Kunne vært moro å bringe videre noen dialektord som vi vet eller tror er temmelig spesielle for den dialekten vi snakker. Det blir vel en god del vanskeligheter å få skrevet ned ordene eksakt slik de uttales, menmen ...
Et lite eksempel (Salten-dialekt):
å gå ut i "håsslæstan" = å gå ut på veien uten fottøy, dvs. bare med sokker/strømper på føttene.
Flere?
Viser 204 svar.
Vart nett oppmerksam på to ord som me nyttar på Grenlandsk som, etter kva eg så, ikkje nyttast i så mange andre dialektar. Nærat = Komme nær noko Innat = Inntil
Ikkje akkurat så ekstremt sære men.
Noen som kjenner ordet TREFT? (Trakt) Fam diskuterte dette ordet i påsken, og vi tror vel at det er et uttrykk som bare er brukt i bygda vår i "gamle dager," Eller har det vært brukt andre steder i landet også?
Sker itte kute rundt i hussua. Skal ikke løpe rundt i sokkelesten. Gær er kjempe, gærmye rart. Bred solør på sitt beste. Hussua kan forsåvidt være sko også. Jeg begynte å slå om etter en stund da jeg var ute. Fikk "hæ?" før ordet var ute.
Snakk om dialekt og misforståelser....Jeg var med min mann på slekstevne på Toten i fjor, og det var jo hyggelig, men jeg greide å gjøre ei blødme. Det var snakk om at de hadde "liggeti", og da svarer jeg kjekt at jeg legger meg når jeg vil, er da voksen....men gubben grep inn å sa at det betyr sengeplass! Hjælpemegsåflaut!! :o)
Bor et sted i Norge der det er vinter store deler av året, og dermed trengs ofte ordet "poinjhårt". Poijn (poinjde) betyr under og hårt betyr glatt. Uttrykket poinjhårt betegner det livsfarlige føret man får når det er stålis også kommer det løs nysnø oppå som ikke setter seg i isen, glatt under med andre ord. Finnes ikke lumskere føre!
Her kaller vi det 'blijnnhålka'
Går på det samme det ja. Skummelt føre der man ikke ser hvor det er isete og glatt under snøen.
Ikkje heilt det sama, men når det er såpeglatt ute så kaller me det "hålka".
Apropos "poijn", så fekk eg assosiasjonar til pjoning (hekle/strikketeknikk) og den gongen eg gjorde det stora midt i Trønderland. Hadde sett denne teknikken og ville lera meg det og saman med ein gjeng innfødde tok eg turen innom garnforretninga og fortalte at eg hadde lyst å TJONA, og om dei kunne hjelpa meg med det... Dei bak disken (ein av dei var mann...) lo og flirte og eg forstod jo lite og ingenting. Det vart mykje lått og løye der bak, inga forkaring fekk eg heller, men gjekk nå ut med PJONEGARN. Etterpå kunne trønderane fortelja meg at eg hadde fortalt at eg hadde lyst å kosa/kyssa/klina...
Jaja, dei hadde det nå "løye" alle dei andre, ikkje berre den dagen. Trønderane har nå ei god historie å fortelja kvar einaste gong eg syner meg der oppe...
:-D Tjoning er koselig ja... Pjoning ser jeg du har reklamert for før, burde kanskje sjekke ut den teknikken.
Talatuten. ! Den vi snakker med, altså munnen.
Tror vi brukte talatuten om telfonen hos oss.
I Gjerstad, der eg kjem frå, kan ein "snåve" og "dette i dapen". Det har eg gjort alt ein gong denne våren. Dessuten treng me jo ikkje å fylle opp "vischule" med meir ved. Deilig med sommar og sol!
(Snuble og falle i vanndammen/pytten) (Vedbod)
Jeg har ikke så mye å bidra med selv, oppvokst i nærheten av Oslo som jeg er.
Men, husker så godt ei venninne jeg hadde som liten som var fra Kvinesdal. Og hun sa alltid at hun "gjeng" når hun skulle gå. Og jeg herma, for jeg syns det hørtes så mye tøffere ut å si; Nå gjeng me hjem, enn nå går vi hjem...
Selv er jeg nordmøring, og det uttrykket folk flest sliter mest med å forstå er: "Ka så li?"
Noen som skjønner hva det betyr?
Æppel (eple), trasinj (vanskelig), kjøle (veldig)og gælle (veldig, voldsomt)er også fryktelig sært. Vel, når jeg tenker meg om er det mye mer å ta av ;)
"Ka så li" = Hva er klokka? Hvor sent er det blitt?
Helt korrekt :)
Dette er en artig tråd. Jeg har lest og hygget meg en hel haug mens jeg har lest gjennom alle innlegga her. Dialekter er gøy. Jeg vet ikke om dere også har særpregede stedsnavn, her kommer noen fra min hjemplass. Skal først fortelle om en "eldre" ugift dame som bodde uti Kvellskåra, når hun kom til byen for å handle, presenterte hun seg som Frk, Aftenkløft, mye "finere" det, eller? Kvellskåra betyr alstå, aftenkløft. Så har vi Rabnafjellbukte = Ravnefjellbukta Trodlenodland, jeg vet ikke hva det betyr, faktisk. Lauperak, aner ikke betydningen. Slike rare ord, finnes det hvertfall mange av her i distriktet, noen mil sør for Stavanger.
Min mor fortalte om en dame som skulle være svært fornem, også når det gjaldt språk. Når hun skulle si:
Buksnes i Lofoten
sa hun:
Benklærenes i Lobenet
Og min mor fortalte om en kollega som hadde sett på "Hvitt eller dobbelt".
Det er jo ikke lenge siden Ingerid Stenvold i Dagsrevyen fikk skjenn for "Midtstua". (Den heter visst Midtstuen, den aktuelle stasjonen på Holmenkollbanen ...)
Her omkring strides de fastboende og turistene om min fødestedsøy's navn. Det skrives på kartet Jeløy, lokalt heter det "jælja", og for de som frekventerer de finere lokalene på øya, Jeløen! Det heter seg jo at kjært barn har mange navn. :o)
Jeg ler godt når Hølonda blir uttalt Høølooonda, for i Trøndelag uttales det Hølloinna, med skikkelig trykk på første stavelse. Og Nardo, med uttalt r og d, mens i Trondheim heter det Nalo med tjukk l.
Har noen lignende eksempler herfra og på at navnet på steder differerer litt fra hva det kalles på folkemunne.
For eksempel blir Sørli-tua til Sillituå, og Sommerhaugen blir Semmerhåja.
ler høyt her Ja, det er ikke så greit når noen vil være fornemme. Satt også og tenkte på stedet Mjølhus her. I byen heter folket Melhus, fornemt altså. Mjølhus er også et stedsnavn her i distriktet, må ha vært ei kvern (mølle) der fra gammelt av, kanskje.
Jeg bor i Drøbak, og her snakker vi en dialekt som ligger veldig nært bokmål. Jeg kan ikke komme på noen morsomme dialekt ord, men det er en gramatisk feil jeg har hørt er veldig typisk for området her. Det er nemelig veldig mange som blander "hun" og "henne". Vet ikke om dette er noe som gjelder hele landet, men har som sagt blitt fortalt at det gjøres spesielt mye her.
Bodde ei stund utafor Ski, på Kråkstad, for deg som er lokalkjent, og der var det veldig markert bruk av "henne" i stedet for "hun" ja. "Henne sa til meg at henne hadde hørt at...". Ellers brukte vel de innfødte på Kråkstad faktisk "ho", men tror det var litt "bøgda"-språk i forhold til det mer urbane(!) Ski.
Noen dialekter bruker jo også 'oss' som subjekt i stedet for 'vi', f.eks. "hoved"-programlederen i "Norges-glasset" på NRK P1:
"Oss ska no sjå på ..."
"Oss har fått ei melding frå ..."
De som bor lengst nord i Gudbrandsdalen og vi som bor lengst sør i Sør-Trøndelag, altså rett sør og rett nord for Dovrefjell, har ikke "vi" i språket vårt i det hele tatt. Åss sie åss, åss (= vi sier vi, vi). Kult ja?
Det er en vanlig feil som er ganske ny, ikke spes for området. Jeg er selv utflytter fra Drøbak, men kan ikke huske å ha hørt den feilen verken nå eller tidligere. Her i Bergen har østlendendinger, gjerne unge lett for å legge seg til enten konsekvent henne eller hun. Kanskje fordi de fleste bergensere sier hon. Ellers er jo dette en forenkling. Tilsvarende objektsformen ham, som nesten har forsvunnet og blitt erstattet med han.
De fleste har sikkert hørt orden "slitan" som eg har forstått er veldig spesielt for Bergen. Det sier man når man skal si gratulerer med noe nytt, at det var fint osv. Eks: "slitan med ny genser" Sier de det andre plasser?
Et annet ord som eg trodde man sa i hele landet men som ikke alltid folk skjønner når eg sier er "ani" det betyr "borti". Eks: "Eg kom nesten ani bilen" Noen andre som sier det?
Ani brukes i Nord-Norge også, men uttales med to n'er - altså "anni".
Har hatt en liten diskusjon på jobben om ordet "slit'an" som jeg mener betyr mer "ser at du har fått deg noe nytt", ikke så fin eller noe som helst kompliment. Altså en fin måte å slippe unna å si hva du mener om plagget/ det nye samtidig som du viser at du har lagt merke til endringen. Da jeg var barn/ tenåring sa vi skræblars forkortet til skræb, som har samme betydning som slit'an, men det er visst helt ute å si nå, hehe, kanskje ikke så rart.
Jeg er vant med at det er et kompliment. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg har alltid tenkt at det kommer av "slit den" altså: bruk den mye!!! Hehe, men det passer ikke så bra når vi sier "slitan med ny frisyre!!" hehe
Det kommer av uttrykket "slit den med helsa"eller noe i den dur, men det høres jo litt underlig ut ,og spesielt, som du sier, når det gjelder ny frisyre.
Hvis en er vant med å høre uttrykk fra en er ung vil en legge annet i det enn det jeg for eks gjorde da jeg kom som ung voksen til Bergen. Jeg kan ikke si det, da det kreves bergensdialekt for at det skal bli riktig schvung over det. Sier gjerne grattis eller så fin, er den ny?
Sjå ta å kom dej innat på mædda= se til å kom deg inn på skisporet/skiløypa . Har dekk itte eti ænda, je har vøri oppe sia før duggurn. ( Totendistriktet.)
Kunne vel også betydd middag? Har noe slektninger på Toten som snakker sånn. De putter ofte en "amma" på slutten av en setning. "Skal u itte kome ut, amma?" "Tala åt'n du som kjin'n"
Joda mæddan er også middag. Det er artig å snakke med den eldre garde, de holder fast ved dialektene sine. Ellers blir de ofte vannet ut.
En av de morsomste ordene jeg har hørt nå når det er snakk om dialekt, så må det vel være gralla. Tror det uttrykket kommer fra Stavanger og betyr gratulerer?
Gratla, heter det på stavangerdialekt.
Var ikke meningen å fornærme noen. Trodde det var gralla. Har faktisk opplevd at noen skrev det på veggen min en gang på facebook:),men det kan jo ha vært trykkfeil.Så beklager om noen ble fornærmet. Jeg kan ikke stavangerdialekt. Spesielt ikke når noen snakker med meg med den dialekten ganske fort.Gikk på folkehøgskole for noen år siden og ei der snakket veldig fort og var fra fra Stavanger. Det tok meg flere måneder å endelig skjønne noe av det hun sa:)
Jeg er heller ikke fra Stavanger, men bor ikke så langt derfra. Jeg ble ikke fornærmet, langt derfra.
Fint:) Vet at noen kan bli fornærma angående snakk om dialekt, så jeg prøver alltid å trå varsomt på det området:)
Lurer på om ikke ordene 'jente' og 'gutt' har noen / mange forskjellige benevnelser rundt om i landet.
Her sier vi som regel 'veejt' og 'glujnnt'.
Og så husker jeg at foreldrene mine kalte 'meslinger' for 'kræggdo'.
Rart!
Før i tida ble tøs brukt om ei søt, lita jente i Bergen. Hørte noe lignende fra en trønder en gang også, men da var det litjetausa, fritt etter hvordan jeg husker uttalelsen.
Nok en gang eksempel fra et lite sted på Nord-Møre, der sier man guttunge og dråkunge. Bare jente som er annerledes altså, men jeg vet ikke hvorfor.
Her i Rygge/Østfold er det jente og gutt,i flertall jenter og guttær. Hvorfor det er mer utstrakt bruk av æ i guttær og ikke i jenter veit jeg ikke. :o)
Dette er arv fra gammel-norsk og tilsvarer det som fortsatt finnes i veldig mange vestnorske dialekter: gutar (hankjønnsord) men jenter (hunkjønnsord) og som brukes i nynorsk. Med andre ord holder ikke alltid østlendigers argumenter om at deres dialekt er så fjern fra nynorsk :) Det samme gjelder verb som Marit nevner nedafor her, dette er ikke svensk, men en del av vikingarven vår :)
Jeg bøyer meg for den argumentasjonen. Mener du at vi har levd side om side med svenskene uten å ta til oss noen utrykk, ser at du sier ikke alltid, så det er vel noen ord og utrykk som stammer fra både her og der vil jeg tro. Men at vi fortsatt har hevd i arven etter vikingene er jeg stolt av selv om bare 50% av mine gener er av den sorten. :o) Aldri for sent å lære noe nytt.
Nei, selvfølgelig har østfoldingene opp gjennom tidene blitt influert av svenskene, men når det gjelder akkurat substantiv- og verbbøying er det nok vår norske språkutvikling som ligger til grunn :) Det norske språket har mange svesismer, det første som faller meg inn er ord som "kjendis" og "godis" som vi har tatt over fra svensk. Bor selv geografisk plassert slik at det finnes nordøsterdalske, nordgudbrandsdalske og nordmørske uttrykk godt blandet inn i den trøndersken vi snakker her :)
Er ikke språk og språkets utvikling spennende.:o)
I den delen av Skotland som prater "lavland" skotsk (engelsk), er det over 500 norske ord og utrykk. Igjen vikingene. Men også de norske soldatene som ble igjen etter 2.verdenskrig. :o)
Det er svært mange norske dialekter som har ulik flertallsbøying av hankjønns- og hunkjønnssubstantiver, særlig i bestemt form: Guttane/jentene, gutane/jentune, gutan/jenten, gutta/jentene. Også her på vestsida av Oslofjorden har vi store områder med guttær og bilær. Den samme endelsen kommer igjen i såkalte "a-verb", her syklær man til jobben og kastær på stikka, så noe svensk fenomen er det nok ikke.
Jeg har en kamerat i Larvik og jeg kjenner igjen det du sier, samtidig så er nok noe av Østfoldmålet preget av at vi bor så nærme grensa, om ikke akkurat i dette eksemplet. Språk og dialekter er et mangfold og stadig i noe forandring, men artig er'e lell. :o)
Jeg er ikke ekspert på området, men jeg lurer på om endelsene i østfold-dialekten kan være en påvirkning fra svensk. På svensk får hunkjønn endelsen -or i flertall, mens hankjønn får -ar, kanskje når dette går gjennom noen endringer at det blir -er og -ær. Men som sagt så vet jeg ikke, det er bare en tanke...
Absolutt en fornuftig tanke, det er jo ganske mange av oss som har svenske aner og siden veien til grensa er kort på alle kanter så er det muligheter for påvirkning. :o)
Trur ikkje me nyttar så mange særeigne ord i grenlandsdialekta, kan i alle fall ikkje komme på nokon. Kanskje utenom "skjesse" som betyr at ein får veldig lyst på noko.
Er det nokon av dykk som veit kva "forrektige" betyr?
Forresten, da jeg var liten jente og samla på glins (glansbilder), da var det noen glins som var forrektige, de hadde en slags brunfarge på baksida. Husker at noen prøvde å jukse, legge glinsa i kaffeboksen, men det lukta jo kaffe lang vei om de var lagt inn i stikkeboka, noen her som har hatt en slik? Ei skrivebok (helst), der arka ble bretta på midten, hele boka, og i bretten ble det lagt glins, bytting på en måte, man måtte stikke med et glins og håpe på å få noe som var finere.
Jeg googlet det, men skjønte ikke sammenhengen. Det var blant annet en som kalte seg "forrektig pensjonist"
Det er sant? Det stemmer? (Juksa litt og konsulterte "kilde" :))
Forrektige = ordenlige, ekta, skikkelige :-)
Ein forrektige strandbu/trønder osv, dvs ein trønder som har aner og gener "i orden" og er ekte trønder.
Mamma kommer fra et lite sted på Nord-Møre hvor de sier brød for kake og kak for brød. For meg som har vokst opp med dette er det jo ganske logisk, det er jo bare å kjøre omvendt logikk, men jeg har opp gjennom tiden sett flere venner bli litt rare i ansiktet når de får et kakefat skjøvet opp i ansiktet og et spørsmål av typen: Vil du har mer brød?
Selv er jeg i fra Sør-Trøndelag, men husker som yngre at jeg og broren min lekte med naboen og kameraten hans som kom om sommeren av og til og var fra Nord-Norge et sted. Husker vi gikk inn til dem en dag og denne nordlendingen sa: Jeg setter klompane mine ut i gangen (eller noe i den duren). Jeg så forferdet på broren min og skjønte ikke hva han sa. Men oppdaget at det betydde tresko;)
Klompa leve i beste velgående i Tromsødialekten.
Tresko for oss er nederlandske tresko med spiss tupp.
Tusen takk for svaret. Ble klokere nå:) Av og til kan dialekter være en gåte, i alle fall for meg:)
Kanskje han sa:
"E sætt klompan mine uti gangen"??
Jeg mener at jeg og mine kaller 'tresko' for 'treklompa' eller bare 'klompa' ....
Det er godt mulig. Ikke godt å si for det er vel over 20 år siden. Men tror du sier det mer ordrett enn meg, for jeg er dårlig til å huske på/herme etter andre dialekter;)
Mine kusiner fra Stavanger maste stadig om å få "båmbåm" da vi var små. Etter hvert gikk det opp for oss andre at det var sukkertøy de ville ha. Dette ordet har jeg aldri hørt brukt andre steder. Opprinnelsen er åpenbart fransk, men hvorfor er det bare på Stavanger-kanten de har "annammet" dette?
Me seier framleis båmbåm! (Det betyr drops)
Kanskje det henger igjen fra gammelt av da det var en mengde utenlandske sjøfolk som var i land der, og da sikkert noen som bosatte seg. Folk fra Italia, Frankrike og andre steder.
I Trøndelag kan vi si at vi er klar i betydningen sliten. Det er et ord som lett skaper misforståelser overfor uinnvidde ;-)
Det ordet har jeg i min nordmørsdialekt også og ikke alle oppfatter hva jeg mener når jeg bruker det.
Måtte legge av meg den bruken av "klar" da jeg bodde på østlandet, sammen med uttrykket "hanj homsa å flira", som rett og slett betyr han smilte og lo...
:-D, den der har eg stussa over ja. Var ein av det anna kjønn som sa det til meg ein gong; "Åh, nå er eg såå klar". Det var ikkje eg...
Ja, det kan bli litt forviklinger når man ikke snakker helt samme språk...
En jeg kjenner fra Flekkefjord-området sier at han er "fornøyd" når han er lei av noe. Merkelig.
Tja, ikkje lei av noko, men at ein har fått så mykje av noko at ein er fornøgd.
Det er vel noe en kan si når en er mett også. En har altså fått nok av noe.
Når jeg er mett sier jeg forsynt, men begge deler går sikkert an. :)
Jeg gjør også det. Poenget er at jeg tror jeg hadde forstått betydningen hvis noen hadde sagt det:)
Min dialekt er rimelig kjedelig og har knapt noen spesielle ord/ uttrykk. Kan komme av at jeg er oppvokst et stykke inne i Oslofjorden.
Medan ein er inne på dialekt.... Eg har lurt på kor mange ord det finst for matretten kompe (Sørlandet), komle (Rogaland), raspeball (Bergen), klot (Tinn). Er det andre betegnelsar ute i distrikta?
Eg er fra bergen og sier raspeballer, men kjæresten min fra voss sier raspekaker. :)
Her jeg kommer fra sier vi potetklubb (altså pottetklubb med brei L) Jeg kommer fra Modum, Buskerud.
Jeg sier "raspabajll", men jeg husker at min mormor kalte det for "potet-tjuuk".
Kanskje et mer deskriptivt ord, fordi 'potet' er med i ordet og 'tjuuk' er noe som er klemt sammen og formet til en ball/ei kule.
å tjuke = å klemme sammen
(slik jeg har forstått det. Beskrevet litt på intuisjon. Korriger meg hvis jeg tar feil)
Jeg MÅ jo sitere litt fra Knut Hamsuns roman "Landstrykere"(1927):
"De pratet og pratet det over i sitt forunderlige nordlandsspråk, det var med mange påfallende ord, uventede ord, det var ravgalt inntil kunst, men det uttrykte deres meninger."
I Haugesund heter det båsspann/bås. Alt er også så kjekt i Haugesund: han var kjekke, kjekke jenta, kjekke tur - og er det skikkelig stas så heter det jysla kjekt. Da jeg flyttet til Oslo, lette jeg lenge etter finke, før jeg oppdaget at det var det samme som lungemos - noe som ikke akkurat var appetittvekkende. Som barn var jeg fryktelig sjalu på ungene på Hedmarken som spiste kaku med sirup. Tenk å få kake hver dag!
På jæren seier me jysela jilt(eller skrives det gjilt?) (det tyder veldig kjekt)
Hos meg og, men me sløyfe e'en og seie "jysla":-) Eller grævla...
Ja, eller grævlig godt! :)
Jeg spiser kaku hver dag fortsatt jeg :) og til jul sørger jeg for å ha et fat med småbrød å by på til kaffen. Småbrød er rett og slett småkaker!
Er det kun bergensere som sier "boss/boss-spann" forresten? Jeg var godt oppi tenårene før jeg lærte at det ordet ikke blir brukt i hele landet.
I Ålesund sier de boss og bosspann.
På jæren heiter det bås. Nesten det same.
Dette sier de også i Stavanger, så det er dere ikke alene om!
Hva med "disse"= huske/ gynge og leke tikken = sisten? Gjør man det andre steder enn i Bergen og omegn? Nusser er jo gode å ha hvis en skal amme.
på sørlandet ronser vi
Da jeg var barn lekte vi "pegen" - et ord som jeg til min store fortvilelse hører er byttet ut med "sisten" av unger i Tromsø i dag. Heldivis "desse" de enda på "dessa" og da er det farlig å spise "klubba" (kjærlighet)
Jo, jo, jo, i Rogaland "disser" vi, også leker vi "tikken".
Her "disser" vi, men vi leker ikke tikken, vi leker "sisten". Vi spiser "klubbe", ikke "kjærlighet på pinne". (Nord-Troms)
Tikken ja, men me verken disse, huske eller gynge. Her hos oss så "reile" me!
Reile, eller raile er noe de gjør i skibakkene for tiden;) Har faktisk prøvd meg en gang, men er litt engstelig for at jeg skal falle og slå meg, eller verre, at noen skal se at jeg faller,hehe.
Tikken leikar dei i Rogaland også, medan i Oslo-området leikar dei "Har´n". Det tok litt tid før eg skjønte at det var det same.
Vi kalte dette også for sisten på sørlandet.
På Jæren sier de "dissa". I Haugesund sier de "føysa", det synes jeg er så morsomt.
På Sørlandet "ronser" de, dvs husker/gynger.
Artig med dialekter. Noen ganger finner en totalt forskjellige betynninger av et ord, som noen har vært inne på, andre ganger igjen ser en små varianter.
På Sørlandet sier vi "det var sabla eller himla godt".
Kjenner meg godt igjen i disse utrykka. :)
Jepp. Ei dess, dessa. Ska vi'tj gå å dess litt? ;)
Det høres jo FULLSTENDIG nordlandsk ut, men tonefallet er nok et annet, og det vet i alle fall ikke jeg hvordan man uttrykker i skrift
På min kant av Trøndelag døssa åss (åss = vi).
Jada! Ordet disse har eg med fra Finnmark,mens her i Troms sei vi desse.Tikken har eg derimot aldri hørt før.
Tikken brukes på Sørlandet også (iallfall på den tida jeg var i passende alder for slike fysiske utfoldelser.)
Jeg bodde tidligere sammen med en venninne fra Sandane i Sogn og Fjordane, som også sa boss/boss-spann. Men det er jo nabofylket da, så det er ikke så langt unna. Utenom henne og noen bergenservenninner har jeg ikke hørt ordet i bruk av folk rundt meg.
Jeg har flytta mye land og strand rundt i mitt liv og registrert at mange dialektord er de samme flere steder, bare i litt ulik fasong. I min barndom hadde vi fire slags fottøy: Støvler, lugger, storsko og småsko. Å gå ut i strømplæsten var sjelden aktuelt. (Håsslæstan var noe de sa på landet ...)
Men ei KOE - som er en tyggegummi, tror jeg nedre Telemark (og kanskje Vestfold?) er aleine om. Trolig avledet av kvae, som jo en gang i svunne tider hadde samme funksjon som tyggisen.
Helt riktig, koe er et ord jeg har brukt. Til og med i dag bruker jeg det når jeg går i skauen og finner koeemner på grantrær. Smaker deilig harpiks, friskt og godt, og helt gratis.
Grevling er "svintoks"
Dette var en interessant tråd! Selv er jeg fra Egersund, en ganske liten by ikke så altfor langt fra Stavanger borte på Vestlandet. Noen litt spesielle ord vi bruker er f.eks. "Løye/løyen" - betyr både "morsomt" og "rart". "Grapsete" - grisete (dette finnes flere steder, også). "Okke og dokke" - Oss og dere. "Forveden" - Nysgjerrig.
Forveden hadde jeg nok hatt litt problemer å forstå selv i riktig kontekst, men grapsete kan i hvertfall jeg se sammnehengen av. I Bergen sier de fantejente= rampejente. Jeg er ikke Bergenser, men har sett meg nødt til å legge om noen ord for å bli forstått. Men fantejente har jeg ikke brukt. Tror de bruker Troillat i Trøndelag for rampete.
Løye og løyen er eit uttrykk eg har slutta heilt å bruke etter at eg flytta til austlandet. Det er heilt håplaust å prøve å føre ein samtale kor ein bruker det uttrykket aktivt, for ein må stoppe opp og forklare kva det eigentleg var ein meinte kvar gong.
Jeg bruker det heller ikke lenger nå hvor jeg selv har flyttet til Østlandet. Da vi var i kunst og håndverk på skolen for ett par uker siden, kalte jeg noen en "grapsunge" fordi han griste så mye med leiren vi skulle lage figurer av. Han bare så rart på meg, så måtte læreren vår, som er fra Haugesund, forklare meg at de ikke hadde ordet "graps" på Østlandet. Dette overrasket meg faktisk, fordi dette var jo noe jeg hadde vokst opp med!
Sopin/sopen, hongri = sulten.
Førstnevnte har jeg fra mamma som er oppvokst i nabokommunen, jeg bruker helst sistnevnte. Vet det finnes flere gamle, trønderske dialektord for dette der jeg kommer fra, men husker dem ikke. De har nok gått ut av bruk.
Tella (med tjukk l) = trær.
Vi "dalingene" hadde det morsomt da vi ble flyttet ned til sentrum for å gå på ungdomsskolen, og de andre ikke skjønte hva vi snakket om. Det var ikke mer enn 10-12 km avstand som skulle til.
Og så har vi den evige formaningen: "Du må itj færra nålles". Du må ikke gjøre deg noe/gjøre noe dumt e.l., vær forsiktig.
Samboeren min fra kysten i Nord-Trøndelag. Han bruker også "tell" og "tellor" (med tjukk l) om tre og trær. Når jeg først møtte han skjønte jeg ikke hva han snakket om når han brukte disse orda, og turte ikke spørre... Selv er jeg fra innlandet i Sør-Trøndelag - her bruker man uttrykk som "fidemin" (fi-de-min) om noe som ekkelt (a la fysj), og "hoff å tyttjy" a la huff. Og en "hånstaur" er en idiot. Som jeg følte meg som, da samboeren min snakket om tellor den gang da...
"I einingen" = titt og ofte, støtt og stadig
"Førrtæranes" = irriterende
"Sasspon" = fiskespade, hullsleiv
Navnet på ei kjent bok som på min "gamle" Telemarksdialekt høres slik ut: Håkke - Håtte - Hårre
Boka jeg snakker om er selvfølgelig Hvem - Hva - Hvor
Bare en liten variasjon fra Tinndølen, me brukær ein tydlegærre å i orda, me som kommer frå Tørdal.
Flott respons på temaet. Håper det fortsetter slik.
Vældi mange artie ord å uttrykk!!
Noen av ordene/uttrykkene er nok temmelig uforståelige for folk med andre dialekter, så det er viktig å forklare på vanlig skriftspråk (nynorsk/bokmål), noe det ser ut som alle har gjort så langt.
"gjort i et hattfåkk": gjort i hui og hast
For meg et kjent og kjært uttrykk!
Her eg bur (får ta det på nynorsk så stem det meir med dialekta) så seier me:
tatla - når me småprate
putla - når me driv me "småting": putla i huset til dømes.
Og så er "snål" eit positivt ord (du har så snål hatt, han er så snål på håret, - eller: ho er så snål). Det siste har vore opphav til fleire misforståingar:-)
Snål er også eit ord eg har lagt frå meg, etter at eg flytta austover. Eg gløymer ikkje første gong mannen min møtte farmor og ho forsøkte å komplimentere han med å seie "Så snåle kryddlår du har". Etter å ha forklart han at kryddlår er krøller, blei han lettare fornærma over at dei blei kategorisert som snåle.
Snål er et positivt ord i Grenland (=nedre Telemark) også - det lille barnet nede i barnevognen, for eksempel: "Hælledussen så snål han var, da!" Var ikke klar over at rogalendinger bruker ordet på samme måte - så morsomt!
Ellers er det typisk grenlandsk å sjesse på noe når man fyser andre steder - dere vet, når man får veldig lyst på søtsaker - eller en biff, for den saks skyld.
Morsom tråd :) Sørlandsk uttrykk: Tokå = taket utendørs unnætile = taket innendørs tile = gulvet inne "Du må toka dæg, du e så skrøyve dær du site!" = Du må flytte deg fordi du er i veien der du sitter! Ikke helt gresk - men nesten hehe ;)
Denne likte jeg! Som utflytta sørlending/kristiansander har jeg nok blitt litt "asleben," men kom på et par gamle uttrykk: "det raber fra teila på tåga"= snøen raser fra et tak med takstein. Og bruken av bløude konsonanter kan bli litt spesielt: "Æ æ a å eder" "Æ æ å a å eder"= jeg er ute og spiser, og jeg er også ute og spiser.
Dyrisk mykje å vælge i-men her kjæm no et par støkka fra Midt-Troms:"No kjæm han med han"=Det blir uvær. "Jåsspeis"=Tullebukk.
Nord-Troms:
Å bæse = Å sutre
Å sæme = Å sinke/henge etter o.l
Doning = Dugnad
Dæte = Pupp
Bor i Nord-Troms og kjenner godt både å bæse og å sæme, men har ikke hørt doning og dæte, men har "deita" er et vanlig ord for pupp her oppe. Så du bodde Østfold, men er du egentlig fra nord....
Fortsatt Nord-Troms:
Sier dere "å knø" eller "å ønes" om å sitter urolig?
Det er i allefall vanlig i Lyngen :o)
"Å knø" er et vanlig uttrykk i sør-Troms også. Brukes om å sitte urolig, men også om å somle/kløne med noe - "ka du knør med?" = "hva er du somler med?". "Å ønes" brukes også, men i mindre grad.
Ja, det samme i nord-T også :o)
I bergen sier vi dai = pupp. eller puppene = daiene
Det er utrolig hvordan dialektene forandrer seg på relativ kort radius, ikke sant?
Ja, jeg er født og oppvokst i Nord-Troms, men jeg er halvt østfolding, og har bodd her nede hele mitt voksne liv.
Artig det der med doning da!Det forbinder jeg faktisk med et kjøretøy. Flere som gjør det?
Doning betyr kjøretøy også. :) http://no.wiktionary.org/wiki/doning
Jepp, sånn litt tøffere kjøretøy! :o)
Og jeg forbinder det med både dugnad og kjøretøy...
Kåpptu = klut til kjøkkenbruk Kåpphåinnduk = glasshåndkle (heter det det?)
Jeg bruker kopptue og kopphanjduk.. aner ikke hvordan jeg skal skrive det siste ordet siden det er noen lyder der som ikke har noen bokstav. Jeg er også vant til æppel (eple) og æppesjin (appelsin). Når jeg lager mat er det enten i steikpanna eller i panna som er det andre ville kalt kasserolle.
Jeg har vokst opp med ordet "glasshåndkle", men jeg tror at oppvaskhåndle er mer i bruk pr. dags dato.
Og her hos oss så bruker me tørkehåndkle når me skal tørka kjørlene (servisedeler)våre. (Men me har oppvaskemaskin og.)
"Kåpphåinnduk" sier vi her i Salten, men det skulle ikke forundre meg om det "riktige" (bokmåls)ordet er "glasshåndkle".
Finner det ikke i Tanums store rettskrivningsordbok.
Noen som vet?
Kjært barn har mange navn. Her jeg bor kaller de det meste en tørker seg med og tørker av med for duk, men jeg har lært at det heter oppvaskhåndkle (godt plassert der det hører hjemme), men jeg sier også vaskeklut. Det eneste som er duk for meg er bordduk. Ikke lommeduk og vaskeduk, og fat serverer vi mat på. Her sier folk tjukkelabber for noe jeg tidligere kalte raggsokker. De har undik(k)er og strømpik(p)er (ser bedre ut med p i parentes). God gammel vokalregle fra Trøndelag: Æ e i a æ, æ e i a æ å= Jeg går i A (klassen) jeg , jeg går i a jeg også. Fra Østfold: Holl opp a Rolf, senn åver en røk
Denne regla blir brukt enkelte plasser i Finnmark også,men mulig den har et trøndersk opphav.
Heter visstnok det.Vi bruker også de samme uttrykkene, men da kopptua med a til slutt.
Jeg bruker vaskefille. Vet ikke om det er et vanlig ord men i vår fam. bruker vi dørslag= en stor sil.
Dørslag (hvorfor heter det det?) er et ord som er velkjent vil jeg tro, det er det det heter. Rivjern er forresten ikke en (gammel) sint dame, men noe en river for eks ost med;) Ikke at du har sagt noe om det,hehe. Det er mange unger/ ungdommer som ikke har begreper for kjøkkenredskaper. Spurte akkurat 10-åringen min om hun visste hva et rivjern var og det ante hun ikke, hun kalte det en rasper, men dørslag hadde hun full peil på for det hadde hun sett på "Jonas brothers" på Disney channel:(
Spennende hvor mye det kan kommr ut av et lite ord, diskusjoner, refleksjoner og samtaler om nye og gamle ord og uttrykk, Jeg har ikke tenkt på at dette faktisk er et vanlig ord på vei ut av dagligtale. Det er mye rart en kan lære på barneTV. Så bra du prater med 10-åringen din om ord og uttrykk, dette må jo gi henne et stort ordforåd og og gjøre henne mer glad i språk.
Forklaringa på "dørslag" kan eg faktisk, då me har diskutert dette godt her i heimen:-). Det kjem av det tyske ordet "durchschlag" som betyr noko ein slår gjennom.
Haha - så morsomt resultat av fornorskinga! Eg har også lurt på kva dette eigentleg betyr.
Der er du ikke alene, jeg har mer enn en gang grublet på ord og uttrykk jeg syns har vært litt "unorske," og funnet ut at de kommer fra europeiske språk. Som på sørlandet der vi har en del nederlandske ord i dialektene fordi vi var så nært knyttet dit den gang det var båten og sjøveien som dominerte.
Jeg mener å huske at vi ble fortalt i heimkunnskapen på skolen, at dørslag heter det for at i gamle dager var det vanlig å banke dørslaget i veggen/døra utenfor for at vannet skulle renne ut.
Dørslag er et bokmålsord, ja Men jeg har vært borti flere på min alder eller yngre, som ikke har ant hva jeg har snakket om om jeg har nevnt det. De har automatisk gått ut fra at jeg har snakket om noe som hører til en dør, hehe...
I det dype Hedmarksskogene ved Kongsvinger sier vi hølgrøvin når du er skikkelig sulten.
Vallesletta = sludd, Haltekje= tørkeskur, et bidrag fra min avdøde svigerbestemor fra Samnanger. Det første er helt fantastisk i grunnen- helt umulig å resonnere seg frem til.
I Bergen sier de forøvrig løvang for langkost og trøe for gardintrapp og så har de utrykket "å belite seg" som jeg aldri får dreisen på (måtte faktisk spørre min mann for ente gang)= å samtykke/ gå med på. Tidligere har jeg vel skrevet noe om at de sitter på kaffen/ vaskemaskinen (går vel an hvis en ønsker det) og ligger ting fra seg.. Min far, fra Toten, sier skåårn= vedskjul.
I barndommen brukte jeg "å belite seg" mye... "Belit deg dååå". Ikke gøy når ikke alle følger reglene som barn.
Nå kommer jeg fra Ringsaker, ikke Toten, men jeg sier også skåårn. Et par av besteforeldrene mine sier skåla, med tjukk l.
Ellers pleide moren min å kalle meg for dækaræv da jeg var liten, et ord som beskriver folk som er urolige, masete og som henger i beina på andre.
Og jeg ble kalt kjåkskrå når jeg oppførte meg slik du gjorde da du var dækaræv ;)
På sørlandsdialekt. "du er så klaua" evt. "det der var en klaua film" Dvs, du/den er rar, teit, merkelig, dårlig.
Dialektord kan være utrolig beskrivende og morsomme. Hørte en gang en mann fra Førde i Sunnfjord beskrive sin kone på denne måten: (Hun hadde krøllet, rødt hår!) "Du e heldig, du, som hev slik ei fin kone med fint, långt svart hår. Ka ska eg seie om mi, ho ser mesta ut som ei opptunna einekave!" (opptørket einebusk, for dere syd om Sinsenkrysset.)
Tinndøl dialekt:
hokken - hvem
håtte - hva
horre - hvor
Ein vestlending melder seg. Her ytterst ute på dei nakne øyer har me vel eit ord og to som kan virke uforståelige for andre. ;) Eit eksempel kan vera:
rångepådl = sko på feil fot
ka bala du med? = kva gjer du på
asa seg opp = bli oppjaga/ irritert/ stressa
"rångepådl" var da et fantastisk ord! Og ikke minst: genialt å ha et begrep for det der - men er det et substantiv eller et adjektiv? D.v.s.: er det den "gale" skoen som er en(?) rångepådl, eller er du rångepådla(?) når du har byttet om skoene? Ble voldsomt nysgjerrig nå, merker jeg... :-)
Hehe, egentlig er det genialt ja. Det er vel adjektiv, for skoen blir rångepådl. Det kjem heilt automatisk, så eg har i grunn ikkje tenkt over det før. ;)
Flott tråd!! Jeg er utflytter fra Vestlandet til Østlandet. Jeg snakker fortsatt dialekt, kunne ikke falle meg inn noe annet, men noen få ord har jeg måtte bytte ut fordi jeg rett og slett ikke blir forstått. :) Bås = søppel Sos = saus Ildt = vondt
Båsdonk ja, det har me her på Strandalandet og:-). Sos og ildt brukar dei i begga nabokommunane mine.
Jordeple = potet, er eit dialektord som vart brukt av dei gamle her omkring, men få unge som kjenner til ordet. På Jæren er det meir kjent.
Ja, da skjønner jeg at du kjenner disse ordene:) Jeg er Sunnfjording. -og skriver bokmål, fy!! Burde jo ha skrevet nynorsk...ja, ja!
Øvid(e) er et ord jeg har adoptert fra din kant av landet + en alternativ bruk av snål(e), som på mine kanter betyr rar, men hos dere fin, tror jeg. :)
Meiner du "øvegidde" Karamella? Dvs overraska?
Snål er fin på en litt festlig måte:)
Her er eit anna som "ingen" skjøner mykje av:
Forveden = nyfiken (nysjerrig)
Det er nok "øvegidde" ja, som betyr overrasket. Hadde misset den g'en :) "Forveden" er også kult, og min "kilde" bruker det også som verb, "å forvedna" som betyr å surre rundt og se seg nysgjerrig om på en ny plass eller i en butikk e.l.
Ellers er jeg dypt fascinert av den utstrakte bruken av "ja vel" i Strand, vet ikke om det brukes like utstrakt i mer urbane strøk. Har overhørt samtaler som består bortimot bare av ordet "javel". Mann 1 (ca 60 år) møter mann 2 (ca 60 år) på Prix på Tau: Mann 1: "Javel" = god dag, mann 2: "Javel" = god dag. Pause. Mann 1: "Javel?" = hvordan går det? Mann 2: "Jaa... veel..." = takk, ikke så verst. Lang pause. Mann 1: "Javel" = hade. Mann 2: "Javel" = hade.
Prøvde å spørre mann 1 (som jeg kjenner! :)) om dette, men han skjønte ikke hva jeg mente i det hele tatt, så kanskje de som bruker det ikke legger merke til det selv. Jeg har i hvertfall tilbrakt såpass mye tid på dine kanter at for meg er det et veldig karakteristisk trekk :)
Det er definitivt eit karakteristisk trekk. Og min austlending-mann har gjort nøyaktig same observasjonane som deg, og finn det noko underleg.
Måtte bare kommentere litt sånn "snål" dagligdagse uttrykk. På vestlandet/Jæren sier man ofte f.eks. "Jasså så du æ ute å handle du au" Akkurat som om det ikke er forbausende opplagt når man treffer naboen over handlekorga på Mega ;) Eller: "Slo du dæg?" Når en ligger tydelig forslått etter å ha ramla på holkå (=glatt is på veien) Vi mennesker er noen rare "dyr" ;)
Prix på Tau du gitt:-))
Joda, "javel" er mykje brukt, - nettopp i den samanheng du skriv. Men og i Stavanger og omegn er dette velkjent.
(Verda er ikkje stor..:-)
Her i Østfold er det flere ulike grader av den berømte østfolddialekta, selv er jeg fra Rygge og dermed ikke av de breaste, men noe kan jeg vel hoste opp jeg å, Tællepøs = pedalbøtte. Treer = trær ellers så går det mye i tjukke lær og æer. Kællær, pælmær, osv.:o) Er det ikke fler fra Østfold her, som kan supplere? Når vi går her å præker da ut å da inn er'e ikke så lett å pælla ut noe spesielt utrøkk. :o)
Jæ hævvær't no tå'tt. Betyr: Jeg husker ikke noe av det. ( "Jæ hævvær ente no tå et", om en ske preke ille sakte.) Dette er fra Indre Østfold der jeg vokste opp.
Det kunne gått ille gæli om du hadde kommi hit te Særp å preka sånn. Her sier vi også husærente, akkurat som hos Ann-Iren.
Ja, der kan du se hvor ulikt Østfoldmålet faktisk er, her i denne delen ville det samme vært: jeg husærente no a det. Morsomt detta her :o)
Døm sier 'te (kortform av ette, ette itte, for døm som trur det) ente i Rønnes der jæ kommer fra, forresten, men i Eisbær, to mil unna, å de æ vell der uttrøkke æ fra. Men jæ tok skolebussen for et par år sia da jæ var himme, å nå prekær døm mest bokmål, døm fleste ongane.
Jeg er sarping, men bruker nesten ikke dialekten, ikke fordi jeg vil være finere, men fordi ingen av foreldrene min kommer herfra så jeg har fått andre imulser og fordi jeg i mange år har bodd andre steder.
Jeg skal forsøke å bidra litt likevel, for vi har jo noen klassikere. Tælle = Gå, vele = surre/røre, pælær = gummistøvler. Men det finnes sikkert fler østfoldinger her inne som kan enda fler utrykk enn jeg kan.
Sant nok. Man legger ikke så mye merke til at man snakker dialekt, så det er virkelig en utrolig viktig del av identiteten. Etter min mening.
Finnes det noen som snakker helt standard bokmål eller nynorsk? I så fall mÅ vel det bli dialekten deres når det gjelder talemålet?
Jeg har mine tvil om at det virkelig forholder seg slik at noen snakker "rent" bokmål / nynorsk.
D'ærnte så ille gæernt her se! var mitt første møte med Halden-dialekt da jeg skulle se på en hybel der en gang for lenge siden ;)
Mitt eldste barnebarn bor i Halden, og når han er på besøk så mener han at han må snakke pent fordi vi ikke snakkær så bredt her i Rygge som døm gjør i Halden. :o) det er bare 6 mil unna men på de mila skal du innom Fredrikstad og Sarpsborg. Det merklige er at jo nærmere Halden du kommer jo breære blir'e. Min egen dialekt er litt blanda ut med Oslo preg, så ifølge ekte mossingær/ryggefolk så er jeg litt "jålete" i språket. Men jeg tror at ved å prate "korrekt" så er det også enklere å tilegne seg andre språk (?). Jeg syns jeg hadde en fordel når jeg lærte tysk og engelsk. Bare en tanke, dialekter er likevel viktig for identiteten. :o)
lørvåte klea = fillete klær
Kommer i farten på fra averøydialekt(P`kaill)
Ingkvart; et eller annet/noe
Fole(veldig tykk L); kraftutrykk, eks: Det va fole kaldt.
Trele(med samme tykke L`en); Vanskelig/knotete
På Voss er det vanlig å si "Da va fela kaldt"
Våre dialekter ligger ikke langt fra hverandre, bruker også ingkvart, men kjøle i stedet for fole og træle i stedet for trele. Fint på Averøya!
Tilsvarende ord på min dialekt: hossolæstanj ;)
På nordmøre sier vi håssålæstænj:)
Sist sett
