Takket være din omtale på bloggen din, kjøpte jeg boka og her er min omtale av den:
I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...
Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.
Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.
"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."
Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.
Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.
Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.
Viser 4 svar.
Starta på boka i går, og storkosar meg! Er imponert over måten ho fortel på, og over styrken dei små viser i vanskelege situasjonar. Ho skildrar foreldra med kjærleik og varme. Likte godt forteljinga med stjernene! Gler meg til å lese resten i dag!
Ei veldig fengslande og tankevekkjande bok.Det er mest utruleg at ei så oppegåande kvinne som Jeannette Walls har hatt så vanskeleg barndom. Mora sa: "Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere." Det stemmer vel her. Foreldra var idealistiske, dei oppmuntra barna til å bli sjølvstendige, lærde dei om musikk, kunst og vitenskap. Men var likevel veldig sjølvsentrerte, egoistiske og ansvarslause. Jeannette samanlikna seg og søskena med kaktusar, - dei fekk tjukk hud og vaks trass i karrige kår. Ho syner inga sjølvmedkjensle og dømer ikkje foreldra i si usentimentale skildring av barndommen. Dette er ei bok det var vanskeleg å leggje frå seg før ho var ferdiglesen. Ho får meg til å tenkje på boka Engelen på det sjuende trinn av Frank McCourt, som òg skildrar ein vanskeleg barndom.
Fikk bare lyst til å tipse om en annen bok da jeg leste dette. Jaqueline Wilson: The Illustrated Mom. Dette er egentlig en ungdomsbok som jeg leste for å se om den kunne være noe for engelskklassen min og jeg endte opp med å ligge en natt og lese den ferdig. Dette er fiksjon, men den beskriver på en veldig sterk måte to søstres grenseløse lojalitet til en manisk-depressiv mor som ikke greier å ta seg av dem. Det er bløtkakefest den ene dagen, og tomt for mat den neste. Wilson har skrevet utallige barne- og ungdomsbøker og behersker sitt håndtverk. Boka anbefales varmt til voksne lesere også!
Er det en bok??? Den gikk som tv-serie for en del år siden - og på ettermiddagen, for ungdommen. Tror den het "Den tatoverte mammaen". Veldig sterk historie, husker ennå ansiktet til hun som spilte moren, det var så veldig veldig bra.