Bokelskere.no

"VANNLILJEN" EN SPEKULATIV HISTORIE. Av KATHRINE KRØGER HAMMERSTRØM

«Vannliljen» skal være den første boka i Norge der en med diagnosen multippel personlighet forteller om hvordan de ulike personlighetene ble skapt. Boka er det mest groteske jeg noensinne har lest.

Den middelaldrende kvinnen som skjuler seg bak pseudonymet Hanne Dahl, oppsøkte overlege dr. Thomas Kessel, overlege ved Ringerike psykiatriske senter, pga. depresjoner og fordi hun gjorde ting hun seinere ikke husket noe av. Hos dr. Kessel fant hun fram til sine ulike personligheter, «hjelpere», som handlet uten at Hanne var klar over det og som ble utviklet som beskyttelsesmekanismer mot de mest uhyrlige overgrep fra barndommen som Hanne hadde fortrengt. Det er disse hun gjenerindret hos dr. Kessel og som hun forteller om i boka.

Og det er uhyggelig lesning. Om seksuelle overgrep som startet da hun var to år gammel, om faren og farmoren som laget bordell på låven der hun som liten ble misbrukt på det mest groteske, mens de bortskjemte småsøstrene løp intetanende utenfor og lekte. Om barneselskap der de andre barna fikk kosedyr, mens hun fikk en død rotte, farmor som rev hodet av fugleungen hennes, faren som kuttet katten hennes opp med ljå. For hver av grusomhetene ble nye personligheter skapt som hjalp henne å komme gjennom, «hjelpere» med navn som Redd, Skallet, Vil ikke, Vismannen, etter hvert også Kontrollør 1 og 2, som holdt oversikt over de mange personlighetene hennes.

«Vannliljen» er en fortelling så grusom, så tvers gjennom fylt av ondskap eller galskap et en leser uvilkårlig vil stille spørsmål om dette virkelig kan være sant - slik ondskap er vanskelig å fatte, og da spesielt i en slik ramme og av en slik art og og et slikt omfang som Hanne skildrer. Og det er her både Pax og psykiater Kessel har gjort en svært slett jobb. For forholdet mellom det uhyrlige som barnet Hanne forteller om står i grell kontrast til dr. Kessels mildt sagt overflatiske etterord.

Her skriver han kjekt om «østerrikeren Sigmund Freud» som var den første som interesserte seg for multiple personligheter, og hvordan han selv etter møte med Hanne begynte å lese litteratur om fenomenet, for til slutt å sette diagnosen. Og endelig om sin rolle som «fødselshjelper» der de to i terapirommets trygge rammer dykket ned i Hannes underbevissthet og fant fram til den barndommen hun hadde fortrengt.

Ikke ett ord om det svært omdiskuterte ved denne type terapi, og seinere avsløringer av at den kan skape såkalt falske erindringer. Heller ingenting om det problematiske med Hannes poetisk-barnlige, men likevel så «riktige» terapeutspråk, og at de ulike hjelperne (eks. Lydig og Savn) åpenbart har fått navnene sine i terapirommet og ikke av barnet Hanne.

Den skolebokaktige oversikten over de tjuefem hjelperne på slutten av boka, sammen med sentimentaliteter som at dr. Kessel har vært en «reservebestefar for de små hjelperne», hever ikke troverdigheten. Selve fenomenet multippel personlighet, som er bokas egentlige tema, behandles på en slik måte at vi ikke kommer nærmere enn om vi hadde sett den mest spekulative amerikanske film om temaet.

Det ellers så seriøse forlaget Pax beveger seg i et farlig landskap når det gir ut denne boka, og det er å håpe at de to neste bindene i trilogien kan forsvare utgivelsen. For at kvinnen som skjuler seg bakpseudonymet Hanne Dahl har blitt utsatt for overgrep, er hevet over enhver tvil. Spørsmålet er hvilken rolle dr. Kessel (og Pax) spiller.

Diagnosen i dag kalles DID . Og det er vanlig å bli mistrodd på at folk kan være så " jævlige" . Og at det må være falske minner . Godt hjulpet av spekulative Hollywood filmer. Og ikke minst er diagnosen flittig brukt som forklaring på mordmysterier i bøker og tv serier . Ikke lett å skulle fortelle at en har nettopp Did da. Ikke alle pasienter har like voldsomme opplevelser som barnet i vannlilje . Men et vært overgrep mot er barn er jævlig og for noen blir det å " glemme" å overleve . Helt til du ikke klarer glemme mer . Og er du heldig møter du noen som forstår hva du feiler . Hvorfor ting blir glemt , en gjentar alt en sier , aner ikke hvordan en har kommet seg fra et sted til et annet osv . De fleste får feildiagnose , feil behandling og mange tar sitt liv. Boka er ille å lese men det er verre å forstå at den hyggelige faren , bror , venn onkel eller naboen faktisk ikke var hyggelig men ødla livet ditt . Alvdal saken har vel vist at så jævlig kan folk være .

Jeg har hørt om DID, og jeg tviler verken på at den diagnosen finnes, eller at jenta i boka har blitt utsatt for overgrep. Men jeg ønsket å lufte muligheten for at minnene hadde blitt manipulert i terapirommet. Det er noe som dessverre ikke bare skjer på film, men som man nå har god dokumentasjon for at har skjedd en god del mennesker. Altså at en viss type terapi kan forandre eller til og med skape fullstendig falske minner. Dette er noe jeg jeg tror kan være nesten like skadelig for en person, som om overgrepene hadde vært virkelig. Den såkalte Bjugnsaken er blitt nevnt i en slik sammenheng. Samtidig er jeg fullstendig klar over at ingen andre enn de involverte i slike saker vet hva som virkelig hendte.

Jeg mistror ikke at mennesker kan være grusomme. (Se min omtale av boka "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl") I "Vannliljen" er det helheten ved historien som blir fortalt, som gjorde at jeg begynte å sette spørsmålstegn ved autentisiteten. Beskrivelsen av bl.a hennes yngre tvillingsøstres oppførsel mot "Hanne" er et eksempel. Jeg vil hevde at det er svært sjeldent at to barn ,over så lang tid, er fullstendig blottet for empati med sin egen storesøster. Men det kan sikkert skje.

Det er fremdeles andre bøker jeg istedet ville ha lest, enn "Vannliljen", både for å vite mer om DID, og/eller overgrep mot barn.