakk fram var Solveig i Peer Gynt og Gretchen i Faust. Jeg parerte med Hero i Much ado about nothing, Penelope som venter på sin sjøfarer og Desdemona i Othello. Er de gode i litteraturen de passive, de som venter, de naive, de som støtter andre, de som lar ting skje, uten selv nevneverdig å gripe inn?

Oj! Datakrasj er ikke morsomt! Håper du ikke mistet noe uerstattelig som bilder og sånt. Har opplevd det sjøl, men heldigvis var det bare en god del timers arbeid med nøye planlagte undervisningsopplegg som gikk fløyten gitt.

Hmmm… God = passiv? Nå snakker vi selvfølgelig om kvinnelige litterære figurer. Det har vel med at nesten opp til vår tid har idealet eller kravet til kvinner vært at de skal være føyelige og passive og helst ikke tenke for mye selv, både IRL og da også selvfølgelig i litteraturen. Mente ikke til og med Platon at kvinner ikke var riktig helt mennesker, men at de måtte oppdras og temmes slik man må med dyr. Kristendommen og hore/madonna-begrepet hjalp ikke akkurat, og det høviske idealet i middelalderen betraktet jo kvinnen mer som en (pynte)gjenstand enn et menneske og fytterakkern for et kvinnesyn Rousseau hadde! Riktignok ble det vel fremstilt sterke kvinner i litteraturen, kvinner med egen vilje, som Fedra for eksempel, hun prøver jo en stund å utfordre sin skjebne, men det går jo ikke bra med henne. I Norge kommer jo ikke Amtmandens døtre før på 1850-tallet vel. Jo, fram til langt ut på 1800-tallet er nok en god kvinne en passiv kvinne.

I Shakespeares samtid mente kanskje en stor del av publikum at det var Hero som var idealkvinnen, mens Beatrice kanskje var skremmende og kunne latterliggjøres. Jeg kjenner ikke godt nok til før-modernistisk litteratur til at jeg kan uttale meg om det fantes flere forfattere som framstilte kvinner såpass flerdimensjonalt som Shakespeare. Men ham elsker vi jo, ikke minst fordi hans kvinnefigurer ikke bare blir stereotyper. Og Desdemona elsker Othello så høyt at hun ikke vil la ham ta skylden for at han dreper henne! Det er som du sier noe selvutslettende ved hennes figur. Jeg begynte å tenke på dette med kvinner som blir værende hos voldelige ektemenn. De drar tilbake gang etter gang etter å nesten ha blitt slått i hjel fordi de påstår at de elsker mannen, og at han ikke mente det, og at det er de selv som har skylda fordi de har oppført seg feil osv. Eller er det Desdemonas grenseløse godhet og kjærlighet til Othello som gjør at hun ikke vil at han skal henrettes for det han har gjort? Er det det at hun innser at Othello må ha blitt lurt som gjør at hun fortsetter å elske ham inn i døden? Hvis vi sammenligner med Portia i Julius Cæsar, så er jo noe av tragedien (kanskje) der også at kvinnen ikke får tilgang til mannen, hun får ikke snakke med ham eller han vil ikke høre på henne slik at hun kunne hjulpet ham til bedre innsikt i seg selv og andre.

Ettersom Desdemona dør, blir det jo Emilia som snakker for kvinnene på slutten. Hun tar jo egentlig over en stund der, med integritet og moralsk styrke og moralsk mot. Etter at Emilia har skjønt at Iago ligger bak det som har skjedd ca l 185 5.2, så nekter hun å tie lenger selv om hun blir beordret til det gang på gang. Hun har allerede lagt opp til dette i talen i 4.3: “Let husbands know their wives have sense like them…” osv (Forresten veldig lik Shylocks tale “If they prick us, do we not bleed?”, sitert fritt etter hukommelsen). Hun snakker egentlig for alle undertrykte, kneblede, voldtatte kvinner her. Jeg synes dette knyttes så fantastisk sammen med Willow-sangen som stakkars Barbery sang, som Desdemona synger før hun dør, og som Emilia synger.

En annen ting som slår meg med Desdemona er at hun ikke bare tegnes som et overjordisk, eterisk vesen, men en kvinne av kjøtt og blod. Det kommer så tydelig fram at hun har et driftsliv, både når hun taler til senatet og i samtalene med Emilia når de snakker om den kjekke Lodovico for eksempel. Det er vel heller ikke så vanlig i renessanselitteratur og litteraturen i mange hundre år der etter.

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Emilia stjal lommetørkleet i utgangspunktet. Det er tydelig at Iago ikke har noe nært forhold til sin kone. Som du nevnte i et av innleggene, Anja, så er det sjalusimotivet hans så fjernt at vi lurer på om han egentlig tror på det selv. Dessuten, hvis han ikke elsker sin kone, hvorfor skulle han bli så sjalu at han vil ta knekken på Othello av den grunn? Ok, hvis han betrakter henne som sin eiendom, men… Jeg tenker at Emilia kanskje håpet å komme nærmere sin mann hvis hun stjal lommetørkleet slik han hadde bedt henne om. Alle hennes illusjoner om Iago knuses i hvert fall ettertrykkelig.

Fortsatt litt uenige om Othello, men det gjør det jo bare mer interessant ;) VELDIG enig i at respekten for Shakespeare bare øker for hver stykke jeg leser. Det er jo selvfølgelig persontegningene som gjør at vi kjenner igjen essensielle menneskelige egenskaper og følelser selv 400 år senere som utgjør noe av fascinasjonen, men også noe med et “moderne” verdenssyn der det ikke er skjebnen eller en gud som gjør menneskene til hjelpeløse brikker, men mennesker med muligheter til valg og utvikling. Når det er sagt, så er vel kanskje Othello en av de tragiske figurene som kommer nærmest tanken om helten med den tragiske feilen som faktisk nærmest er skjebnebestemt til å gå under. Det gjøres klart helt til å begynne med hva som kommer til å skje med Othello, skjebnen i form av Iago skal ødelegge helten. Kanskje ligger det noe her også når det gjelder den relativt svake motivasjonen hos Iago. For Shakespeare er det ikke det å vise hvorfor Iago handler som han gjør som er viktig. Det er det at han faktisk er som han er, en utrolig ond “skuespiller” som er i stand til å lure alle rundt seg og trekke Othello ned. Iago er jo veldig bevisst på denne egenskapen han har selv, han er stolt av at han kan skjule sitt indre og bruke sin psykologiske innsikt og intelligens til å knekke en general, en som er beundret av alle og står over ham i rang, kanskje?

Datakrasj er temmelig irriterende, ja! Mistet masse Shakespeare-notater, men heldigvis har jeg jo lagt ut mye av det her inne allerede…

Den var litt av en nøtt, denne diskusjonen om god kan sidestilles med passiv innen litteraturen! Som deg kom jeg med en del innvendinger (f.eks Lysistrata og Beatrice), samtidig har jo flere forfattere også brukt menn i denne rollen (da tenker jeg blant annet på Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Idioten). For mange menn er nok idealkvinnen fremdeles den passive, som støtter opp og finner seg i alt, som er et slags vedheng til mannen. Innen litteraturen finner vi nok av eksempler på kvinner som mer eller mindre bare eksisterer (eller kanskje nevnes, skrives om) på grunn av en mannlig protagonist.. Dette gjelder vel også innen samtidslitteraturen? Godt da å oppleve at hos Shakespeare er det ofte annerledes.

Det er grunn til å undres over Desdemonas motivasjon for å fornekte at det er Othello som dreper henne. Kanskje dreier det seg om battered women syndrome, som du nevner, eller kanskje er det fordi hun kjenner han så godt at hun vet at han egentlig må være “skyldfri”? Jeg er enig i at det absolutt forvansker situasjonen at ektefellene ikke har fri tilgang til hverandre og på den måten ikke får kommunisert, samtidig er jo Othello så konsumert av sinnet over uretten som er begått mot ham at han ikke er villig til å høre på Desdemona, uansett hva hun sier. Dette er ikke kjærlighet, i mine øyne. I alle fall ikke likeverdig kjærlighet... Ofte er det jo slik i Shakespeares stykker at det først er etter at kvinnen, den syndige, er død, at mannen er villig til å høre på forklaringer. Tenker blant annet på tilfellet Hero og egentlig også Juliet (hun har jo ingen å betro seg til, selv moren vil fordømme henne om hun ikke gifter seg med Paris..). Desdemona er absolutt mer enn en svak og føyelig kvinne! Det er nettopp derfor det i mine øyne blir så inderlig trist at hun til slutt reduserer seg selv til noe såpass ynkelig. Jovisst er det verdighet å spore i dødsøyeblikket, samtidig blir feministen i meg sint og skuffet over henne…

Jeg tror at Emilia i starten av stykket ønsker å tro det beste om sin mann. Hun framstår ikke som noen sterk og bevisst karakter aller først, men etter hvert endres dette bildet av henne. Jeg tror hun, i det hun stjeler lommetørkleet og gir det til Iago, ikke tenker nærmere over handlingen sin. Hun gjør rett og slett ektemannen en tjeneste. Til tross for dette, ser Emilia likevel at det finnes svakheter i menn. Dette sitatet beskriver Iago godt, selv om Emilia ikke har ham i tankene når hun sier det:

But jealous souls will not be answer'd so;
They are not ever jealous for the cause,
But jealous for they are jealous: 'tis a monster
Begot upon itself, born on itself.

Samtalen mellom Emilia og Desdemona om hvor langt de er villige til å gå for sine menn, er interessant. Desdemona sier at hun aldri ville svikte ektemannen, mens Emilia slett ikke er like sikker, det kommer an på grunnen. Senere beviser begge at de er tro mot sine ord. Emilia står etter hvert frem som en sterk karakter. Hun er en kvinne av integritet, og denne kommer godt fram i scenen der hun får fram sannheten om det som har skjedd. Emilia er en sann heltinne!