Bokelskere.no

hihi.. my kind of thinking. Hva kan man egentlig få ut av litteraturen? Bjørneboe mente at bøker skal forandre en. Ellers burde de helst ikke være til. De som foretrekker "tyngre" litteratur (som meg selv, yippie!).. forandres vi av de "dype tankene" og de "store følelsene"? Kanskje, til en viss grad. Vi utvikler de kognitive evnene våre, men finner vi ut av noe? Neppe. Tunge bøker bare bidrar til den generelle for-virringen. Menneskets beveggrunner er det vel ingen som har klart å definere helt.

Lesing av slik litteratur er rett og slett en slags... intelektuell selvtilfredsstillelse, men av begrenset varighet og kvalitet. Ja, noen bøker er i stand til å betenne nervene og overstimulere hypofysen og få fart på det indre livet som noen av oss setter så høyt (vi, ja, og Hamsun). Det blir imidlertid ikke noe stort mer enn stimulering av nevrotrasmittere, eller... hemmelse av nevrotransmittere. Dostojevskij kan virke litt depressiv, yes? (Hvem var det som lanserte begrepet "depressionism" først? Bernhard-Henry Levy? jeg som trodde at jeg har funnet på det først ;)) Dysterhet er vakkert. Og bla bla. Stimulanse eller hemmelse, samma det, bare det blir effekt. En stemning. Litt kognitiv bråk. (my fav word)

Kan tenke meg at de som leser den andre typen litteratur som mange regner som ren underholdning egentlig sitter igjen med den samme fasiten: de vet ikke stort mer enn før de leste boka. Men den har påvirket dem, satt i gang tanke- og følelseskarusellen. Igjen: kognitiv bråk.

Men er det noe annet å oppnå? Når man leser, lever man. Og da sier jeg: uansett hva slags type litteratur man leser, lever man i sitt indre mens man leser den. Det er samme "systemet" litteraturen påvirker, uansett. Et ganske innfløkt og uberegnelig system.. og det kommer i hvert fall fram både hos Fjodor Dostojevskij og Henning Mankell. Ich habe gesprochen.

"Kognitivt bråk". Tror jeg skal tatovere det i nakken min, hehe. Jeg faller jo automatisk for nesten-nihilistisk svartsyn av dette slaget her, jeg skrev jo selv dette for litt tilbake:

"Ei god bok etterlater meg med den magre trøsten som finnes i erkjennelsen av at heller ingen andre er i stand til å forandre seg."

Jeg står ca 75,7% for dette, men det var også formulert som en reaksjon på et svært optimistisk synspunkt på litteraturens funksjon. Jeg tror det er nettopp svartsynet mitt, det verdiløse utgangspunktet jeg holder for å være sant, som gjør at jeg må ta livet og dermed kunsten dødsens alvorlig, og jeg må tro at den bærer mening og gir oss et eller annet, denne litteraturen vi er så opptatt av. Kanskje er effekt godt nok, som du sier, bare det oppstår litt bråk i hjernebarken.

Hehe ;) tatovere det i nakken.. Det er nok ikke lurt :P Men hvis du likte dette, så kommer du helt sikkert til å like Robert Anton Wilson, "Quantum Psychology".

Nihilistisk svartsyn? Jeg skjønner at det høres sånn ut, men.. nei, ikke helt. Kanskje 75,8 % :) (den delen om det kognitive bråket.. litt reduserende og svartsynt, ja..men det er alt vi har :))

Kan jeg kalle min syn en slags biokjemisk tilnærming? Jeg brukte jo masse ord som "nervesystem", "nevrotransmittere", "hypofyse". Det er realisme på det hardeste, på fysisk, psykosomatisk,nettopp biokjemisk nivå. Alt bestemmes av de usynlige impulsene i hjernene våre. Og det er jo dem litteraturen setter i gang.

Hvorfor skulle ikke effekt være godt nok? Vi må jo benytte oss av den fine tanke- og følelseskarusellen. Akkurat som vi benytter oss av smaksløkene ,fungertuppene og øyehornhinnen. Ja. Det er ren nytelse (og da må man ikke glemme at det negative også gir nytelse, right?)det er snakk om, en slags hedonisme? Er ikke det?

Se her... jeg tenkte jo det hele egentlig positivt ;)

Med svartsyn mente jeg i grunn bare at det ofte ikke er så stort rom for begreper som frihet og den slags med en gang man begynner å snakke i biokjemiske vendinger om hjernen, særlig når man omtaler utfallet av prosessene som kognitivt bråk, hehe. Dette er jo skremmende tanker for mange.

ja, kognitivt bråk sett i biokjemisk sammenheng åpner for en slags determinisme. til og med darwinistisk determinisme hehe. skremmende er det nok ikke. skremmende enkelt-ja. kognitivt bråk kaller jeg resultatet av hele prossessen fordi jeg vil gjerne poengtere at tankene og følelsene våre er udefinert, formløst vrøvl som - hvis i det hele tatt, og hvis ikke, så glemmer man dem fort - ender opp som nogenlunde artikulert vrøvl gjennom det lingvistiske apparatet. og da snakker vi om lingvistisk bråk i stedet haha.

men nyte kan man jo det likevel. iakttakeren som nok ligger et sted i den herlige hjernen din som jeg liker saa godt iakttakeren som en slags shizoid tredjeperson kan følge med på dialogen i ditt indre og nyte den

Kom ikke og si noe annet enn at tanken på at man er en organisk robot ikke er skremmende! Nyte det sier du, men da kan man jo ikke engang velge om man vil nyte det eller ei? Bare følge strømmen og håpe, et forhåndsprogrammert håp, at ens inntrykk og sanseopplevelser betyr en dritt. Det fine er at man kan avfeie determinismen ved at den slår beina under seg selv, tror man på determinismen så er man også dømt til å tro på den. Skjønt, det sier likevel ikke noe om muligheten for fri vilje og er i grunn bare mer skremmende. Faen.

Hm,hehe. Organiske roboter er man da ikke. Man er ikke noen programmert dystopisk skapning.. Både psyken til en velfungerede homo sapiens og samfunnet her i Vesten tillater alle slags tanker og meninger, og følelser er jo nærmest en industri. (det kanskje lukter litt determinisme av ordet industri? hm. mediekorporativ determinsime? hihi. jeg har sååå mange rare ord)

Determinismen fins da selvfølgelig, den ligger i genetikken hos mennesket som art, heh. Men de deilige psykiske mekanismene vi er utstyrt med tillater jo praktisk talt alt, bokstavelig alt av tanker, og hvis du skreller bort noen av lagene, så er det fritt spillerom for de villeste, selv om kanskje ikke de friskeste tankegangene du kan nyte ;)Og nyte dem vil du, fordi det ligger i din natur :):):)

Man er ikke dømt til å tro på determinismen bare fordi man er tilbøyelig til å bruke den som digresjon i en morsom, men ikke bindende diskusjon ;)

Ca 75,7%? Er ikke det selvmotsigende,hehe Litt nysgjerrig på hvordan du regner ut det....;)

Man trekker 24,3 fra 100, men man må jo regne med et slingringsmonn på 0,003%, derfor "ca".

Jo , takk det var oppklarende. (nope)

Jeg går ut ifra at du med denne tørre kommentaren ønsker en nærmere redegjørelse. De 75,7 prosentene er en beregning foretatt på grunnlag av det totale antallet ganger jeg har vært negativt innstilt til noe og det har vist seg å stemme. Siden det hersker uenighet om hva som er negativt og ikke har jeg måttet forholde meg til samfunnets overordnede syn på saken eller beslektede anliggender. Sagt på en enklere måte: Hadde jeg i alle tilfeller hvor jeg har vært negativt innstilt til noe, fått rett, så hadde jeg vært hundre prosent sikker på det ovennevnte utsagn. Det er verdt å merke seg at det i denne prosentberegningen aldri inkluderes negativt ladede fordommer som jeg ikke har mulighet til å få bekreftet eller avkreftet. Det er derfor et høyst pålitelig prosenttall jeg har oppgitt, dersom man da ikke tar i betraktning samfunnsverdienes foranderlighet, og det er dette jeg har forsøkt å ta høyde for ved å si ca. De 0,003 prosentene som utgjør slingringsmonnet anslås nemlig å kunne være tidsåndens omtrentlige endring hva de store saker angår, i løpet av mine leveår.

Wow.. hihi. Dette var virkelig veldig godt sagt. Fint at du kan sette ord på kompliserte og abstrakte tanker, med et vellykket billedlig språk.

Hehe, artig å prøve seg i blant.

Beklager at jeg ikke tar dette så seriøst. Det var ikke nødvendig med en omstendelig redegjørelse, jeg bare tøyset litt;) Synes det var litt underholdende at du oppgir nøyaktig prosent med desimaler med "ca" foran, men det er ikke meningen å fornærme deg. Glemmer at det er så lett å misforstå humoristiske kommentarer i skrift.

Det var i utgangspunktet en spøk som jeg deretter har fulgt opp, hvis det var noen tvil om det!

;D